Elg i solnedgang på Senja
Elg i solnedgang på Senja. Av /Statskog. CC BY NC 2.0

Dyreliv i Norge

Mår
Måren lever av ekorn, smågnagere, hare, fugl, egg, åtsler og litt bær.
Av .
Oter

Oter forekommer over hele landet, men særlig i nord. Den er sjeldnere i innlandet enn ved kysten.

Av /※.
Rådyr

Rågeit med trillinger. Kalvene har begynt å skifte den prikkete pelsen fra tidligere på sommeren.

Gaupe

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Nord-Europa.

Gaupe
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Norge er et langstrakt land med skoger, kyst og høyfjell. Landet har elementer av både sørlige, kontinentale elementer og nordlige, arktiske elementer. Siden landet ikke er isolert fra andre land og kontinenter, finner vi i liten grad endemiske dyrearter som bare finnes i Norge. Men villreinen finnes bare som vill fjellrein i Norge i Europa, så det er en karakterart som Norge har et spesielt ansvar å ta vare på. Det er registrert om lag 90 pattedyr på land og i vann i Norge.

Historie

I løpet av kvartær, som varte i cirka 1,8 millioner år, ble Norge så vel som resten av Nord-Europa dekket av store isbreer minst fire ganger. Mellom disse istidene var det mildere mellomistider hvor breene trakk seg mer eller mindre tilbake. I Norge kjenner vi bare til noen få knokkelfragmenter av pattedyr som enten har levd her i siste mellomistid eller i en mildere periode (interstadial) under siste istid, da iallfall dalbunnene for en tid lå frie for isen. Alle rester av dyr som har levd i tidligere mellomistider har blitt ført vekk eller knust av isen under de påfølgende nedisningene.

De pattedyr vi har funnet rester av, er mammut og moskusfe. Til nå er det gjort 20 funn av mammut og ett av moskusfe. Rein har sikkert også levd her, og det samme gjelder muligens andre arktiske pattedyr, men det er ikke funnet spor etter dem. Noen andre landdyr, blant annet noen biller, har muligens overlevd istidene på isfrie kyststriper i Nord- og Vest-Norge, andre har innvandret, vesentlig fra sørøst. Da siste istid tok slutt og isen trakk seg tilbake, begynte innvandringen av dyr for alvor. Man regner med at de første innvandringene av landdyr kom fra Sør-Sverige og Danmark (som den gang var landfast med Sverige). Noe senere fikk vi en innvandring til Nord-Norge over Finland. Ferskvannsfiskenes innvandring fra øst var tidvis begrenset av en saltvannsbarriere i deler av dagens Østersjøen. Den gradvise landhevingen som fulgte etter at isen forsvant, påvirket vassdragene og medførte reduserte spredningsmuligheter; særlig for de artene som vandret inn på et senere tidspunkt.

Norges fauna har på denne måten fått en sammensatt karakter, med på den ene siden dyr av nordlig eller arktisk karakter og på den andre siden dyr av mer sørlig karakter. Landets store utstrekning fra nord til sør og de topografiske forholdene bidrar også til å gi dyrelivet et variert preg. Verken på land eller sjø kan man trekke skarpe geografiske grenser mellom disse faunabestanddelene.

Skogsfauna

Ulv

Ulvens pelsfarger kan variere sterkt, fra hvit til grå, brun, svart og rødlig.

Ulv
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Cirka 37 prosent av Norges areal er dekket av skog, så mange arter er knyttet til skogen. Skogen som økosystem er imidlertid svært variert med mange nisjer for ulike arter. Vanligst er barskogene bestående av gran og furu, mens de rike edelløvskogene bare er små fragmenterte rester etter en skog som en gang tidligere i historien hadde videre utbredelse. Mot fjellet finner vi fjellbjørkeskogen med sine spesialiserte arter.

