Etstrykk. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

tekstiltrykk av Ciba-Geigy AG/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Tekstiltrykk, omfatter en rekke metoder og teknikker til å frembringe ett- eller flerfargede mønstre på tekstilvarer ved hjelp av trykkblokker (håndtrykk, blokktrykk), sjabloner (filmtrykk) eller ved bruk av graverte valser (rouleauxtrykk). Som tekstiltrykk betegnes også resultatet av trykkprosessen, dvs. selve trykket. Ofte sees tekstiltrykk brukt om metoder som ikke kan karakteriseres som noen trykkprosess, f.eks. påføring av fargestoff med pensel (maling) eller av voksreserver ved hjelp av metallkanner ved batikk. – Ved tekstiltrykk kan mønsterdannelsen skje fritt, dvs. uavhengig av selve tekstilvarens konstruksjon. Det gir større muligheter for en kunstnerisk utfoldelse enn andre mønstringsmetoder som f.eks. sammenveving av forskjelligfargede garn.

Det eldste bevarte tekstiltrykk er fra 300-tallet, det er en barnetunika som ble funnet under utgravninger i Panopolis i Øvre Egypt. Til mønsteret på denne kjolen, hvite tegninger på blå bunn, er benyttet tre trykkblokker. Plagget er sydd sammen av flere biter med tydelige avbrudd i mønsteret ved sømmene. Det er derfor sannsynlig at trykte tekstiler i større lengder var handelsvare i Egypt på 300-tallet. Mønstringsteknikker som kan betegnes som tekstiltrykk i videste forstand, er likevel betydelig eldre. Herodot (ca. 490–425 f.Kr.) forteller at innbyggerne i Kaukasus malte dyrefigurer på klær ved hjelp av et fargestoff de utvant av blader. Disse malte mønstrene skulle være like holdbare som innvevde ornamenter. Plinius d.e. (23–79 e.Kr.) forteller i bok 35 av Historia Naturalis om en teknikk som var i bruk i Egypt og som kan ha vært tekstiltrykk. Det er sannsynlig at flere gamle kulturfolk, uavhengig av hverandre, har kjent mønstringsmetoder som kan betegnes som tekstiltrykk.

Størst betydning har uten tvil India hatt. Etter at sjøveien til India rundt Afrika ble funnet omkring år 1500, brakte handelsskipene praktfullt mønstrede bomullsstoffer og sjal med hjem. Etterspørselen etter disse såkalte indiennes var enorm, og det var på langt nær mulig å skaffe nok. Det gav støtet til at man i Europa forsøkte å imitere indiennene og her ligger en av kimene til utviklingen av tekstiltrykkindustrien. Omtrent samtidig ble bomull tatt i bruk som tekstilmateriale i Europa, også til tekstiltrykk. Tidligere var lin det vanligste materialet, men bomullen var betydelig billigere, slik at også mindre velhavende kunne anskaffe seg mønstrede tekstiler. Etterspørselen steg. Av stor betydning for tekstiltrykkets utvikling ble kjennskapet til de gamle indiske og indonesiske mønstringsmetodene, batikkene, som hollandske kolonister brakte med seg hjem omkring midt på 1600-tallet. Det moderne tekstiltrykk har uten tvil utviklet seg ved en syntese av denne orientalske teknikken og en male- og oljetrykkteknikk som var i bruk i Europa i middelalderen. Til langt inn på 1700-tallet var tekstiltrykk et rent kunsthåndverk. Først mot slutten av 1700-tallet, etter at rouleauxtrykkmaskinen var tatt i bruk, ble tekstiltrykk systematisk industrialisert.

Den eldste egentlige trykkmetode, blokktrykk, er i prinsippet en stempelteknikk. Mønsteret er skåret ut i relieff i en treblokk, som gjerne består av flere lag, presset eller limt sammen for å motvirke at treet «arbeider» og gjør trykkflaten ujevn. De best egnede tresortene er morbærfiken- og pæretre, som er særlig motstandsdyktige mot den skiftevise fukting og tørking ved trykkingen. Når man presser blokken mot en filt som er innsatt med trykkpastaen, overføres den til relieffmønsteret. Tekstilet det skal trykkes på ligger, med et elastisk underlag (filt, gummi) fastspent på et bord (trykkbordet), og blokken presses med håndkraft, ofte også ved slag med en klubbe mot stoffet. Til flerfargede mønstre benyttes et tilsvarende antall blokker. Blokktrykk hadde stor utbredelse til midten av 1930-årene, men er nå fortrengt av filmtrykk og brukes bare unntaksvis ved kunsthåndtrykk. På 1800-tallet var også en blokktrykkmaskin, perrotinen (etter oppfinneren, franskmannen Perrot) i bruk. Perrotinetrykk er nå fullstendig forlatt.

