bunad

Fruktblomstring i Hardanger. Tre jenter i Hardangerbunad fra rundt 1965
Hardangerbunad
Av /Sparebankstiftelsen DNB / Norsk Teknisk museum.
Lisens: CC BY 2.0
Vest-Telemarksbunaden ble utarbeidet av Eldfrid Robberstad. Anne Litveit Oftelid tegnet roser og sydde.
Vest-Telemarkbunad
Av .
Pynteforkleet er dyrket i sin reneste form i bunaden. Her er kronprinsesse Mette-Marit i sin Hardangerbunad med skinnende hvitt forkle med innfelt hardangerbroderi.
Kronprinsparet
Av /NTB Scanpix.

Bunad er fest- og høytidsdrakter som har bakgrunn i en folkedrakt, men med ulik grad av historisk og lokal tilhørighet.

Faktaboks

etymologi:
av norrønt búnaðr

Enkelte bunader, som for eksempel Hardangerbunad og Hallingstakk, er siste ledd i en folkedrakts utvikling. Disse bunadene har gått direkte fra å være hverdagsantrekk via søndagsantrekk til høytidsantrekk. Andre bunader, som beltestakken fra Telemark, har vært ute av daglig bruk, men har blitt tatt opp igjen og brukes i dag som bunad. I tillegg har vi rekonstruksjoner av eldre plagg og den største gruppen av bunader – de som er løst basert på enkeltplagg, lokal rosemaling eller andre dekorative elementer. Eksempler her er Romeriksbunadene, som ikke er basert på eldre, lokal draktskikk, men som har broderi inspirert av en silkebrodert sko og et kunstferdig dekorert hestedekken, og Lierbunaden med sine epleblomster. Det er viktig å huske at selv om noen bunader har større historisk forankring enn andre, vil hver enkelt bunad ha stor affeksjonsverdi for eieren.

Totalt finnes rundt 450 ulike bunader i Norge i dag, og rundt 80 prosent av norske kvinner eier en bunad. Blant menn er det i overkant av 20 prosent som har egen bunad, og dette tallet er økende.

Skillet mellom bunader og andre drakter er ikke alltid åpenbart, men formelt har betegnelsen bunad tidligere blitt benyttet om de draktene som er utviklet i samarbeid med eller godkjent av Norsk institutt for bunad og folkedrakt. I dag brukes begrepet bunad friere, noe det ble tatt til orde for i Norsk bunadleksikon, som ble utgitt i 2009.

Utviklingen av den norske bunadtradisjonen

I dag brukes bunad på høytidsdager som barnedåp, konfirmasjon, bryllup, vitnemålsutdeling og 17. mai. Bunaden kan også brukes når kleskoden krever galla, på slottsmiddager og den årlige åpningen av Stortinget. Bunaden brukes av alle aldersgrupper, uavhengig av utdannelse, sosial status og hvor i landet man bor. Selv om de fleste foretrekker en bunad fra et område de har tilhørighet til, ser man at dette er i endring, og at flere velger etter hva de synes er fint. Dette kan også ha en sammenheng med at folk flytter mer og føler tilknytning til mer enn ett område av Norge.

Arbeidet med å ta fram igjen de norske folkedraktene og gjøre dem til et alternativ til samtidens mote med korsett og snitt det var vanskelig å bevege seg fritt i, begynte på slutten av 1800-tallet, men skjøt ikke virkelig fart før årene rundt unionsoppløsningen i 1905. Hulda Garborg ga i 1903 ut boken Norsk Klædebunad, hvor hun presenterte en del av folkedraktene som fremdeles var i bruk, og snakket varmt om viktigheten av å bruke norske materialer fremfor importert silke og fløyel.

Kunstneren Aksel Valdemar Johannesen etablerte Heimen teiknestove sammen med sin kone Anna på denne tiden og utarbeidet noen av de første broderte bunadene. Flere steder i landet valgte husflidslag, husflidutsalg, leikarringer og andre ildsjeler å utarbeide egne lokale bunader basert på etablert draktskikk, eldre plagg eller annen lokal folkekunst. I denne perioden var det sterkt fokus på helhetlige linjer, stakk og liv i samme materiale og farge, gjerne med rike ullbroderier og med lue og løslomme i samme stil.

Dette bunadsynet holdt seg sterkt i flere tiår, men på 1950-tallet ble det økt fokus på hvordan de gamle folkedraktene så ut, og det ble utarbeidet bunader med større variasjon i materialer og sømteknikker. Statens bunadsnemnd, som ble stiftet i 1947, var en viktig pådriver i dette arbeidet. Bunadsnemnda skiftet navn til Landsnemnda for bunadspørsmål i 1955 og har hele tiden vært et rådgivende organ som bistår ved rekonstruksjoner, dokumenterer draktfunn og ivaretar den norske bunadtradisjonen. Siden 2010 har navnet vært Norsk institutt for bunad og folkedrakt.

