klestørk

Klær som tørker

Till Westermayer. CC BY SA 2.0

Klestørk er det å tørke klær og tekstiler etter vask. Ved tørking av tekstiler går fuktigheten over til damp i luften.

Mye luft, for eksempel i form av vind, samt høy temperatur og lav luftfuktighet bidrar til rask tørk. Tørking utendørs eller i uoppvarmet rom krever mindre energi enn tørking i trommel eller oppvarmet rom. Klær kan også tørkes i minusgrader, men da går prosessen langsommere. Dersom tørkeprosessen går for langsomt, vil det utvikles vond lukt, på grunn av vekst av mikroorganismer. Ligger tekstiler fuktige lenge, kan det utvikles jordslag. Det er synlig som sorte skjolder og er vanskelig å fjerne.  

Det er vanlig å tørke på tørkestativ eller tørkesnorer inne i bolighus og leiligheter. Det er til tross for at ulike tekniske løsninger som bidrar til at tørken går fortere, slik som oppvarmet tørkerom, tørketrommel og tørkeskap, har vært omtalt i husarbeidslitteratur helt fra 1930-tallet. I leiegårder har det vært innrettet egne oppvarmede tørkeloft, men å bære den våte vasken fra vaskekjelleren til loftet var tungt, så mange valgte dermed å tørke i leiligheten.

En av tørketrommelens fordeler er at den reduserer etterarbeidet i form av å henge opp klesvask til tørk. Trommeltørken gir tekstilene en myk og krøllefri overflate uten at det legges arbeid i å strekke og henge pent til tørk, eller glatte de tørre tekstilene. I følge SSB hadde 47 prosent av norske husholdninger i 2012 tørketrommel, mens vaskemaskiner inngår i standardutstyret. 

Tidligere var det vanlig å tørke strikkede ullklær flatt, eventuelt etter at vann ble fjernet fra plagget gjennom å rulle det i et håndkle. Dette hang sammen med en forestilling om at ull krymper ved sentrifugering. I dag brukes sentrifugen til å fjerne vann etter vask av ull enten som del av vaskemaskinens ullvaskeprogram, eller etter håndvask. Ull har evne til å permanent endre fasong. Dette unyttes gjennom overstrekking av ull. Flattørking bidrar til at plagg som ikke er sentrifugert og dermed svært våte ikke dras ut av fasong på en henger eller snor.

Det finnes mange vitnesbyrd om hvor viktig det var for husmødrene på 1950- og 1960-tallet å tørke storvasken ute. Lærebøker og oppplysningslitteratur om klesvask gir et positivt bilde av denne delen av husarbeidet. Det forbindes med gode lukter, strålende sol og lykke i også i mange kvinners fortellinger.

Dette kan være rasjonelt begrunnet; sol og luft som en garanti mot skitt gjennom sollysets blekende effekt, eventuelt luftens desinfiserende effekt. Solbleking var en av flere metoder for å få vasken hvitere, men også renere og mer velduftende. Man kan også forstå husmorens behov for å vise frem sin kritthvite klesvask. Til slutt er det en mulighet for at det å henge opp vasken ute ga en glede simpelthen fordi det er deilig å være ute en solskinnsdag. Men det er også mulig å tolke betydningen av å henge ut vasken fordi man da tok del i en konkuranse om den hviteste vasken. Et eksempel kan hentes fra boken Støv på hjernen fra 1958, der forfatter Eva Ramm lar hovedpersonen fortelle om dette, samtidig som hun legger vekt på hvordan klesvask til tørk ute også var en konkurranse mellom kvinner:

«Det er som en føler hvordan tøyet for hvert sekund blir hvitere og hvitere. Skinnende hvitt. Og så gleder man seg til å gå ut og henge det opp og la solen skinne på det. Da virker det enda hvitere. Min vask står fullt på høyde med resten av oppgangens, så de kan bare se. Og det gjør de naturligvis også, men det er bare hyggelig når man vet med seg selv at ingen kan finne noe å utsette på den.»

Både i Støv på hjernen og i hustell-litteraturen på 1950-talet står det at vasken skulle sorteres pent før den henges opp. Hensikten var at store, flate tekstiler skulle henge ytterst, mens små og kroppsnære plagg skulle henges skjult av disse.

Ettersom klesvask ble hyppigere og hyppigere, ble det behov for mer permanente innretninger for klestørk. I landlige omgivelser ble snorene ofte plassert på egne tørkestativ. En luftig og solrik plass ble ansett som det beste. Samtidig ble stedet også valgt fordi det tilhørte hagens bakside, mindre vanlig å plassere den på en framtredende plass foran huset eller ved inngangen.

