En kyststats avgrensning mot havet. Grunnlinjen er basis for å fastlegge yttergrensene for kyststatens soner: sjøterritoriet, tilstøtende sone, økonomisk sone og kontinentalsokkelen. Den har også betydning ved avgrensing av soner mellom kyststater ved bruk av midtlinjen.

Normalt måles grunnlinjen fra lavvannslinjen langs kysten. Hvor kystlinjen har dype innbuktninger og innskjæringer eller en rad av øyer, kan kyststaten etter folkeretten trekke såkalte rette grunnlinjer. Adgangen til å trekke slike grunnlinjer ble prøvd av Den internasjonale domstolen i Fiskerijuridiksjonssaken mellom Storbritannia og Norge i 1951 og ble funnet i samsvar med folkeretten. Vilkårene for å etablere slike grunnlinjer som ble presisert av domstolen ble seinere kodifisert i havrettskonvensjonene fra 1958 og 1982.

Norge anvender rette grunnlinjer langs store deler av kystlinjen, og benytter en definisjon av grunnlinje som støtter seg på grunnlinjepunkter og geodetiske linjesegmenter mellom dem. Grunnlinjepunktenes navn og posisjon er fastsatt i kgl. resolusjoner. Norges territorialgrense går, fra 1. januar 2004, 12 nautiske mil (22 224 m) fra nærmeste punkt på grunnlinjen, jf. Territorialfarvannsloven (lov av 27. juni 2003 § 2.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.