Når vi snakker om dyr i norske skoger, vil nok de fleste tenke på rovdyr og hjortedyr. En gang var det rike rovdyrbestander, men på grunn av menneskets ekspansjon og omforming av landskapet har mange arter gått kraftig tilbake. Dette gjelder de de fire store rovdyrene, brunbjørn, ulv, jerv og gaupe. Av disse regnes jerven vanligvis som et fjelldyr, men den går også ned i høyereliggende skog.

Av andre rovdyr er rødreven primært et skogsdyr, selv om den kan operere i fjellet og i åpne områder langs kysten. Blant mårdyrene er grevling og mår typiske skogsdyr. Mink og oter forbindes først og fremst med kysten, selv om de også kan operere langs vassdrag i skogstraktene.

Av hjortedyr finner vi rådyr, hovedsakelig i kulturskog nær bebyggelse, samt elg og hjort. Tidligere holdt hjorten til på Vestlandet og elgen på Østlandet, men etter hvert har hjorten blitt stadig vanligere også på Østlandet.

Av andre dyr finner vi hare, ekorn og bever i skogen, selv om førstnevnte egentlig forekommer over alt, både på kysten og i høyfjellet. Beverens anleggsvirksomhet i vann og vassdrag endrer landskapet radikalt. For mange dyrearter betyr beverens aktivitet en berikelse av levevilkårene.

På grunn av de mange beverfelte løvtrærne er områdene også attraktive for både hare, rådyr og elg. De grunne beverdammene tilføres masse næringsstoffer i form av trevirke, løv og jord som beverne frakter med seg som mat og bygningsmateriale. Dette fører til gode næringsforhold for fisk – som igjen er positivt for fiskespisende dyr som oter, og fugler som blant annet hegrer og fiskender.

En viktig gruppe av pattedyr er alle de ulike smågnagerartene som fungerer som et viktig matfat for både rovdyr og rovfugler. Sist, men ikke minst er det en rekke flaggermusarter knyttet til skog.

Skogen har også et stort antall fuglearter. Mange rovfugler og ugler holder til i skogen, og de lever av enten smågnagere eller større pattedyr som rev og mår, eller fugler av ulik størrelse. En nøkkelgruppe i skogen er spetteartene som hakker reirhull som en rekke andre arter senere kan benytte. Et gammelt svartspetthull kan således benyttes av både perleugle, kvinand, laksand og skogdue, i tillegg til en rekke mindre arter.

Maritim fauna

Havert
Haverthunn som dier kvitunge.
Havert
Av .
Steinkobber
Stenkobbehunner og unger på land i en ynglekoloni på Stø i Vesterålen.
Steinkobber
Av .
Lunde

Lunden har et karakteristisk nebb; den kalles da også for «sjøpapegøye».

Lunde
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Norge har en lang og sterkt innskåret kystlinje med mange fjorder og bukter. Med alle fjorder, bukter og de 239 057 registrerte øyer, holmer og skjær utgjør kystlinjen 102 936 kilometer. Norge har derfor mange arter som lever i et maritimt miljø.

Mink og oter jakter langs kysten, både på land og i vann, men det er først og fremst sjøpattedyrene som regnes som maritime pattedyr eller sjøpattedyr. Langs Fastland-Norges kyststrekning er det spesielt havert og steinkobbe vi tenker på. Steinkobbe holder til i de indre kystområdene, mens haverten foretrekker de ytre og eksponerte områdene.

Nede i selve havet er det observert sju ulike bardehvaler og 13 tannhvaler på norsk sokkel. Av disse opptrer vågehvalen i så stor bestand at den jaktes på. Spermhvalen er verdens største tannhval og hanner kommer til Norge for å spise sommerstid, i stor grad blekksprut som de finner på dyphavet langs eggakanten, der kontinentalsokkelen stopper.

De senere årene har knølhval og spekkhogger vært vanlig å se i ulike fjordarmer i Nordland og Troms. Her følger de etter silda senhøstes og vinterstid, noe som har ført til oppblomstring av hvalsafari i disse områdene.

