Meitemark lufter jorda. Foto: Luis Miguel Bugallo Sánches. Tilgjengelig under lisensen CC BY SA 3.0

. fri

pro, pre - munnen, hodeenden
mg - hannlige kjønnsorgan
cli - belte
se - børsterekker
sg - segment
peri - haleenden
Illustrastør: Halvard. Illustrasjonen er gjort tilgjengelig som offentlig eiendom.

. fri

Meitemark, er en familie i klassen fåbørstemark som hører til rekken leddormer. De har også blitt kalt jordleddormer og ferskvannsleddormer.

Det er 27 kjente arter meitemark i Norge. Mosemeitemarken er bare 2 cm lange mens stormeitemarken kan bli 30 cm. Kroppen er delt i mange korte ledd. Meitemarken puster gjennom huden og må derfor leve fuktige steder.

Meitemarken lever i jorden, og de ulike artene trives i forskjellig jord. De spiser døde plante og dyrerester og borer ganger ved hjelp av den spisse framparten eller ved å spise seg fram.

Meitemarken har stor betydning for plantenes vekst fordi den lager moldjord og vender de øverste jordlagene. Gangene den lager gjennomlufter og drenerer jorden og gjør det lettere for planterøttene å vokse. Meitemarken bidrar også til at døde plante- og dyrerester råtner raskere.

Kroppen er delt i et stort antall korte ledd. Under huden er det et kraftig muskellag som gjør dyret meget bevegelig. På hvert ledd er det åtte korte, stive børster som hjelper til ved bevegelsene. Munnen finnes i den forreste, spisse enden. Den har ingen kjever eller tenner, men en del av svelget sammen med den lille hodelappen fungerer som et griperedskap. Meitemark trekker blad og andre plante- eller dyrerester ned i jorden og fukter dem med spytt slik at de lettere kan rive av biter og spise dem. I spiserøret sitter kalkkjertler som kan nøytralisere humussyrene i den jorden som slukes. I tarmkanalen finnes en kro og en kraftig muskelmage hvor maten blir findelt. Oversiden av tarmen har indre foldninger, som øker den fordøyende overflaten.

Meitemark har et blodkarsystem med en stor blodåre på ryggsiden, hvor blodet strømmer fremover og to på buksiden, hvor det strømmer bakover. De er forbundet med fem små hjerter langt fremme i dyret. Blodet strømmer delvis ut i kroppens hulrom. Det sitter små ekskresjonsorganer i hvert segment, og de tømmes på utsiden av huden.  Oksygen diffunderer gjennom den tynne huden, og tas opp i blodet. Det er meget viktig at huden er fuktig.

Nervesystemet består av et stort ganglion, en hjerne, rett over svelget Fra den er det forbindelse til den ventrale nervestrengen i hele dyrets lengde. I hvert segent er det små ganglier med konsentrasjon av nerveceller. Nervestrengen inneholder noen spesielt tykke fibre som gir raske nerveimpulser slik at musklene kan trekkes fort sammen. Meitemark har ikke øyne, men lysømfintlige sanseceller, foruten forskjellige mekaniske sanseorganer.

Parring. Foto: Beentree. Tilgjengelig under lisensen CC BY SA 3.0

. fri

Kokonger fra stormeitemark L. terrestris. Foto: Clive A. Edwards, The Ohio State University, Columbus. Tilgjengelig hos Wikimedia. Bildet er tilgjengelig som offentlig eiendom ettersom det er tatt av en person fra USA i offentlig tjeneste.

. fri

De er tvekjønnede, og kjønnsorganene ligger i den forreste delen av kroppen. Når de blir kjønnsmodne, utvikles det foran midten av kroppen et kjertelrikt parti av huden, et belte eller clitellum, som svulmer opp i paringstiden. Sekretet fra dette holder dyrene sammen under paringen, da hvert av dem opptar sæd fra det andre. Det herdede slimet fra clitellum danner en «muffe», og når de trekker seg baklengs ut av denne, legges først eggene inni muffen, og derpå omgis eggene med sæd som stammer fra det andre dyret, så de blir befruktet. Ringen trekker seg så sammen til en kokong med 2–20 egg; en meitemark kan legge flere kokonger utover forsommeren. Når ungene kommer ut av egget, er de selvhjulpne og blir voksne på 3–4 måneder. En dansk forsker har funnet at kokongene kan tørke helt ut, og at de derved unngår å fryse når de overvintrer høyt oppe i jorden.

Marken ånder gjennom huden og må derfor leve i fuktige omgivelser. Den kan godt leve dagevis i vann, men dens egentlige hjem er nede i jorden. Normalt kommer enkelte arter opp på jordoverflaten bare om natten for å samle næring. Når de etter kraftig regn ofte kommer opp på jordoverflaten i store mengder, er det fordi regnvannet som trenger ned i jorden, er for fattig på oksygen, så de ikke får ånde. De fleste av dem dør likevel fordi de ikke tåler dagslys og ikke klarer å bore seg ned igjen.

