verneplan for vassdrag

Sjøørretfiske i nedre deler av Reisavassdraget
Reisavassdraget i Troms
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Utstrekningen av de nærmere 400 vassdrag/vassdragsområder som er varig verna, som tilsammen dekker ca 25 % av det norske landarealet. For flere av vassdragene er bare deler av nedbørfeltet omfattet av en av verneplanene.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Verneplan for vassdrag (vassdragsvernet) er en serie med verneplaner som har bidratt til å verne et representativt utvalg av vassdrag særlig mot større kraftutbygging. Dette er en av de høyest prioriterte saker i natur- og miljøvernarbeidet i Norge.

Hensikten med vassdragsvernet er å sikre helhetlige nedbørfelt med sin dynamikk og variasjon fra fjell til fjord. Vernet gjelder først og fremst mot vannkraftutbygging, men verneverdiene skal også tas hensyn til ved andre inngrep. Det er vedtatt fire verneplaner (1973, 1980, 1986 og 1993 med suppleringer i 2005 og 2009). I alt er cirka 389 vassdragsobjekter omfattet, som dekker cirka 25 prosent av landarealet i Norge.

Historikk og innhold

Allerede i 1920-årene arbeidet Landsforeningen for naturfredning i Norge, i dag Norges Naturvernforbund, og Den Norske Turistforening med å få vernet vassdrag mot kraftutbygging. Det offentlige vernearbeidet tok likevel ikke til før i 1960. Flere av de mest kontroversielle enkeltsakene har ikke blitt vurdert i verneplanene. Dette gjelder blant annet Aurlandsdalen, Mardøla, Alta–Kautokeino, Breheimen, Hardangervidda (Veig og Dagali), Orkla–Grana og Saltfjellet. En viktig milepæl i vassdragsvernet var fredningen av vassdragene Veig og Dagali og opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark i 1981 på tross av konkrete utbyggingsplaner i området.

Helt frem til 1980-årene ble hver enkelt konsesjonssak fremmet for seg, noe som nesten alltid førte til at verneinteressene led nederlag. Et hovedargument for natur- og miljøverninteressene var derfor at vassdragsutbyggingen skulle foregå etter en landsplan, der det ble foretatt nasjonale prioriteringer av hvilke vassdrag som skal bygges ut, og hvilke som skal vernes. Dette arbeidet kom for alvor i gang etter 1981, og den første Samlet plan for vassdrag ble behandlet av Stortinget 1984.

Verneplanene har enkelte svakheter. For det første er vassdragene bare vernet ved vedtak i Stortinget, det vil si at de ikke er vernet etter Naturvernloven eller Naturmangfoldloven. Dette gir et svakere vern enn det for eksempel naturreservatene og nasjonalparkene har.

For det andre har vassdragene primært blitt vernet mot større kraftutbygginger. Andre inngrep, inkludert mindre vannkraftanlegg, vannuttak, flomvern og veibygging, kan bli foretatt uten at vernebestemmelsene i praksis har hindret dette nevneverdig. Dette er på tross av at de rikspolitiske retningslinjene eksplisitt fremhever andre inngrep enn vannkraft som eksempler på inngrep som kan skade verneverdier i vassdrag.

For det tredje har ikke verneplanarbeidet vært tilstrekkelig til å sikre vern av de mest verneverdige vassdragene.

Verneplan I

Verneplan I ble vedtatt av Stortinget 1973. På bakgrunn av utredningene fra to komiteer (Gabrielsen-komiteen 1960–1963 og Sperstad-utvalget 1969–1970) vedtok Stortinget da en verneplan som varig vernet 95 vassdrag (tilsvarende 6,9 TWh kraft), mens 51 andre vassdrag ble vernet i ti år. De fleste av de vernede vassdragene var imidlertid lite kontroversielle i konflikten mellom kraftutbygging og naturvern. De viktigste unntakene var Sjoa med Gjende (se Jotunheimen nasjonalpark), Trysilvassdraget med Femund og Kinso/Opsjå på Hardangervidda. I alt 35 vassdrag ble tatt ut av verneplanen og sendt til konsesjonsbehandling.

Verneplan II

Verneplan II inneholdt blant annet de 35 vassdragene i verneplan I som ble utsatt. Stortinget behandlet verneplanen i 1980. Her ble i alt 51 vassdrag varig vernet, men de utgjorde til sammen bare én TWh kraftpotensial. 11 nye vassdrag ble midlertidig vernet (til 1985).

Verneplan III

Etter et omfattende utredningsarbeid av Sperstad-utvalget, ble Verneplan III lagt fra i 1983. Alle de aktuelle vassdragene, inkludert de midlertidig vernede, ble kartlagt og vurdert ut fra verneverdi. De ble inndelt i fire verneklasser.

Sju vassdrag fikk høyeste verneklasse: Atna, Lyngdalsvassdraget, Vosso, Gaula, Stjørdalsvassdraget, Reisa og Lakselv. Av disse ble Gaula ikke foreslått vernet, men vassdraget ble likevel tatt med da Stortinget vedtok verneplanen. I forkant av verneplan III ble også Veig og Dagali på Hardangervidda varig vernet. Totalt ble 43 vassdrag (tilsvarende 9,2 TWh) vernet.

Verneplan IV

Verneplan IV ble lagt fram 1991 og behandlet av Stortinget i 1993. Planen omfattet 207 vassdrag, og av disse ble 129 vernet. De viktigste vedtakene innebar vern av Rauma/Ulvåa, Gaular, Strynevassdraget og Lomsdalsvassdraget. Tovdalsvassdraget, Øvre Otta og Vefsna ble derimot stående uten tilfredsstillende vern.

En supplering av verneplanene for vassdrag ble vedtatt av Stortinget i 2005. Regjeringen la da fram forslag om vern av 48 vassdrag. Fem av disse ble foreslått ikke vernet i sin helhet. I tillegg ble to vassdrag foreslått vernet etter naturvernloven gjennom en justering av grensene for Saltfjellet nasjonalpark. To vassdrag ble også vernet etter å ha blitt tatt ut i forbindelse med konsesjonsbehandlingen av Sauda-utbyggingen. Vefsna ble ikke tatt med i suppleringen av verneplanen, men det ble varslet at regjeringen vil komme tilbake til vern av dette vassdraget i egen sak. Også flere andre vassdrag ble foreslått vernet under stortingsbehandlingen, men falt ut. Regjeringens forslag innebar vern av vassdrag med et utbyggingspotensial på cirka 7,3 TWh.

Nær 400 vassdragsobjekter

Etter suppleringen i 2005 var cirka 389 vassdrag varig vernet. Det samlete kraftpotensiale for disse var beregnet til cirka 42 TWh, eller rundt 23 prosent av det samlede energipotensialet for vannkraft i Norge. I den hittil siste vernerunden i 2009 ble Tovdalsvassdraget nedenfor Herefossfjorden (Aust-Agder og Vest-Agder), Vefsna med unntak av Gluggvasselva, Fiskelauselva og Elsvasselva (Nordland) og Langvella (Oppdal kommune, Sør-Trøndelag) tatt inn i verneplanen for vassdrag. For Vefsna ble det også vedtatt at det i et regionalt planprosjekt innenfor samlet vannforvaltning skal kunne åpnes for små vannkraftverk uten nærmere avgrensninger i størrelse på installert effekt, under forutsetning av at disse ikke kommer i strid med verneverdiene.

I tidsrommet mellom 1973 og 2009 har Stortinget vedtatt vern av i alt 388 vassdrag og vassdragsområder, som da dekker mer enn 25 prosent av nedbørfeltene i Norge. Ved inngangen til 2012 var omlag 60 prosent av Norges totale vannkraftpotensial utbygd. Av de cirka 140 største vassdragene i landet, er 2/3 allerede påvirket av kraftutbygging. Bare fire av de 25 største sjøene er uregulert, og 1/3 av det totale innsjøarealet er påvirket av vannkraftutbygging. Av Norges 20 høyeste fosser, er 15 regulerte.

Trusler mot vernede vassdrag

Vernede vassdrag har i all hovedsak blitt vernet mot større vannkraftutbygging, men utsettes likevel i flere tilfeller for andre typer inngrep som veibygging, anlegg av kraftlinjer, masseuttak og drenering (hydromorfologiske endringer). Slike inngrep kan åpenbart føre til forringet miljøkvalitet, virke negativt på dyre- og planteliv og redusere opplevelsesverdi for berørte vassdrag. Enkelte vil hevde at samlet så strider mange av disse inngrepene mot Stortingets intensjoner med å sikre verdiene i verneplanene og således mot de rikspolitiske retningslinjene som er vedtatt. Eksempler på dette er behovet for tiltak og økologisk restaurering i det nasjonale laksevassdraget Gaula, som inngår i verneplan III. Med utgangspunkt i kartlegging av vassdraget skal det nå lages en plan for å reversere inngrep ved å åpne vandringsveier for fisk (kulverter og annen infrastruktur som har medført habitatfragmentering), gjenskape mer naturlige bekkeløp (bekkelukkinger) og få kontroll på forurensningskilder.

Tidligere var det en ganske utbredt oppfatning at miljøkonsekvensene av små vannkraftverk ikke var vesentlige. Denne holdningen har endret seg. Selv om de negative virkningene av hvert mikro-, mini- eller småkraftverk enkeltvis ikke nødvendigvis er dramatiske, utgjør den samlede utbyggingsmengden likevel en helt reell trussel mot mange av miljøkvalitetene i vernede vassdrag, da slike anlegg ofte påvirker de samme naturtypene (bekkekløfter og fossesprøytsamfunn). Utbygging av små vannkraftverk har økt sterkt etter årtusenskiftet. Siden år 2000 er det blitt gitt over 400 konsesjoner, både i og utenfor verna vassdrag.

Tidlig i 2012 lå over 600 konsesjonssøknader (> 1 MW) til behandling hos Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Dette tallet økte markant framover mot tidsfristen for utbygginger kvalifisert for såkalte elsertifikater. Når en skal vurdere miljøkonsekvenser, er det også viktig å ha i mente at små vannkraftkraftverk slett ikke alltid er «små» når kraftmengden sammenholdes med de miljøvirkningene. NVE deler små kraftverk i følgende kategorier:

Mikrokraftverk Under 100 kW (0,1 MW)
Minikraftverk 100–1000 kW (0,1–1,0 MW)
Småkraftverk 1000–10 000 kW (1–10 MW)

Verdier i verna vassdrag

Norsk vassdragsnatur er mangfoldig og unik i europeisk sammenheng. De ulike vassdragsobjektene som omfattes av verneplanene har hatt ulike verdier og særpreg. Det spenner fra urørte referansevassdrag til mer påvirkede vassdrag med som likevel har verdifulle, særegne vassdragsverdier.

De rikspolitiske retningslinjene for verna vassdrag gjelder et vassdragsbelte som omfatter vannstrengen (hovedelver, sidebekker, sjøer og dammer/tjern) og et område på inntil 100 meters bredde ut fra vannstrengen. Retningslinjene gjelder også andre deler av nedbørfeltet der det er dokumenterte verneverdier. Flere av de vassdragstilknytta naturtypene eller artene i vassdragsbeltet er allerede utryddingstruet, og inngår derfor i en av rødlistene til Artsdatabanken.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Verneplan I (1973): Rapport fra kontaktutvalget; Kraftutbygging-naturvern (1971) & St.prp. 4 (1972-73)
  • Verneplan II (1980): NOU 1976: 15 & St.prp. 77 (1979-80)
  • Verneplan III (1986): NOU 1983: 41-45 & St.prp. 89 (1984-85)
  • Verneplan IV (1993): NOU 1991: 12A/12B & St.prp. 118 (1991-92)
  • Verdier i verna vassdrag. Rapportserie fra Direktoratet for naturforvaltning

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg