Eva

Adam og Eva fremstilt av den norske maleren Hans Olaf Heyerdahl (1877, Nasjonalgalleriet).

Adam og Eva utdrevne av Paradis av Hans Heyerdahl. Falt i det fri (Public domain)

Adam og Eva. Freske, 300-tallet e. Kr. St. Peter og St. Markus-katakomben, Roma.

. Begrenset gjenbruk

Eva var den første kvinnen i verden ifølge den jødiske og kristne skapelsesmyten. Ifølge fortellingen ble hun formet av Adams ribbein og var hans hjelper og partner. Eva ble mor til sønnene Kain, Abel og Set. Hun ble derved menneskeslektens urmor.

Denne forestillingen er også overtatt av islam, men selve navnet nevnes ikke i Koranen. Hennes hebraiske navn er Havva (Havah), og hennes arabiske navn Hawwa. Bibelteksten knytter navnet til det hebraiske ordet for «liv», og muslimsk tradisjon til et arabisk ord som betyr det samme.

Fortellingen om Adam og Eva er blant de mest kjente i vestlig kultur. Mens fortellingen tidligere ble ansett som en beretning om faktiske hendelser, ser både moderne bibelforskning og religionsvitenskapen på bibelfortellingene som tidligere tiders forsøk på å forklare både menneskets og det ondes opprinnelse.

Første Mosebok inneholder to ulike fortellinger om hvordan de første menneskene ble skapt (antropogonier). I den første blir mann og kvinne skapt samtidig, og i Guds (Jahves) bilde (1. Mosebok, 1,26–27.) Her får de første menneskene ikke navn.

Fortellingen om Eva finnes i Første Mosebok 2–4. I denne versjonen skaper Gud først mannen, av jord, og blåser livspust i ham. Etter at Gud har skapt Adam, det første mennesket, blir det tydelig at mannen mangler en passende hjelper. Gud skaper da en kvinne fra et av Adams ribbein (1. Mosebok 2,7 og 21–22). Ifølge én jødisk tradisjon skal hun være skapt av Adams «side», ikke av hans ribbein. Adam kaller henne kvinne (isha), avledet av ish, mann.

Men kvinnen lar seg friste av den lureste av alle Guds skapninger, slangen, til å spise frukt fra treet som gir kunnskap om godt og ondt. Adam hadde tidligere fått forbud mot å spise av dette treet, under trussel om å dø. Eva spiser likevel en frukt, og gir også frukt til Adam. Med det samme de har spist, oppdager de at de er nakne, og dekker seg med fikenblad. Når Gud oppdager hva de har gjort, blir alle tre straffet.

Ifølge bibelteksten straffes kvinnen gjennom å skulle føde sine barn med smerte og være underordnet mannen, mens mannens straff er at han nå skal måtte drive slitsomt jordbruk for å skaffe mat. Slangen blir dømt til å krype på marken og være hatet av både kvinnen og hennes ætt i all fremtid (1. Mosebok, 3, 14–19). Adam gir nå kvinnen navnet Eva, med den begrunnelse at hun skulle bli mor til alt levende. Gud frykter at Adam og Eva også vil spise av selve livets tre og bli udødelige. Derfor driver ham dem ut av Edens hage.

Bibelfortellingene har hatt stor betydning for kvinnens underordnede rolle i både familien og i samfunnet opp gjennom tidene. Forestillingen om at det er Guds vilje at kvinnen skal adlyde mannen har satt dype spor i flere religioner. Hun er også blitt ansett som en uansvarlig og farlig fristerinne som villedet Adam, og som derfor var skyld i utdrivelsen fra paradiset og i menneskehetens sorg og slit.

Jødedom og kristendom har likevel gitt svært ulike tolkninger av betydningen av Adam og Evas handlinger. I kristen tradisjon har Eva og Adams ulydighet gitt opphav til forestillingen om syndefallet og arvesynden, som innebærer en tro på at alle deres etterkommere er født syndige og må frelses. I begynnelsen av vår tidsregning ble det også utviklet en forestilling om at slangen i paradiset i virkeligheten var satan.

Jødisk tradisjon har ikke utledet slike forestillinger av bibelteksten, og har ingen forestilling om arvesynd. Ifølge jødisk tradisjon har Adam og Evas ulydighet likevel ført til at den verden Gud skapte ikke bare er god (1. Mosebok 1,25). Menneskene må derfor velge mellom godt og ondt, og strebe etter å overholde både moralske lover og gudegitte leveregler.

Historien om Eva og Adam har fått enorm betydning i etterbibelsk litteratur og i den jødiske fortellertradisjonen, aggada og midrash. Rabbinerne har diskutert alle aspekter ved historien og lagt til mange tilleggsopplysninger om alle de involverte. En rabbinsk tradisjon knytter også selve navnet Eva (Havva) til det arameiske ordet for slange, hivei. Det finnes også en gammel rabbinsk forestilling om at Adam først fikk en annen ledsager, Lilit, men at hun ikke ville underordne seg, og ble til en demon.