Roulauxtrykk. Roulauxtrykkmaskinen, som ble patentert av skotten Thomas Bell i 1783, er tross alle senere forbedringer, i prinsippet den samme i dag. Ved rouleauxtrykk blir trykkpastaen påført tekstilvaren via kobbervalser (trykkvalser) hvor mønsteret er gravert inn (dyptrykk). Ved rouleauxtrykk er det mulig å trykke et stort antall farger i én operasjon, dvs. ved et enkelt gjennomløp gjennom maskinen. Det har vært konstruert rouleauxtrykkmaskiner for opptil 20 farger. Ved rouleauxtrykk oppnås også store trykkhastigheter, opptil 60–80 meter per minutt. Omkostningene stiger sterkt med økende antall farger i mønsteret, derfor vil man til billige varer sjelden bruke mer enn 1–4 farger. Til dyrere artikler (møbelstoffer, dekorasjonsstoffer f.eks.) bruker man gjerne fargerikere mønstre og for utpregede luksusvarer treffer man på 15 farger og mer.

Ved filmtrykk (siltrykk, sjablontrykk) påføres trykkpastaen ved hjelp av sjabloner. Sjablonene fremstilles ved at en finmasket gas av natursilke, polyester eller av en kobber–nikkel-legering spennes inn i en lettmetallramme. Hele gasflaten innsettes med en lysømfintlig kromgelatin, hvorpå sonene som skal danne mønsteret tildekkes. Ved belysning gjøres kromgelatinen i de utildekkede delene av sjablonen vannuløselig, mens den i de tildekkede partiene (= mønsteret) lar seg skylle ut igjen. Mønsteret fremtrer derved som finmaskede «siler». For å gjøre sjablonene mer motstandsdyktige i bruk, forsterkes de tildekkede sonene med en lakk.

Ved trykking legges sjablonen plant mot tekstilvaren, som på samme måte som ved blokktrykk ligger fastspent eller fastklebet til et underlag på et bord. Trykkpastaen helles ned langs innsiden av fremre kant av rammen og skvises ved hjelp av en gummi-eller stålrakel, som føres frem og tilbake over hele sjablonens bredde, ned gjennom gasen i de åpne sonene (mønsterpartiene) og over på tekstilvaren. Derpå heves sjablonen opp fra varen og forskyves til siden med en distanse som tilsvarer rapporten (= avstanden mellom to like punkter) i mønsteret, før den igjen senkes ned på tekstilvaren for ny påskvising av trykkpasta. Slik fortsetter det i hele trykkbordets lengde. Ved å trykke med flere sjabloner etter hverandre, en for hver farge, kan man fremstille mangefargede mønstre.

Da filmtrykk kom i bruk omkring 1920, ble samtlige operasjoner utført manuelt. Helt fra begynnelsen av søkte man imidlertid å mekanisere en eller flere av operasjonene, f.eks. påskvisingen av trykkpastaen og forflytningen av sjablonene. Denne utviklingen førte til konstruksjonen av helautomatiske filmtrykkmaskiner og til oppfinnelsen av den sylindriske trykksjablonen og dermed av rotasjonsfilmtrykkmaskinen. Her utgjøres sjablonen av overflaten i en hul sylinder. Trykkpastaen pumpes inn i sylinderen og skvises med en metallrakel gjennom mønsteråpningene i sylinderflaten, som roterer med et regulerbart trykk mot tekstilvaren. Felles for alle filmtrykkmaskiner er at varen det skal trykkes på, klebes til en endeløs duk (trykkduken) og denne føres kontinuerlig inn under flat- eller sylindersjablonene, som holdes stasjonære. Fremstillingen av en filmtrykksjablon er atskillig billigere enn å gravere en rouleauxvalse. Dessuten er skifting av trykkvalsene (= skifting av mønsteret) ved rouleauxtrykk mer tidkrevende enn skifting av en filmtrykksjablon. Rotasjonsfilmtrykkmaskinen, som kom i bruk i midten av 1960-årene, gjorde det så mulig å oppnå trykkhastigheter som er sammenlignbare med rouleauxtrykkmaskinens produksjon. Det er derfor naturlig at filmtrykk stadig har vunnet terreng på bekostning av rouleauxtrykk. I de seneste tiår er omtrent halvparten av de trykte tekstilene utført i filmtrykk.