Kysten er leveområder for en rekke sjøfuglarter. Noe av det mest særpregede er de enorme fuglefjellene med arter som havsule, havhest, alke, lomvi, lunde, krykkje og toppskarv. De mest kjente fuglefjellene er Runde utenfor Ålesund, Lovund på Helgelandskysten, Røst i Nordland, Gjesværstappan, Syltefjordstauren og Hornøya i Finnmark.

De forskjellige artene i fuglefjellet har hver sin nisje. Krykkjene limer nærmest fast sine reir på små hyller i stupbratte fjellvegger. Lomviene bygger ikke reir, men legger sitt ene, pæreformede egg på smale hyller høyt oppe i fuglefjellet. Hvis egget kommer i bevegelse, snurrer det bare rundt sin egen akse og triller derfor ikke vekk. Et av fuglefjellets store høydepunkter er når lomviungene som ikke er flygedyktige skal forlate fuglefjellet. De har ingen annen mulighet enn å hoppe. Lomvifar ligger nede på sjøen og lokker ungen utfor klippekanten. Noen ganger lander ungene i steinura under fuglefjellet og må løpe over små og store steiner for å komme til sjøen. På Svalbard har fjellreven eller polarreven hektiske dager akkurat under lomvihoppingen.

Alkene plasserer reiret under steiner og i bergsprekker, mens lundene holder til i steinurer eller i gressbakker hvor de kan grave ut reirganger. Havhesten foretrekker også grønne gressbakker, mens toppskarven legger reiret under steiner i store steinurer. Over fuglefjellet kretser havørn, storjo, tyvjo og vandrefalk. De større byene er sikre matfat for rovfugler og pirater som storjo og tyvjo, som lever av å stjele maten fra andre arter.

Fjellfauna

Moskus
Moskus er en overlever fra istiden; da hadde dyret en stor utbredelse i Asia, Amerika og Europa.
Av /NTNU.
Lisens: CC BY 2.0
Jerv
Jerven har status som sterkt truet i Norsk rødliste.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Fjellrev

Fjellrev på Dovre i snøvær 4. juli 2019. Den er i ferd med å felle den lange og kvite vinterpelsen.

Fjellrev
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Lemen
Et lemen i sparsommelig vegetasjon på fjellet
Lemen
Fjellrypehunn på Hardangervidda
Fjellrypa kan påtreffes høyere til fjells enn de fleste andre norske fugler, på Dovrefjell opp til 1650 meter over havet.
Fjellrypehunn på Hardangervidda
Lisens: CC BY SA 3.0

Rundt 38 prosent av Norges areal er fjell og vidder. Tøffe klimabetingelser gjør at det er begrenset antall arter i fjellet. Bare noen få fuglearter har tilhold i fjellet hele året, slik som ravn, jaktfalk og fjellrype, mens de fleste artene trekker ut av landet. Mange fuglearter som har tilhold i fjellet, er ender og vadefugler som er knyttet til vann, vassdrag og myrer. Noen karakteristiske vadefugler som heilo og boltit holder imidlertid til på karrige vidder og fjell.

Et intakt fjelløkosystem består av jerv, fjellrev, kongeørn, jaktfalk, snøugle og villrein. I Norge regnes Dovrefjell som det mest intakte fjelløkosystemet i Norge, for her lever villrein, jerv, fjellrev, samt kongeørn og jaktfalk.

Jerven jakter villrein, mens fjellreven forsyner seg av restene. I et fjelløkosystem er også smågnagere viktig, ikke minst lemen som er en slags motor i økosystemet. Hvert tredje eller fjerde år forekommer lemen i store mengder. Da er det såkalte lemenår og fest for rovdyr og rovfugler. Både fjellrev og snøugle er lemenspesialister og reproduserer stort sett bare i lemenårene. I 2011 og 2015 var det store lemenår i det nordlige Skandinavia.

Lemenet er det eneste pattedyret som har sin hovedutbredelse i Norge, og zoologene ivret i sin tid for at det skulle bli Norges nasjonaldyr. Imidlertid valgte det norske folk elgen – sikkert uten å være klar over hvor helnorsk lemenet egentlig er. Det er tilpasset et liv i fjellet. Det ser vi av den lange, tette og vannavstøtende pelsen. Den innerste kloa på foten er dessuten stor og flat og velegnet til å grave i snø med. Om våren felles denne kloa, da er det ikke lenger bruk for den.

