Kaie av Catherine Flessen. CC BY NC ND 2.0

Kaie, Corvus monedula, er en art i kråkefamilien. Kaia er ca. 35 cm lang og veier mellom 200 og 250 gram. Den ligner den større kråka, men er nesten fullstendig svart og har grå nakke og hvitaktige øyne. Kaie sees ofte i selskap med kråke, men skilles lett på at den er mindre, og ved at den flyr med raskere og dypere vingeslag. Den er en dyktig flyger som i grupper kan utføre akrobatiske fluktleker mens de effektivt utnytter vind og luftstrømmer.

Kaia finnes i hele Europa fra Fennoskandia til Middelhavet og Nord-Afrika, fra De britiske øyer til Himalaya og Vest-Sibir. I alt finnes fire underarter. De skandinaviske fuglene tilhører nominatunderarten C. m. monedula.

I Norge hekker kaia i spredte kolonier på lavlandet i Sør-Norge med hovedtyngden omkring Mjøsa, Rogaland og indre Trøndelag. Kaia er den eneste av våre kråkefugler som er hullruger. Reiret plasseres i et hult tre, skorstein, ruin eller andre steder som gir god beskyttelse. Paret bygger sammen et kvistreir som fores med hår og ull. Hunnen legger i april-mai 4-5 blågrå egg med svarte eller grå flekker, og ruger alene i 17-18 døgn mens hun blir matet av hannen. Reirungene mates av hunnen som får mat av hannen de åtte til ti første dagene, deretter mates de av begge foreldrene til de forlater reiret etter 4-5 uker.

Kaia finnes hovedsakelig på Østlandet og i Trøndelag med forekomster på Sørlandet og deler av Vestlandet. Streifindivider kan av og til sees nord til Finnmark. Kaia er knyttet til dyrka mark, og finnes spesielt i områder med korndyrking. Nest etter kornkråke, er kaia den av våre kråkefugler som er mest bundet til åpen mark. Kaia hekker også i byer og tettsteder med eldre parker og ved kirketårn og andre større bygg samt i storstammet skog og i alleer hvor det er hule trær. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 5 000 og 6 250 par i Norge.

Kaiene er svært sosiale og opptrer nesten alltid flokkvis. Størst er flokkene når fuglene flyr fram og tilbake til sine tradisjonelle overnattingsplasser inne i byer og under høsttrekket. I hekketida er det tilgangen på brukbare reirplasser som avgjør kaienes fordeling i landskapet. Der det finnes gamle trær fulle av hull, eller hus og ruiner med nisjer og hulrom, kan atskillige kaier hekke sammen. I Sør-Europa hekker de ofte i bratte klippevegger, noe som muligens antyder artens opprinnelige hekkevaner. Men det finnes også kaier som holder til parvis, av og til i et gammelt svartspetthull et godt stykke inne i skogen.

Kaia er en relativt liten og kompakt bygget mørkegrå og korthalset kråkefugl med kort nebb. Selv om nakken og kinnene er lysere enn resten av kroppen, virker kaia svart på avstand. Nebb, bein og tær er svarte. Ungfuglene ligner de voksne, men er litt mørkere og har mindre kontrast mellom de svarte og lyse partiene.

De gamle kaiene er hos oss i hovedsak standfugler som oppholder seg i territoriet om vinteren. Andre drar i oktober – november til Danmark, Vest-Europa, Kontinentet og De britiske øyer. Allerede i februar –mars er de plass igjen i Norge. Siden kaia finnes lenger nord i Sverige og Finland enn i Norge, og det er grunn til å tro at mange trekker over grensa til Norge om høsten. Omfanget av et slikt trekk er ukjent, men er trolig betydelig.

Vanligste låt er karakteristiske høye, raske og nasale kja eller tjakk. Av og til høres serier med langtrukne kjaaar og noen skurrende tsjrræ. Varsler overfor fiender med hese tjææhr. Låtene er klangfulle og mer melodiske enn kråkas.

Kaiene er monogame og paret holder sammen livet ut. Paret er sammen om reirbygging, reirforsvar og mating av reirunger, men bare hunnen ruger. Reiret består av kvister og strå, av og til jord, og er innvendig er foret med hår, ull og andre mykere stoffer. Det tar rundt 20 dager å bygge kvistreiret som Pardannelsen skjer ofte blant ett-åringer, men paret hekker sjelden før de er to år gamle.

Selv om kaiene hekker i kolonier, synes ikke fuglene å ha felles forsvar. Det virker imidlertid som om det hekkende paret er dominant rundt sitt eget reir og forsvarer dette mot inntrengere. I mindre kolonier og flokker dominerer vanligvis hanner over hunner, men den voksne hunnen har som regel samme rang som maken overfor andre når maken er nær. Paret er derfor enheten i flokken. Hvis maken dør, er reaksjonen forskjellig mellom hanner og hunner. Hvis hannen blir enkemann, prøver han å beholde territoriet selv om han blir angrepet av naboer. Blir hunnen enke, gir hun opp territoriet og prøver å danne par med en av naboene eller en enslig hann. Ingen av de enslige klarer å fø opp reirunger alene.

Av og til kan man se kaier som gir hverandre små presanger i form av en matbit. Vanligst skjer dette mellom makene i et par, og da kan man forstå årsaken: Det kan styrke parbåndet. Det er imidlertid vanskeligere å forstå når dette skjer uten at det forekommer noen tydelig relasjon mellom fuglene.

Om sommeren består føden mest av insekter, meitemark, snegler, avfall og åtsel. Om vinteren er spillkorn en viktig næringskilde, sees også ofte på åpne søppelplasser. Kaiene leter etter føde i par eller i små flokker. Parene som står høyest i rang kan fritt velge matplass og dessuten søke føde nærmere hekkeplassen enn subdominante fugler som må dra lengre unna. I konkurranse om en matbit avgjør rangen hvem som vinner. Bare sjelden blir det slagsmål, for vanligvis er et strengt blikk eller en hvesende låt nok til at opponenten skal innse sin plass på rangstigen.

Kaier tar bare sjelden egg eller unger fra andre arter, og de hamstrer i mindre utstrekning enn de fleste andre kråkefugler.

Felles overnattingsplasser er vanlig hos flere kråkefugler. I likhet med kråke, kornkråke og ravn, samles kaiene ofte i store flokker for å overnatte i skogholt eller i større trær i parker eller hager. Dette skjer i størst grad utenom hekketida. Sent på sommeren og tidlig om høsten kommer større eller mindre kaieflokker inn til overnattingsplassen flere timer før solnedgang. Midtvinters skjer innflygingen betydelig senere, i klarvær ofte først i skumringen eller også etter at det har blitt mørkt. Enkelte flokker kan fly over 30 kilometer mellom stedene for matleting og overnatting. Får fuglene være i fred, brukes ofte samme sted år etter år. Når fuglene forlater overnattingsplassen om morgenen, sprer de seg rundt i området på leting etter mat.

På slike overnattingsplasser kan det ofte samles store mengder av forskjellige kråkefugler. I Trondheim er det registrert plasser med opptil ti tusen kråker, flere hundre kornkråker, rundt hundre kaier og av og til en del ravn. I områder nær Uppsala i Sverige er det observert overnattingsplasser med rundt 40 000 fugler hvor de fleste var kaier.

Felles overnatting er trolig lønnsomt av flere grunner. Ved å være flere, vil det alltid være noen som er våkne og kan slå alarm når en farlig fiende nærmer seg. Det er også antatt at slike flokker kan fungere som informasjonssentral om gode næringsplasser.

Kullstørrelsen varierer sterkt, men overlevelsen hos reirunger synes mest vellykket for kull med fire eller fem egg og for par som hekker i små kolonier, i trehull og i dype fuglekasser.

I en undersøkelse av hekking i Sør Finland fikk hvert par 1,9 unger på vingene. Undersøkelsen omfattet 391 egg.  I en undersøkelse av hekking i Sør-Spania vokste det opp bare 1,4 unger per par, og nær 50 prosent av reirungene døde av sult i løpet av de første fem dagene. Undersøkelsen omfattet 965 egg.

Egg og reirunger blir ofte tatt av mår, snømus og kattugle, og trolig også av ekorn.

I likhet med andre kråkefugler, kan kaier bli svært gamle. En dansk ringmerket fugl ble 20 år, en svensk fugl 19 år 11 måneder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.