Til tekstiltrykk benyttes stort sett de samme fargestoffer som til farging av tekstiler, og i de ferdige trykkene er fargestoffene forankret i fiberen som om de skulle ha vært applisert ved en fargeprosess. Forskjellen ligger i applikasjons- og fikseringsmetodene, og det er prinsipielt galt å oppfatte prosessen tekstiltrykk som «lokal» farging. Ved tekstiltrykk er fargebadet erstattet med trykkpastaen. Foruten fargestoffet inneholder denne pastaen kjemikalier som er nødvendige for fikseringen av fargestofftypen det dreier seg om, f.eks. natriumditionitt og pottaske ved trykking med kypefargestoffer. Dessuten kan det, særlig ved høye fargestoffkonsentrasjoner (= mørke nyanser), være nødvendig med tilsetting av spesielle løsemidler, f.eks. glyserin eller tiodietylenglykol og ofte også hygroskopiske og hydrotrope forbindelser. Omtrent halvparten av trykkpastaen utgjøres av den såkalte fortykningen. Den består av en kolloidal løsning av høymolekylære polymere forbindelser. Vanlig brukt er alginsyre (som natriumsalt), cellulose-etere og -estere, dessuten kjernemelderivater som f.eks. johannesbrød-kjernemel. Hvetestivelse, gummi arabicum og tragant, som tidligere var vanlig brukt, har mistet mye av sin betydning og anvendes bare i særlige tilfeller. Valget av fortykning beror fremfor alt på hvilken fargestoffgruppe det skal trykkes med, og et trykks kvalitet, både hva jevnhet og fargeutbytte angår, er i høy grad avhengig av fortykningssubstansens art. Ofte er det hensiktsmessig å kombinere to fortykningsmidler i samme pasta.

Fortykningens funksjoner er mange. Den skal bl.a. gi trykkpastaen den seighet og konsistens som er nødvendig for at den ikke skal flyte ut av gravurene i trykkvalsene, før den kan overføres til tekstilvaren. En av fortykningens viktigste oppgaver er å holde på fargestoffene og de andre tilsetningene i trykkpastaen, slik at de etter at pastaen er påført tekstilvaren ikke flyter ut over konturene i mønsteret, men forblir i ro til de kan fikseres til fibrene. Etter påtrykkingen befinner fargestoffene seg fortsatt løst eller dispergert i trykkpastaen som ligger klebet til tekstilvaren. Overføringen av fargestoffet fra trykkpastaen til fiberen og fikseringen til den, skjer oftest ved en dampeprosess i spesielle maskiner. Dampetid og damptemperatur kan variere atskillig. I noen tilfeller benytter man tørr luft (termofiksering). Etter fikseringen av fargestoffet fjernes fortykningen og kjemikaliene fra varen ved en vaskeprosess.

Ved tekstiltrykk skjelner man mellom seks mønstringsmetoder eller teknikker: direkttrykk, påtrykk, etstrykk, reservetrykk, bakgrunnstrykk og transfertrykk. Med direkttrykk forstås trykking på ufarget vare. Påtrykk innebærer trykking på farget vare, hvorved fargen i trykkmønsteret fremstår som en resultant av bunnfargen og trykkfargen. Denne teknikken brukes oftest til mørke tegninger på lys bunn. Ved etstrykk trykkes også på farget bunn. Her er trykkpastaen tilsatt kjemikalier som bryter ned fargestoffet i bunnfargingen, slik at den opprinnelige hvite bunnen regenereres. Dette kalles hvitetse. Man kan også tilsette etspastaen fargestoffer som er resistente overfor de kjemikaliene som bryter ned bunnfargingen, og som selv fikseres på de stedene hvor bunnfargingen ble etset bort. Herved oppstår et illuminert etstrykk.

Reservetrykk består i at man først trykker med en pasta som inneholder substanser (såkalte reserveringsmidler) som ad fysisk og/eller kjemisk vei forhindrer opptaket eller fikseringen av fargestoffene når den trykte varen farges eller også når man trykker med en fargestoffholdig pasta over det første trykket. De først trykte mønstrene vil da fremstå ufargete. Man får en hvitreserve. Som ved etstrykk kan også reservepastaen tilsettes fargestoffer av en type som lar seg fiksere i nærvær av de kjemikaliene som forhindrer fikseringen av det fargestoffet som trykket overfarges eller overtrykkes med. Man får en illuminert reserve. Den eldste kjente mønstringsmetode (batikk) er en reserveteknikk, ved påføring av smeltet voks hindres her fargestoffet under en etterfølgende fargeprosess fysisk i å komme i kontakt med tekstilfibrene.

Bakgrunnstrykk består i at man før, etter eller samtidig med selve mønsteret trykker fine punkt- eller linjerastere (eller også imitasjoner av veveeffekter) som enten er synlige over hele stoff-flaten eller som brytes der hvor de faller sammen med fargene i mønsteret. Hensikten er å gi trykket en bakgrunn som ikke er hvit eller jevnt ensfarget som ved påtrykk eller etstrykk.

Ved transfertrykk trykkes mønsteret først som direkttrykk på papir av spesiell kvalitet. Derpå bringes tekstilvaren og den trykte siden av papiret i intim kontakt og føres sammen gjennom en oppvarmet kalander. Ved varmepåvirkningen migrerer fargestoffet fra papiret over på tekstilvaren og fikseres der. Teknikken er først og fremst egnet til trykking på polyesterfibrer og har fått stor utbredelse til dette formålet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.