tekstiltrykk

Den eldste egentlige trykkmetode, blokktrykk, er i prinsippet en stempelteknikk. Mønsteret er skåret ut i relieff i en treblokk, som gjerne består av flere lag, presset eller limt sammen for å motvirke at treet «arbeider» og gjør trykkflaten ujevn. De best egnede tresortene er morbærfiken- og pæretre, som er særlig motstandsdyktige mot den skiftevise fuktingen og tørkingen treet blir utsatt for under trykkingen. Når man presser blokken mot en filt som er innsatt med trykkpasta, overføres pastaen til relieffmønsteret. Tekstilet det skal trykkes på ligger, med et elastisk underlag (filt, gummi) fastspent på et bord (trykkbordet), og blokken presses med håndkraft, ofte også ved slag med en klubbe mot stoffet. Til flerfargede mønstre benyttes et tilsvarende antall blokker. Blokktrykk hadde stor utbredelse til midten av 1930-årene, men er nå fortrengt av filmtrykk og brukes bare unntaksvis ved kunsthåndtrykk. På 1800-tallet var også en blokktrykkmaskin, perrotinen (etter oppfinneren, franskmannen Perrot) i bruk. Perrotinetrykk er nå fullstendig forlatt.

Roulauxtrykkmaskinen ble patentert av skotten Thomas Bell i 1783, men er, tross alle senere forbedringer, i prinsippet den samme i dag. Ved rouleauxtrykk blir trykkpastaen påført tekstilvaren via kobbervalser (trykkvalser) hvor mønsteret er gravert inn (dyptrykk). Ved rouleauxtrykk er det mulig å trykke et stort antall farger i én operasjon, det vil si ved et enkelt gjennomløp gjennom maskinen. Det har vært konstruert rouleauxtrykkmaskiner for opptil 20 farger. Ved rouleauxtrykk oppnås også store trykkhastigheter, opptil 60–80 meter per minutt. Omkostningene stiger sterkt med økende antall farger i mønsteret, derfor vil man til billige varer sjelden bruke mer enn 1–4 farger. Til dyrere artikler som møbelstoffer og dekorasjonsstoffer bruker man gjerne fargerikere mønstre, og for utpregede luksusvarer treffer man på 15 farger og mer.

Ved filmtrykk (siltrykk, sjablongtrykk) påføres trykkpastaen ved hjelp av sjablonger. Sjablongene fremstilles ved at en finmasket gas av natursilke, polyester eller av en kobber–nikkel-legering spennes inn i en lettmetallramme. Hele gasflaten innsettes med en lysømfintlig kromgelatin, hvorpå sonene som skal danne mønsteret tildekkes. Ved belysning gjøres kromgelatinen i de utildekkede delene av sjablongen vannuløselig, mens den i de tildekkede partiene (= mønsteret) lar seg skylle ut igjen. Mønsteret fremtrer derved som finmaskede «siler». For å gjøre sjablongene mer motstandsdyktige i bruk, forsterkes de tildekkede sonene med en lakk.

Ved trykking legges sjablongen plant mot tekstilvaren, som på samme måte som ved blokktrykk ligger fastspent eller fastklebet til et underlag på et bord. Trykkpastaen helles ned langs innsiden av fremre kant av rammen og skvises ved hjelp av en gummi-eller stålrakel, som føres frem og tilbake over hele sjablongens bredde, ned gjennom gasen i de åpne sonene (mønsterpartiene) og over på tekstilvaren. Derpå heves sjablongen opp fra varen og forskyves til siden med en distanse som tilsvarer rapporten (= avstanden mellom to like punkter) i mønsteret, før den igjen senkes ned på tekstilvaren for ny påskvising av trykkpasta. Slik fortsetter det i hele trykkbordets lengde. Ved å trykke med flere sjablonger etter hverandre, en for hver farge, kan man fremstille mangefargede mønstre.