Villreinen er de vide viddenes vandrer. Den er et norsk privilegium; Norge er det eneste landet i Vest-Europa som har en slik ressurs i sine fjell. Reinen er mer norsk enn stavkirker og bygdetun og har vært utnyttet av mennesker siden veidemenn fulgte brefrontens tilbaketrekning etter istiden.

Under istiden var reinens utbredelse begrenset av de store isbreene som i varierende grad dekket deler av det nordlige Eurasia og Amerika. I denne perioden var reinens tilholdssted i hovedsak begrenset til refugiet Beringia, det vil si området rundt Beringstredet mellom Alaska og Russland, og til refugiet sør for iskanten i både Europa og Nord-Amerika.

Genetiske studier forteller oss at den norske villreinen har hatt to innvandringsveier; en fra Beringia, området mellom Russland og Alaska, og en fra Sør-Europa. Det har vært antydet at villreinstammene i områdene Setesdal-Ryfylke, Hardangervidda og Skarvheimen, samt den norske tamreinen, er preget av genmateriale med opprinnelse fra refugiet i Sør-Europa og at disse stammene således har den eneste kjente rest av villreinen som hadde tilhold i det sørlige Europa under istiden. Det er imidlertid noe usikkert om denne innvandringen er så tydelig som tidligere hevdet. Villreinen lenger nord, på Dovrefjell og i Rondane, er genetisk forskjellig fra de sørlige stammene, og etter all sannsynlighet vandret deres forfedre inn fra øst.

Det er bare i Sør-Norge at reinen er viltlevende. I Nord-Norge og Sverige finnes utelukkende tamrein. Den harde beskatningen av villreinen og fortrengningen fra tamreinen gjorde at de siste villreinene i Nord-Norge forsvant for 70–80 år siden. Mange av villreinstammene i sør led samme skjebne, og i dag er det bare noen få tusen rein i Dovrefjellområdet som er direkte etterkommere av de opprinnelige villreinene. Alle de andre «ville» reinstammene vi har er i større eller mindre grad oppblandet med tamrein.

Moskusfeet, eller bare moskusen som vi sier i dagligtale, må også nevnes. Den hører naturlig hjemme i høyarktiske deler av Canada og Grønland. I Norge fantes den for 30 000–100 000 år siden, men så døde den ut. Det var først under byggingen av Dovrebanen i 1915 at man fikk bekreftet at Dovrefjell hadde vært gammelt moskusland. Da ble det funnet en fossil ryggvirvel, noe som ga de første ideer om utsetting av moskusfe på Dovrefjell. I dag er moskusen en viktig del av dyrelivet på Dovrefjell, og viktig for distriktets næringsliv.

Fjellrypa er også en bærebjelke i fjellets skjøre samspill, uten den hadde for eksempel ikke jaktfalken kunnet berge livet gjennom vinteren. I ruge- og ungeperioden holder fjellrypene seg i de øvre delene av vierregionen, hvor det er godt utvalg av skjul og mat. Lirypa er vanligere enn fjellrypa. Fjellbjørkeskogen er dens rette hjem, men den trives også rimelig bra i vierregionen, særlig under ungetiden utover sommeren.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bevanger, Kjetil: Nye dyrearter i norsk natur, 2005, isbn 82-529-2840-4, Finn boken
  • Hogstad, Olav og Semb-Johansson, Arne (red.): Norges dyr. Fuglene, 1991, fire bind, isbn 82-02-12818-8, Finn boken
  • Jonsson, Bror og Semb-Johansson, Arne (red.): Norges dyr. Fiskene, 1992, to bind, isbn 82-02-13565-6, Finn boken
  • Semb-Johansson, Arne (red.): Norges dyr : Pattedyrene, 1990, tre bind, isbn 82-02-09169-1, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg