Barneklær er klær for barn fra omtrent det andre leveåret og opp til tolvårsalderen.
Opp gjennom historien har det vært ulike oppfatninger av hva en barndom er, og dermed også hvordan barn skal være kledd. Der vi i dag anser skolegang og lek som en viktig del av barns læring inneholdt tidligere generasjoners barndom betraktelig mye mer arbeid, og voksenlivet har i perioder startet ved konfirmasjonsalder, altså rundt 15-årsalderen.
I historisk sammenheng har småbarn ofte vært kledd likt, i en kjole eller en tunika, og uten tilpasninger basert på kjønn.
De helt små, nyfødte barna ble kledd i rektangulære tøystykker av forskjellige materialer og størrelser. Utenpå ble det svøpt en reiv, dvs. et stort rektangulært, varmt tøystykke, gjerne i ull. For å holde reiven på plass ble det til slutt surret et linde eller bånd. Reivingen kunne foregå på forskjellig vis. Fra 1600-tallet var det vanlig å legge barnets armer i kors over brystet og reive barnet fra tå til topp. Man har reivet barn i Norge helt opp til 1950-tallet. Påkledningsmåter, rekkefølge, antall plagg og benevninger varierte fra sted til sted.
Kjønnsspesifikke barneklær kom på 1500-tallet når bukser ble vanlig blant menn.
De neste århundrene ble barn kledd i kopier av de voksnes klær. Forskjeller kunne være at jenter hadde kortere skjørt og enklere fasong i overdel og at gutter kunne ha kortbukser. I perioder hvor kvinner brukte korsett og annet figurformende undertøy fikk jentene i tidlig alder enklere versjoner av disse plaggene. Dette var ikke nødvendigvis for å venne seg til å gå med korsett, men fordi samfunnet trodde det var helseskadelig å gå uten.
Filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778 ) så på barn som egne individ, ikke voksne i miniatyr. Han tok til orde for at barn skulle få en fri oppvekst og fremhevet viktigheten av at de fikk bruke klær de kunne bevege seg i.
På slutten av 1800-tallet ble matrosklær populær som pentøy. Matroskjolene forsvant etter noen tiår, mens gutter har brukt matrosdresser i nærmere hundre år. Denne moten startet blant de europeiske kongelige som hadde sterke bindinger til de ulike lands mariner og spredte seg raskt fra by til bygd.
Hvitt var den vanligste fargen på barnetøy til de minste. Det var av praktiske årsaker, hvitt var lett å vaske. Det var også ufarget og dermed rimeligere å fremstille enn farget stoff.
Eldre barn brukte farger, men klare farger og mønstringer ble ikke vanlig før på 1920-tallet. På denne tiden ble også konfeksjonssydde klær mer utbredt.
I dag forbinder vi rosa med jenter og lyseblått med gutter, men fram til tiden rundt andre verdenskrig var det omvendt. Da farger ble introdusert i barnetøy ble rosa sett på som en svakere nyanse av rødt, som er krigergudens Mars' farge, og ble derfor brukt på gutteklær. Lyseblått derimot ble forbundet med Venus og Madonna og ble derfor ansett som en passende farge for jenter.
På 1970- tallet og noen tiår framover ble det fokusert mye på like klær, kjønnsnøytrale farger og praktiske klær som gir god bevegelsesfrihet. Vi ser likevel at kjønnsnøytrale klær innebærer at jenter bruker farger og klær som tradisjonelt har vært vanligst blant gutter. Jenter har brukt bukser siden 1920-tallet, mens det fremdeles er uvanlig å se gutter iført skjørt eller kjole, og heller ikke dekorasjoner som sløyfer, bånd og paljetter brukes av begge kjønn. Kort oppsummert vil kjønnsnøytrale klær si at jenter har fått en større mulighet til å kle seg i praktiske klær.
Siden år 2000 har vi sett et økende skille mellom gutte- og jenteklær både i farger, snitt og mønstringer. Jenteklær er ofte smalere i fasongen og T-skjortene er kortere. Mens jenter på syttitallet badet i badebukse er det i Norge en økende tendens til at selv småjenter bruker todelt bikini på stranden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.