klestørk

Det er vanlig å tørke på tørkestativ eller tørkesnorer inne i bolighus og leiligheter. Det er til tross for at ulike tekniske løsninger som bidrar til at tørken går fortere, slik som oppvarmet tørkerom, tørketrommel og tørkeskap, har vært omtalt i husarbeidslitteratur helt fra 1930-tallet. I leiegårder har det vært innrettet egne oppvarmede tørkeloft, men å bære den våte vasken fra vaskekjelleren til loftet var tungt, så mange valgte dermed å tørke i leiligheten.

En av tørketrommelens fordeler er at den reduserer etterarbeidet i form av å henge opp klesvask til tørk. Trommeltørken gir tekstilene en myk og krøllefri overflate, uten at det legges arbeid i å strekke og henge pent til tørk eller glatte de tørre tekstilene. I følge SSB hadde 47 prosent av norske husholdninger i 2012 tørketrommel, mens vaskemaskiner inngår i standardutstyret.

Tidligere var det vanlig å tørke strikkede ullklær flatt, eventuelt etter at vann ble fjernet fra plagget gjennom å rulle det i et håndkle. Dette hang sammen med en forestilling om at ull krymper ved sentrifugering. I dag brukes sentrifugen til å fjerne vann etter vask av ull enten som del av vaskemaskinens ullvaskeprogram, eller etter håndvask. Ull har evne til å permanent endre fasong. Dette unyttes gjennom overstrekking av ull. Flattørking bidrar til at plagg som ikke er sentrifugert og dermed er svært våte, ikke dras ut av fasong på en henger eller snor.

Det finnes mange vitnesbyrd om hvor viktig det var for husmødrene på 1950- og 1960-tallet å tørke storvasken ute. Lærebøker og opplysningslitteratur om klesvask gir et positivt bilde av denne delen av husarbeidet. Det forbindes med gode lukter, strålende sol og lykke også i mange kvinners fortellinger.

Dette kan være rasjonelt begrunnet: sol og luft som en garanti mot skitt gjennom sollysets blekende effekt, eventuelt luftens desinfiserende effekt. Solbleking var en av flere metoder for å få vasken hvitere, men også renere og mer velduftende. Man kan også forstå husmorens behov for å vise frem sin kritthvite klesvask. Til slutt er det en mulighet for at det å henge opp vasken ute ga en glede simpelthen fordi det er deilig å være ute en solskinnsdag. Men det er også mulig å tolke betydningen av å henge ut vasken fordi man da tok del i en konkurranse om den hviteste vasken. Et eksempel kan hentes fra boken Støv på hjernen fra 1958, der forfatter Eva Ramm lar hovedpersonen fortelle om dette, samtidig som hun legger vekt på hvordan klesvask til tørk ute også var en konkurranse mellom kvinner:

«Det er som en føler hvordan tøyet for hvert sekund blir hvitere og hvitere. Skinnende hvitt. Og så gleder man seg til å gå ut og henge det opp og la solen skinne på det. Da virker det enda hvitere. Min vask står fullt på høyde med resten av oppgangens, så de kan bare se. Og det gjør de naturligvis også, men det er bare hyggelig når man vet med seg selv at ingen kan finne noe å utsette på den.»

Både i Støv på hjernen og i hustell-litteraturen på 1950-tallet står det at vasken skulle sorteres pent før den henges opp. Hensikten var at store, flate tekstiler skulle henge ytterst, mens små og kroppsnære plagg skulle henges skjult av disse.

Ettersom klesvask ble hyppigere og hyppigere, ble det behov for mer permanente innretninger for klestørk. I landlige omgivelser ble snorene ofte plassert på egne tørkestativ. En luftig og solrik plass ble ansett som det beste. Samtidig ble stedet også valgt fordi det tilhørte hagens bakside, og det var mindre vanlig å plassere den på en framtredende plass foran huset eller ved inngangen.

I urbane strøk finnes det noen steder egne tørkestativer og klessnorer i borettslag eller sameier. Tidligere var det også vanlig med klessnorer fast oppspent i mange bakgårder, mellom blokkene i alle etasjer. Da var klessnorene festet med trinser og kunne trekkes inn til et åpent vindu. I byer ble en del av bakgården brukt til tørkesnorer. I småhusbebyggelse ble tørkestativer med paraplyform vanlig på 1900-tallet, men også andre faste innretninger for tørking, med eller uten tak.

Tørking ute har blitt mindre vanlig. Dette kan skyldes at flere har tilgang på tørketrommel, men også at utetørk er blitt upopulært av andre grunner. Fra 1990-tallet nevnes pollen som argument mot å tørke klær ute, og i dag anbefaler Norges astma- og allergiforbund at pollenallergikere ikke tørker ute i pollensesongen. Økningen i mengden fargede tekstiler, på bekostning av hvitvask, gjør solbleking problematisk. Mange syntetiske tekstiler svekkes fort i solen og bør derfor ikke tørkes ute.