bilspeil av . Begrenset gjenbruk

speil

Illustrasjonen viser det reelle bildet av objektet sett i et hulspeil. Bildet er speilvendt i tillegg til dreiet, og objektet sees følgelig opp-nedspeilet.

Av /KF-arkiv ※.

Speil er en overflate som reflekterer lys på en regelmessig måte. I utvidet betydning kan også et speil reflektere andre typer stråling.

Faktaboks

etymologi:
middelnedertysk, fra latin speculum

Speil har vært brukt på en rekke måter gjennom tidene, både som en bruksgjenstand, som et dekorativt møbelstykke eller som et arkitektonisk poeng.

Historie

Slottet Versailles er hovedverket i den franske barokken og speilsalen er hovedsalen i anlegget. Den er utført av Charles Le Brun og François Girardon.
Kinesisk speil i bronse fra Tang-dynastiet (618–907), rikt dekorert med en løve i midten. Diam. 13,5.

Allerede i oldtiden kunne man lage små speil ved å forsyne gjennomsiktig glass med en blank metallfolie på baksiden, men metoden ble lite brukt, blant annet fordi man ikke kunne fremstille plant glass i større format. I stedet laget man håndspeil av polert metall, gjerne med skulpturalt utformet bakside og håndtak.

På 1400–1500-tallet blomstret speilmakeriet i Venezia, der man nå kunne lage klart og plant glass ved å blåse glasset i sylindere som ble splittet og brettet ut. Betingelsene for å lage veggspeil var til stede, men glassets størrelse var sterkt begrenset og det folierte speilglasset så kostbart at ekstra meget arbeid ble lagt på rammene, som gjerne var langt større enn speilglasset.

Senere på 1600-tallet kom store speil i bruk i innredningskunsten. Det berømte speilgalleriet i Versailles-slottet ble bygd i 1678–1684. Fremdeles var speilproduksjonen dominert av Venezia, men sist på 1600-tallet begynte man i Frankrike å fremstille støpt speilglass i store plater.

Inntil midten av 1800-tallet var metallfolie til speil lenge blitt hamret ut for hånd til løvtynne blad, og festet til glasset med kvikksølv. Nå gikk man over til å dekke glasset med ferdig amalgam, og mest med sølv, mens tinn tidligere hadde vært vanlig.

Ulike fasonger

Illustrasjonen viser det virtuelle bildet av et objekt sett i et kulespeil. Bildet er opprett og speilvendt i forhold til det opprinnelige synsbildet av objektet.

Av /KF-arkiv ※.
Narkissos ser sitt eget speilbilde.
Av .

Speilende overflater kan være plane eller krumme. Krumme speil er vanligvis enten sfærisk konvekse (kulespeil) eller sfærisk konkave (hulspeil), men til spesielle formål brukes også parabolske, elliptiske og sylindriske speil. For visse optiske instrumenter konstrueres prismer med innvendig totalrefleksjon som forandrer strålegangens retning (for eksempel prismekikkert og periskop).

Plane og konvekse speil gir virtuelle bilder som er speilvendte, det vil si at en høyrehånd avbildes som en venstrehånd. I plane speil har objekt og bilde samme størrelse, i konvekse speil er bildet forminsket. I sfærisk konkave speil er bildet virtuelt og forstørret når avstanden mellom speilet og objektet er mindre enn halve radius av speilflaten (for eksempel barberspeil). Ved større objektavstand er bildet reelt og kan fanges opp på en skjerm. Det er snudd opp ned, og alt etter objektavstanden er det forstørret eller forminsket. Alt ettersom det betraktes med eller mot lysretningen, er det enten rettvendt eller speilvendt. Se også artikkelen bilde – optikk.

Parabolske speil har den egenskapen at en strålebunt som faller inn parallelt med aksen, reflekteres og samles i ett punkt, brennpunktet. Stråler som sendes ut fra en lyskilde i brennpunktet, reflekteres og forlater speilet som en parallell strålebunt. Prinsippet brukes i teleskoper for å samle stråling fra fjerne lyskilder (stjerner) i et punkt, og i lyskastere for å gi en mest mulig parallell stråle.

En speilende overflate må være optisk glatt, det vil si at alle uregelmessighetene er små i forhold til strålingens bølgelengde. Stoffet som speiler, er vanligvis et metall med stor refleksjonsevne. Det er gjerne aluminium som er pådampet en flate i vakuum, eller eventuelt kjemisk utfelt sølv. Vanligvis belegges baksiden av en glassplate. På presisjonsspeil blir frontsiden belagt.

Enveisspeil gir en stor refleksjon fra den ene siden, mens man ser gjennom fra den andre. I virkeligheten går lyset faktisk like godt gjennom speilet fra begge sider (resiprositet), det er bare at det reflekterte lyset dominerer fra den ene siden. Denne effekten forsterkes av at man gjerne har bedre belysning på denne siden. Se også enveisglass.

Symbolikk

I myter og sagn representerer speilet grensen mellom virkelighet og illusjon. Et eksempel er det greske sagnet om den skjønne ynglingen Narkissos, som ble paralysert av sitt eget speilbilde. Men speilet kan også formidle den nakne sannhet, som i eventyret om Snehvit og de syv dvergene, hvor speilet forteller dronningen at hun slett ikke er den vakreste i landet. I det gammelhollandske maleri (1400-tallet) var det i en periode ikke uvanlig at bildets motiver omfattet et kulespeil som avbilder bildets øvrige gjenstander i et annet perspektiv enn malerens eget. Det ligger nær å oppfatte kulespeilet som et uttrykk for at malerens fremstilling er objektiv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg