Accipiter gentilis, hønsehauk. Foto fra: Stevns klint, Danmark
Hønsehauk
Hønsehauk er en stor rovfugl i haukefamilien. Den er betydelig større enn slektningen spurvehauk. I Norge har den tilhold i tett skog over det meste av landet.
Det latinske slektsnavnet Accipiter kommer av accipere som betyr gripe, mens artsnavnet gentilis betyr edel og henspeiler på at det bare var adelen som hadde lov å jakte med hønsehauker.
Hønsehauken er en kraftig rovfugl. Hannen på 517–1110 gram er bare halvparten så tung som hunnen på 820–2200 gram. Vingespennet er cirka 100–130 centimeter. Oversiden er gråbrun, undersiden hvit med smale, mørke tverrstriper hos fullvoksne fugler. Inntil den er cirka to år gammel har ungfuglen mer gulhvit underside med langsgående, mørke dråpeflekker. Tarsen er lang, gul og naken. Vingene er relativt brede og korte, og halen er lang med mørke tverrbånd.
Hønsehauken kan lett forveksles med den mye mindre spurvehauken når de bare blir observert i rask flukt. Selv en stor spurvehaukhunn veier bare omtrent halvparten av en hønsehaukhann. De har ganske lik fjærdrakt, men spurvehauken virker mye spinklere både i flukt og sittende. De lange spinkle beina til spurvehauken er en god skillekarakter når en ser dem. Ungfuglene av de to artene har helt forskjellig fjærdrakt.
Hønsehauken er en relativt vanlig rovfugl, men sees likevel sjelden. Den sees omtrent aldri i seilflukt (i motsetning til fjellvåk og musvåk) unntatt om våren når den markerer territoriet sitt høyt over hekkeplassen. Oftest blir den sett under jakt i lynrask flukt fra tett skog.
Hønsehauken er utbredt med flere underarter over store deler av den nordlige halvkule. I Norge har den tilhold i tett skog over det meste av landet.
Hønsehauken er stand-, streif- og trekkfugl. Ringmerka fugler i nordlige Fennoskandia har trukket opptil 1640 kilometer fra merkestedet. Ungfugler kan trekke i alle retninger, men mest sørover. I overkant av 15 prosent av norskmerka hønsehauker er funnet igjen i utlandet; hovedsakelig i Sverige.
Hønsehauk med tre unger i reiret, som ligger høyt oppe i en furu. Reiret er pyntet med furubar. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Reiret legges i et stort tre i storvokst skog. I Sør-Norge hekker den oftest i gammel barskog, mens den i Nord-Norge ofte hekker i bjørkeskog og i granplantinger. Den kan ha flere alternative reir i territoriet sitt. Det er hannen som står for det meste av byggingen av nye reir, mens hunnen kan bidra med å bygge på gamle reir.
Hunnen legger vanligvis tre til fire egg som ruges i 28–41 dager, og ungene forlater reiret etter rundt 40 dager, men mates av foreldrene i enda en måneds tid. Hekkende hønsehauk kan forsvare reiret ved å gå til angrep på inntrengere.
Hønsehauken er en allsidig jeger som tar alt fra trosteunger til voksne skogshøns og harer. Byttedyrvalget varierer mye både med årstid og sted. Om vinteren er ekorn et viktig byttedyr sammen med skogshøns og kråkefugler og ender. I bynære områder jakter den også mye på byduer. Om sommeren har den et langt mer allsidig byttedyrvalg. Fugler er da den viktigste byttedyrgruppen.
Kameraovervåking av hønsehaukreir har vist at trostunger utgjør en meget stor andel av byttedyrene i den perioden da de er tilgjengelige. I andre perioder jakter hønsehaukene på en rekke ulike fuglearter. Folk som har frittgående høns og tamduer kan oppleve å få hønsehauken på besøk.
Den norske bestanden ble i 2015 estimert til 1384–1856 par. Den er plassert som nær truet (NT) på norsk rødliste i 2015.
Antall utbetalte skuddpremier for hønsehauk i Norge sank fra over 4000 per år før 1918 til vel 1700 omkring 1960. Fra 1964 til 1970 var årsgjennomsnittet 662 felte hønsehauk. Siden 1971 har den vært totalfredet med små, lokale unntak. Enhver skuddpremie er bortfalt.
Hønsehauken tilhører haukeslekta Accipiter med rundt 50 arter. Disse artene har tradisjonelt vært delt i hønsehauker og spurvehauker basert på størrelse og utforming av bein. En ny taksonomisk undersøkelse fra 2019 basert på mitokondrielt DNA viser at hønsehauken tilhører en gruppe store hauker bestående av sørgehauk Accipiter meyerianus, mesitthauk A. henstii og nonnehauk A. melanoleucus. Det mest overraskende i denne undersøkelsen var at hønsehauken i Nord-Amerika viste seg å være så forskjellig fra vår hønsehauk at den er foreslått som egen art, Accipiter atricapillus.
En annen ny undersøkelse viste at hønsehauken er mer i slekt med myrhauken i slekten Circus enn med spurvehauken. Det er derfor foreslått å plassere de nevnte hønsehaukene i slekten Astur mens spurvehauken forblir i slekten Accipiter.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.