Meitemark finnes mest i moldjord, i den øverste ½–1 m, enkelte arter i kompost, men bare noen få kan leve i barskogenes råhumus. Om vinteren eller i altfor varmt vær går de større artene inntil flere meter ned i jorden, hvor de kan ligge i en slags dvale. I løsere jord borer marken seg frem med den spisse forenden, i fastere jord må den spise seg frem. Den jorden som har passert tarmkanalen, er blitt fin mold, som den legger fra seg på jordoverflaten. Derved kommer småstein o.a. som ligger på jordoverflaten, stadig lenger ned i jorden.

Meitemarkens betydning for planteveksten er svært stor; den produserer moldjord og vender de øverste jordlagene, gangene dens gjennomlufter og drenerer jorden og letter planterøttenes vekst, og den påskynder forråtnelsen av døde plante- og dyrerester.

Familien meitemarker hører til underklassen fåbørstemark som igjen hører til rekken leddormer.

Nivå Norsk navn Latinsk navn
Art Feks. bekkemeitemark Eiseniella tetraedra
Familie Meitemark Lubricidae
Underklasse Fåbørstemark Oligochaeta
Rekke Leddormer Annelida
Rike Dyreriket Animalia

I Norge er det registrert 27 arter meitemark fordelt på 10 slekter. Inntil 2011 kjente man til 19 arter. Da ble det satt i gang et kartleggingsprosjekt av meitemark av Artsdatabanken hvor det ble funnet flere nye arter. Kanskje er det enda flere arter. 

Den største er stormeitemark, Lumbricus terrestris, som lever i moldjord i hager og løvskog. Den kan bli 30 cm lang. Skogmeitemark, Lumbricus rubellus, blir 10-15 cm lang.  Grønnmeitemark, Allolobophora chlorotica er også en vanlig art. Den blir ca. 7 cm lang, og lever i åker og eng. Kompostmeitemark, Eisenia fetida, blir 6 – 12 cm lang, og finnes ofte i store mengder i gjødsel- og komposthauger. Under mose og i vissent løv lever mosemeitemark, Dendrobaena octaedra, som bare blir 2- 4 cm lang.

Familien er utbredt over størstedelen av den nordlige halvkule, selv på Novaja Semlja finnes en art, men ikke på Svalbard.  På den sørlige halvkule erstattes familien Lumbricidae av familien Megascolecidae. Dit hører den største arten, den australske kjempemeitemarken, kan bli over 3 m lang og nesten 3 cm tykk.

Nyere kartlegging har vist at det er flere arter meitemark i Norge enn tidligere antatt. Mange har derfor ikke fått norske navn enda. De vitenskapelige navnene består av to ledd. Det første leddet er slektsnavnet. Det andre er spesifikt for arten.

Norsk navn  Vitenskapelig navn Beskrivelse
grønnmeitemark Allolobophora chlorotica Lever i åker og eng. Ca 7cm.
gråmeitemark Aporrectodea caliginosa
Aporrectodea icterica
Aporrectodea limicola
langmeitemark Aporrectodea longa
rosameitemark Aporrectodea rosea
Dendrobaena attemsi
mosemeitemark Dendrobaena octaedra Lever under mose og i vissent løv. 2-4 cm lang.
Dendrobaena veneta
Dendrodrilus norvegicus
stubbemeitemark Dendrodrilus rubidus
Dendrodrilus (venter på navn) 
Dendrodrilus subrubicundus
Dendrodrilus tenuis
Eisenia andrei
kompostmeitemark Eisenia fetida Finnes ofte i kompost-hauger. 6-12 cm.
hagemeitemark Eisenia hortensis
bekkemeitemark Eiseniella tetraedra
Helodrilus oculatus
løvmeitemark Lumbricus castaneus
mørkmeitemark Lumbricus festivus
Lumbricus herculeus
skogmeitemark Lumbricus rubellus Blir 10-15 cm lang
stormeitemark Lumbricus terrestris Lever i moldjord i hager og løvskog. Kan bli 30 cm.
blåmeitemark Octolasion cyaneum
hvitmeitemark Octolasion tyrtaeum
Satchellius mammalis

Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010)

Pechenik, J. A. Biology of the Invertebrates. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition. (2010)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. januar 2013 skrev Kjell-Olav Hovde

Hei Katrine . Her ser det ut til at vi har glemt å svare deg.

Lauritz Sømme som er fagansvarlig har forklart meg at meitemarken ikke har et hjerte, men den har et blodkarsystem. Det er en lang blodåre langs ryggsiden over tarmen. Hos meitemarken og hos mange andre dyr som ikke har et hjerte foregår sammentrekningene mange steder i blodåren(e).

Beste hilsen Kjell-Olav , redaktør

25. oktober 2015 skrev kjell tangen

Hvor høyt til fjells kan vi finne meitemark. Jeg har funnet mark ved min hytte på 1000 moh. Er det vanlig.
Mvh.
Kjell tangen.

26. oktober 2015 skrev Lauritz S. Sømme

Det kan være nær grensen for høyt til fjells meitemak kan gå. De er jo vanlige i lauvskog, men over tregrensen blir de borte. Ved Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon på Finse (1200 m) er det ikke rapportert om meitemark. Heller ikke i arktiske strøk. Der har enchytraeider en tilsvarenede funksjon, og kan forekomme i store antall, f.eks.på Svalbard (se artikkel i SNL). Hilsen Lauritz Sømme.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.