Den bibelske myten om hvordan både verden og de første menneskene ble til, inkluderer forestillinger som var kjent i store deler av Midtøsten, ikke minst i Mesopotamia. Bibelteksten er en sammensatt tekst som omfatter ulike tradisjoner, fra ulike miljøer og tider.

Fortellingen om hvordan Eva ble skapt av Adams ribbein, kan ha vært inspirert av den sumeriske fortellingen om Enki og Ninhursag, der det blir skapt en gudinne for å reparere Enkis syke ribbein. Denne gudinnen får navnet Ninti, som kan bety «Herskerinnen over ribbeinet», eller «Hun som skaper liv».

Eva, kvinnen som ved sin nyskjærrighet og vitebegjærlighet satte kulturens utvikling igang, har en parallell i den sumeriske myten om Inanna og Enki. Myten forteller hvordan Inanna klarer å lure guden Enki, og slik bringe kulturen til sin hjemby Uruk, en mektig by i Sumer. Også Enki blir sint og forsøker å hindre hennes foretakende.

Også i Mesopotamia ble menneskene skapt for å arbeide, dyrke jorden og ofre til gudene.

Eva er en viktig skikkelse i moderne jødisk og kristen kvinneforskning. Man ser på hvilken betydning denne gamle myten har fått for kvinners anseelse, stilling og muligheter. Den gamle forestillingen om at kvinner er uansvarlige, upålitelige og lette å lure har ført til restriksjoner på kvinners utfoldelse helt frem til i dag.

Men mange kvinneforskere ser nå på denne teksten med helt andre øyne. Her peker man på at det var Evas nysgjerrighet og ønsket om å få del i kunnskapen om godt og ondt som førte til at mennesket utviklet bevissthet, kunnskap og kultur. Eva kan slik kalles en «kulturbringer», den samme rollen som gjerne ble ivaretatt av kvinnelige guddommer i Det gamle Midtøsten.

Jødisk kvinneforskning peker også på andre interessante aspekter ved teksten. Av teksten i Første Mosebok 2,18–20 fremgår det for eksempel at Eva er skapt for å være en hjelper (hebraisk, ezer kenegdo) for mannen. Direkte oversatt betyr dette «hjelper mot ham», et ordvalg som kan antyde at forholdet ikke ville bli uproblematisk. Allerede Adam skylder jo på kvinnen for sin overtredelse av et forbud (1. Mosebok 3,12).

Bibbeltekstenes bruk av ordet Adam (ha-adam) som betegnelse og navn på det første menneske, og på mennesket generelt, kan ha bidratt til den ennå utbredte forestillingen om at mannen er det «virkelige mennesket».

Adams hustru er også en viktig skikkelse innenfor islam, men hennes navn nevnes ikke i Koranen. Også ifølge Koranen er Eva skapt fra Adam, i den hensikt å skulle være hans ledsager. Gud (Allah) gir dem ordre om ikke å spise av et bestemt tre, for at de ikke skal bli urettferdige (Koranen, Sure 2,33). Satan forteller dem at å spise av treet vil kunne gjøre dem til engler eller udødelige (Sure 7,19), og etter en stund lar de seg friste. Straffen er, også her, at Adam og Eva blir drevet ut av paradiset, og får jorden som sitt oppholdssted.

I motsetning til i Bibelen, blir Eva og Adam gjort like ansvarlige for å ha spist frukt fra det forbudte treet. Eva blir ikke fremstilt som den som frister Adam, og muslimsk tradisjon har ikke utviklet noen arvesyndslære fra Eva og Adams handlinger i paradiset.

  • Bialik, Hayim Nahman & Ravnitzky, Yehoshua, Hana. Oversatt av William G. Braude: The Book of Legends. Sefer ha-Aggada. Legends from the Talmud and Midrash. Schocken books New York 1992.
  • Brenner, Athalya: The Israelite Woman. Social Role and Literary Type in Biblical Narrative. Sheffield Academic Press. 1985 (1989).
  • Dolansky, Shawna: How the Serpent Became Satan. Adam, Eve and the Serpent in the Garden of Eden, i: Bible History Daily. Biblical Arcaeological Society 13.10.2017.
  • Goldstein, David: Jewish Mythology. Hamlyn Publishing, London 1988.
  • Kramer, Samuel Noah: The Sumerians: Their History, Culture and Character. University of Chicago Press 1971.
  • Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg. Universitetsforlaget, Oslo 1989.
  • The Holy Scriptures. The Jewish Bible According to the Masoretic Text. Sinai Publishing. Tel Aviv, 1979.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.