Siden etableringen av FNs klimakonvensjon i 1992 har alle land vært pålagt å føre regnskap med sine klimagassutslipp. Disse regnskapene inkluderer alle klimagassutslipp som skjer innenfor landets grenser.
Det har også vært argumentert for at utslipp bør beregnes på andre måter. Ett eksempel er å beregne utslippene som følger av landets forbruk. Med denne metoden ville for eksempel utslippene fra varer som produseres i Kina, men forbrukes i Norge, regnes til Norges utslipp. Om lag ti prosent av Kinas klimagassutslipp er knyttet til varer som eksporteres til andre land, og fordi det er etterspørselen i forbrukerlandene som fører til produksjonen i Kina, kan man argumentere for at utslippene bør regnes til forbrukerlandene. Slik beregnes allerede klimagassutslippene for olje og gass som eksporteres fra ett land til et annet, fordi den brennes i forbrukerlandet. Dermed tillegges Kina både klimagassutslippene for varer landet eksporterer og for olje og gass som landet importerer, mens Norge ikke tillegges klimagassutslippene for verken varer vi importerer eller oljen og gassen vi eksporterer.
I Sverige føres det statistikk over slike forbruksrelaterte utslipp ved siden av det tradisjonelle utslippsregnskapet. Enkelte byer, som Oslo, arbeider med å gjøre det samme.
Bedrifter som fører utslippsregnskap beregner ofte både de direkte utslippene som oppstår i egen virksomhet og de indirekte utslippene som oppstår ved produksjon av varer bedriften bruker eller når deres kunder bruker produktene bedriften selger (såkalt scope 1, 2 og 3-utslipp). Slike beregninger følger et annet sett regler enn dem som gjelder for landene i FNs klimakonvensjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.