I urbane strøk finnes det noen steder egne tørkestativer og klessnorer i borettslag eller sameier. Tidligere var det også vanlig med klessnorer fast oppspent i mange bakgårder, mellom blokkene i alle etasjer. Da var klessnorene festet med trinser og kunne trekkes inn til et åpent vindu. I byer ble en del av bakgården brukt til tørkesnorer. I småhusbebyggelse ble tørkestativer med paraplyform vanlig på 1900-tallet, men også andre faste innretninger for tørking, med eller uten tak.

Tørking ute har blitt mindre vanlig. Dette kan skyldes at flere har tilgang på tørketrommel, men også at utetørk er blitt upopulært av andre grunner. Fra 1990-tallet nevnes pollen som arguemnt mot å tørke klær ut, og i dag anbefaler Norges astma- og allergiforbund at pollenallergikere ikke tørker ute i pollensesongen. Økningen i mengden fargede tekstiler, på bekostning av hvitvask, gjør solbleking problematisk. Mange syntetiske tekstiler svekkes fort i solen og bør derfor ikke tørkes ute.

Så lenge klesvask var onnearbeid, foregikk tørkingen hovedsakelig om våren. Da ble det ikke brukt permanente installasjoner for tørking av tøy. Ettersom mengden skittentøy vokste på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble klesvask en stadig hyppigere aktivitet for husmødre. Tørkeplassene ble dermed hyppigere brukt og mer permanente i form av tørkesnorer og tørkestativer ute eller inne på tørkeloft.

Tørkingen av vasken ble mer teknisk og elektrisk i løpet av 1900-tallet. Oppvarmet tørkerom, tørketrommel og tørkeskap, omtales i litteraturen på 1930-tallet, men får større utbredelse først på 1970-tallet. Innretninger for tørking hadde ikke samme gjennomslag som tilsvarende for vasking.

Tørking av klær ute, blir av mange ansett som den beste måten å få klær tørre på. Men klær til tørk anses også som uønsket og skjemmende. En gjennomgang av husordensregler fra rundt 2000 viser at lufting og risting av klær på balkonger stort sett var forbudt. Det samme gjelder tørking av klær når disse er synlig over balkongkanten.

Slike restriksjoner er ikke nye, men ble for eksempel diskutert i boligundersøkelsen til Oslo Bys vel på slutten av 1940-tallet. I Agnar Mykles novelle ”En mann og hans vask” er balkongtørk en kilde til strid. Personen som fører ordet i novellen, en ordenselskende husmor, forklarer at «det ser så sjusket ut, sånt går virkelig ikke an» (Mykle 1996:197). Klestørk ute har på 1900-tallet blitt betraktet som uønsket på søndager. Dette er tema i en rekke bøker om husarbeid som i denne: «Så har vi to regler for god folkeskikk: Tøy må ikke henge til tørk ute på søndagen. Klyper bør ikke bli hengende på snorene når tøyet er tatt inn.» (Cappelen 1967:194). Detaljerte regler for når det kan vaskes finnes i husordensregler for borettslag. Alle har forbud mot søndagstørk, men noen tillater vask på søndager.

Det er en vanlig oppfatning at normene knyttet til søndagstørk har sitt utspring i helligholdelse av hviledagen. Norges største samfunnsforsker på 1800-tallet, Eilert Sundt, skrev mye om klesvask, men nevner ikke det problematiske med søndagstørk. Det er dermed grunn til å tro at ideen om det upassende ved klestørk ute på en søndag kom etter 1860-tallet. Han refererer derimot til den gamle kristenrettens bestemmelser om søndagsfred: «Dersom tvåtten er hængt op før helgen, da skal den hænge, eller dersom lerred ligger på bleg og er lagt på før helgen, da må det ligge helgen over». Det var ikke tøy til tørk, eller bleking som var problemet, men arbeidet med vasken. Dette stemmer godt overens med søndagen som helligdag.

Hvorfor akkurat behengte klessnorer oppfattes som forstyrrende for helgefreden er ikke lett å fastslå. Et mulig svar finnes i skillet mellom arbeid og fritid. Hvis hagearbeid defineres som fritid, vil gressklipping ikke bryte med søndagen som fridag, bråk eller ikke bråk. Det vil derimot klesvask. Det bærer fortsatt i seg et minne om hardt og nødvendig kvinnearbeid. Andre mulig tolkninger er at klesvasken, i alle fall deler av den blir betraktet som noe intimt og dermed privat.

  • Cappelen 1967. Cappelens heimkunnskap. Oslo: Cappelen.
  • Mykle, Agnar 1996. En mann og hans vask, En mann og hans vask. Oslo. Gyldendal.
  • Klepp, Ingun Grimstad 2003: Fra rent til nyvasket. Skittent og rent tøy. SIFO Fagrapport nr. 2-2003 
  • Sundt, Eilert 1975. Om Renligheds-Stellet i Norge: Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Oslo: Gyldendal.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.