Da filmtrykk kom i bruk omkring 1920, ble samtlige operasjoner utført manuelt. Helt fra begynnelsen av søkte man imidlertid å mekanisere en eller flere av operasjonene, for eksempel påskvisingen av trykkpastaen og forflytningen av sjablongene. Denne utviklingen førte til konstruksjonen av helautomatiske filmtrykkmaskiner og til oppfinnelsen av den sylindriske trykksjablongen og dermed av rotasjonsfilmtrykkmaskinen. Her utgjøres sjablongen av overflaten i en hul sylinder. Trykkpastaen pumpes inn i sylinderen og skvises med en metallrakel gjennom mønsteråpningene i sylinderflaten, som roterer med et regulerbart trykk mot tekstilvaren. Felles for alle filmtrykkmaskiner er at varen det skal trykkes på, klebes til en endeløs duk (trykkduken) og denne føres kontinuerlig inn under flat- eller sylindersjablongene, som holdes stasjonære. Fremstillingen av en filmtrykksjablong er atskillig billigere enn å gravere en rouleauxvalse. Dessuten er skifting av trykkvalsene (= skifting av mønsteret) ved rouleauxtrykk mer tidkrevende enn skifting av en filmtrykksjablong. Rotasjonsfilmtrykkmaskinen, som kom i bruk i midten av 1960-årene, gjorde det så mulig å oppnå trykkhastigheter som er sammenlignbare med rouleauxtrykkmaskinens produksjon. Det er derfor naturlig at filmtrykk stadig har vunnet terreng på bekostning av rouleauxtrykk.

Med direkttrykk forstås trykking på ufarget vare.

Påtrykk innebærer trykking på farget vare, hvorved fargen i trykkmønsteret fremstår som en resultant av bunnfargen og trykkfargen. Denne teknikken brukes oftest til mørke tegninger på lys bunn.

Ved etstrykk trykkes også på farget bunn. Her er trykkpastaen tilsatt kjemikalier som bryter ned fargestoffet i bunnfargingen, slik at den opprinnelige hvite bunnen regenereres. Dette kalles hvitetse. Man kan også tilsette etspastaen fargestoffer som er resistente overfor de kjemikaliene som bryter ned bunnfargingen, og som selv fikseres på de stedene hvor bunnfargingen ble etset bort. Herved oppstår et illuminert etstrykk.

Reservetrykk består i at man først trykker med en pasta som inneholder substanser (såkalte reserveringsmidler) som ad fysisk og/eller kjemisk vei forhindrer opptaket eller fikseringen av fargestoffene når den trykte varen farges eller også når man trykker med en fargestoffholdig pasta over det første trykket. De først trykte mønstrene vil da fremstå ufargete. Man får en hvitreserve. Som ved etstrykk kan også reservepastaen tilsettes fargestoffer av en type som lar seg fiksere i nærvær av de kjemikaliene som forhindrer fikseringen av det fargestoffet som trykket overfarges eller overtrykkes med. Man får en illuminert reserve. Den eldste kjente mønstringsmetode (batikk) er en reserveteknikk, ved påføring av smeltet voks hindres her fargestoffet under en etterfølgende fargeprosess fysisk i å komme i kontakt med tekstilfibrene.

Bakgrunnstrykk består i at man før, etter eller samtidig med selve mønsteret trykker fine punkt- eller linjerastere (eller også imitasjoner av veveeffekter) som enten er synlige over hele stoff-flaten eller som brytes der hvor de faller sammen med fargene i mønsteret. Hensikten er å gi trykket en bakgrunn som ikke er hvit eller jevnt ensfarget som ved påtrykk eller etstrykk.

Ved transfertrykk trykkes mønsteret først som direkttrykk på papir av spesiell kvalitet. Derpå bringes tekstilvaren og den trykte siden av papiret i intim kontakt og føres sammen gjennom en oppvarmet kalander. Ved varmepåvirkningen migrerer fargestoffet fra papiret over på tekstilvaren og fikseres der. Teknikken er først og fremst egnet til trykking på polyesterfibrer og har fått stor utbredelse til dette formålet.