verneplan for vassdrag

Allerede i 1920-årene arbeidet Landsforeningen for naturfredning i Norge, i dag Norges Naturvernforbund, og Den Norske Turistforening med å få vernet vassdrag mot kraftutbygging. Det offentlige vernearbeidet tok likevel ikke til før i 1960. Flere av de mest kontroversielle enkeltsakene har ikke blitt vurdert i verneplanene. Dette gjelder blant annet Aurlandsdalen, Mardøla, Alta–Kautokeino, Breheimen, Hardangervidda (Veig og Dagali), Orkla–Grana og Saltfjellet. En viktig milepæl i vassdragsvernet var fredningen av vassdragene Veig og Dagali og opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark i 1981 på tross av konkrete utbyggingsplaner i området.

Helt frem til 1980-årene ble hver enkelt konsesjonssak fremmet for seg, noe som nesten alltid førte til at verneinteressene led nederlag. Et hovedargument for natur- og miljøverninteressene var derfor at vassdragsutbyggingen skulle foregå etter en landsplan, der det ble foretatt nasjonale prioriteringer av hvilke vassdrag som skal bygges ut, og hvilke som skal vernes. Dette arbeidet kom for alvor i gang etter 1981, og den første Samlet plan for vassdrag ble behandlet av Stortinget 1984.

Verneplanene har enkelte svakheter. For det første er vassdragene bare vernet ved vedtak i Stortinget, det vil si at de ikke er vernet etter Naturvernloven eller Naturmangfoldloven. Dette gir et svakere vern enn det for eksempel naturreservatene og nasjonalparkene har.

For det andre har vassdragene primært blitt vernet mot større kraftutbygginger. Andre inngrep, inkludert mindre vannkraftanlegg, vannuttak, flomvern og veibygging, kan bli foretatt uten at vernebestemmelsene i praksis har hindret dette nevneverdig. Dette er på tross av at de rikspolitiske retningslinjene eksplisitt fremhever andre inngrep enn vannkraft som eksempler på inngrep som kan skade verneverdier i vassdrag.

For det tredje har ikke verneplanarbeidet vært tilstrekkelig til å sikre vern av de mest verneverdige vassdragene.

Vernede vassdrag har i all hovedsak blitt vernet mot større vannkraftutbygging, men utsettes likevel i flere tilfeller for andre typer inngrep som veibygging, anlegg av kraftlinjer, masseuttak og drenering (hydromorfologiske endringer). Slike inngrep kan åpenbart føre til forringet miljøkvalitet, virke negativt på dyre- og planteliv og redusere opplevelsesverdi for berørte vassdrag. Enkelte vil hevde at samlet så strider mange av disse inngrepene mot Stortingets intensjoner med å sikre verdiene i verneplanene og således mot de rikspolitiske retningslinjene som er vedtatt. Eksempler på dette er behovet for tiltak og økologisk restaurering i det nasjonale laksevassdraget Gaula, som inngår i verneplan III. Med utgangspunkt i kartlegging av vassdraget skal det nå lages en plan for å reversere inngrep ved å åpne vandringsveier for fisk (kulverter og annen infrastruktur som har medført habitatfragmentering), gjenskape mer naturlige bekkeløp (bekkelukkinger) og få kontroll på forurensningskilder.

Tidligere var det en ganske utbredt oppfatning at miljøkonsekvensene av små vannkraftverk ikke var vesentlige. Denne holdningen har endret seg. Selv om de negative virkningene av hvert mikro-, mini- eller småkraftverk enkeltvis ikke nødvendigvis er dramatiske, utgjør den samlede utbyggingsmengden likevel en helt reell trussel mot mange av miljøkvalitetene i vernede vassdrag, da slike anlegg ofte påvirker de samme naturtypene (bekkekløfter og fossesprøytsamfunn). Utbygging av små vannkraftverk har økt sterkt etter årtusenskiftet. Siden år 2000 er det blitt gitt over 400 konsesjoner, både i og utenfor verna vassdrag.

Tidlig i 2012 lå over 600 konsesjonssøknader (> 1 MW) til behandling hos Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Dette tallet økte markant framover mot tidsfristen for utbygginger kvalifisert for såkalte elsertifikater. Når en skal vurdere miljøkonsekvenser, er det også viktig å ha i mente at små vannkraftkraftverk slett ikke alltid er «små» når kraftmengden sammenholdes med de miljøvirkningene. NVE deler små kraftverk i følgende kategorier:

Norsk vassdragsnatur er mangfoldig og unik i europeisk sammenheng. De ulike vassdragsobjektene som omfattes av verneplanene har hatt ulike verdier og særpreg. Det spenner fra urørte referansevassdrag til mer påvirkede vassdrag med som likevel har verdifulle, særegne vassdragsverdier.

De rikspolitiske retningslinjene for verna vassdrag gjelder et vassdragsbelte som omfatter vannstrengen (hovedelver, sidebekker, sjøer og dammer/tjern) og et område på inntil 100 meters bredde ut fra vannstrengen. Retningslinjene gjelder også andre deler av nedbørfeltet der det er dokumenterte verneverdier. Flere av de vassdragstilknytta naturtypene eller artene i vassdragsbeltet er allerede utryddingstruet, og inngår derfor i en av rødlistene til Artsdatabanken.

• EUs vanndirektiv
• nasjonale laksevassdrag
• vernede vassdrag i Norge
• naturvernernområder

• Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag (lovdata)
• Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)
• Miljøstatus – vernede vassdrag
• Norges vassdrags- og energidirektorat (verneplan for vassdrag med kart)
• Vann-nett (miljøtilstanden i norske vannforekomster)

• Verneplan I (1973): Rapport fra kontaktutvalget; Kraftutbygging-naturvern (1971) & St.prp. 4 (1972-73)
• Verneplan II (1980): NOU 1976: 15 & St.prp. 77 (1979-80)
• Verneplan III (1986): NOU 1983: 41-45 & St.prp. 89 (1984-85)
• Verneplan IV (1993): NOU 1991: 12A/12B & St.prp. 118 (1991-92)
• Verdier i verna vassdrag. Rapportserie fra Direktoratet for naturforvaltning