Utdanning

Å tilvirke en bunad, altså å brodere og montere bunader og lage tilbehør som blant annet strikkede strømper, hosebånd, vevde belter og perlearbeider, er en del av den immaterielle kulturarven og er kunnskap som tradisjonelt har blitt overført muntlig og gjennom praktisk arbeid. For å bevare og formalisere kunnskap som var på vei ut, ble bunadtilvirkerfaget etablert som eget fag med svennebrev i 1998. Faget har ikke egen linje på videregående skole, så en lærling et år på design og håndverk og et år med design og tekstil før to års læretid, mens en ren praksiskandidat må dokumentere fem års relevant praksis for å kunne melde seg opp til svenneprøve. Det har vært stor etterspørsel etter læreplasser, og i 2007 ble en modulbasert opplæring etablert. Dette er en samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Studieforbundet kultur og tradisjon og Norsk Folkedraktforum. Yrkestittelen er bunadtilvirker, og man kan også ta mesterbrev.

Bunad som næring

Bunader har blitt sydd lokalt av bygdeskreddere og sydamer, hos Husflidutslag og andre forhandlere. En viktig del av kunnskapen har blitt ivaretatt som immateriell kunnskap og utført i hjemmet. Kursvirksomhet hos lokale husflidslag og andre aktører er en viktig del av den levende norske bunadtradisjonen, og stadig flere ønsker å sy hele eller deler av bunaden sin selv. Den norske Husfliden har spilt en viktig rolle både i å utarbeide og forhandle bunader og dermed kvalitetssikre både materialer og arbeid.

Tradisjonelt har forhandlere av bunader sysselsatt hjemmeprodusenter som har vevd, brodert eller sydd ulike deler av bunadene. Dette har vært en viktig biinntekt for produsenten og sørget for stabil tilgang på produkter for forhandler. I dag, når hoveddelen av den voksne befolkningen er i fast jobb, er tilgangen på hjemmeprodusenter lavere. Dette har vært en medvirkende årsak til at enkelte forhandlere har flagget ut deler av bunadproduksjonen til lavkostland. Den økte etterspørselen har også ført til at nye aktører i markedet har valgt å etablere hel- eller delproduksjon i utlandet og tilbyr bunader til noe lavere pris og som ikke alltid er sydd etter norsk standard og med forståelse for kulturhistorien som ligger i de ulike bunadene. Andre aktører arbeider for å bevare bunadenes identitet og å skape forståelse for deres kulturelle verdi.

Bunadbruken i Norge har hatt tre store oppsving: Ved unionsoppløsningen i 1905, i etterkrigstiden og etter OL på Lillehammer, hvor et av innslagene under åpningsseremonien var et opptog av bunadkledde par fra hele landet med påfølgende dans. Selv om innslaget var preget av folkedans og musikk, var det likevel med på å løfte fram mannsbunadene og gjøre den til et høytidsantrekk for flere enn utøvere innen folkemusikken.

Ordet

Ordet bunad har i Norge vært brukt alene og i ordsammensetninger, blant annet med betydninger som husholdning, utstyr til husholdningen, redskap og verktøy, påkledning og klesdrakt. Blant sammensetningene kan nevnes husbunad, karmannsbunad, konebunad, hodebunad og kledebunad. Ordet ble først brukt i bunadsammenheng av Hulda Garborg i boken Norsk Klædebunad, som ble utgitt i 1903

Også i Norden forøvrig har en lignende utvikling funnet sted. I de svenskspråklige delene av Finland brukes bygdedräkt om de rekonstruerte og folkdräkt om de tradisjonelle draktene. I Sverige brukes folkdräkt, i Danmark folkedragt og på Island þjóðbúningur (þjóð 'folk', búningur 'drakt, klesplagg') om så vel rekonstruerte som tradisjonelle drakter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fossberg, Jorunn: Draktsølv, 1991, isbn 82-00-07340-8, Finn boken
  • Fossnes, Heidi: Norges bunader og samiske folkedrakter, 1993, isbn 82-02-13874-4, Finn boken
  • Fossnes, Heidi: Håndplagg til bunader og folkedrakter, 2003 (Levende norske tradisjoner), isbn 82-496-0187-4, Finn boken
  • Frank, Åsta: Folkedrakter og bunader : bibliografi, [3. utg.], 1989, isbn 82-90295-05-7, Finn boken
  • Haugen, Bjørn Sverre Hol, red.: Norsk bunadleksikon : alle norske bunader og samiske folkedrakter, 2. utg., 2009, 3 b., isbn 82-496-0758-9, Finn boken
  • Norske bunader, prosjektkomité: Eli Nistov m.fl. [Oslo]: Husfliden, 1998, isbn 82-991397-2-4, Finn boken
  • Noss, Aagot: Lad og krone : frå jente til brur, 1991, isbn 82-00-21354-4, Finn boken
  • Scheel, Ellen Wigaard: Norske drakter, stakker og bunader, 2001 (Levende norske tradisjoner), isbn 82-512-0585-9, Finn boken
  • Scheel, Ellen Wigaard & Irene Hebæk Ødegården: Bunadbrodering, 1997, isbn 82-7683-143-5, Finn boken
  • Festervoll, Åse Vigdis: Bunadsliv, frå handsaum til industri, 2018, isbn-978-82-690744-3-7

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg