verneplan for vassdrag

Allerede i 1920-årene arbeidet Norges Naturvernforbund og Den Norske Turistforening med å få vernet vassdrag mot kraftutbygging. Det offentlige vernearbeidet tok likevel ikke til før i 1960. Flere av de mest kontroversielle enkeltsakene har ikke blitt vurdert i verneplanene. Dette gjelder bl.a. Aurlandsdalen, Mardøla, Alta–Kautokeino, Breheimen, Hardangervidda (Veig og Dagali), Orkla–Grana og Saltfjellet. En viktig milepæl i vassdragsvernet var fredningen av vassdragene Veig og Dagali og opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark i 1981 på tross av konkrete utbyggingsplaner i området.

Helt frem til 1980-årene ble hver enkelt konsesjonssak fremmet for seg, noe som nesten alltid førte til at verneinteressene led nederlag. Et hovedargument for natur- og miljøverninteressene var derfor at vassdragsutbyggingen skulle foregå etter en landsplan, der det ble foretatt nasjonale prioriteringer av hvilke vassdrag som skal bygges ut, og hvilke som skal vernes. Dette arbeidet kom for alvor i gang etter 1981, og den første Samlet plan for vassdrag ble behandlet av Stortinget 1984.

Verneplanene har enkelte svakheter. For det første er vassdragene bare vernet ved vedtak i Stortinget, dvs. at de ikke er vernet etter Naturvernloven. Dette gir et svakere vern enn f.eks. naturreservatene og nasjonalparkene har.

For det andre er vassdragene bare vernet mot kraftutbygging. Andre inngrep kan bli foretatt uten at vernebestemmelsene kan hindre det.

For det tredje har ikke verneplanarbeidet vært tilstrekkelig til å sikre vern av de mest verneverdige vassdragene.

Verneplan I ble vedtatt av Stortinget 1973. På bakgrunn av utredningene fra to komiteer (Gabrielsen-komiteen 1960–63 og Sperstad-utvalget 1969–70) vedtok Stortinget da en verneplan som varig vernet 95 vassdrag (6,9 TWh), mens 51 andre vassdrag ble vernet i ti år. De fleste av de vernede vassdragene var imidlertid lite kontroversielle i konflikten mellom kraftutbygging og naturvern. De viktigste unntakene var Sjoa med Gjende, (http://snl.no/Jotunheimen_nasjonalpark) Trysilvassdraget med Femund og Kinso/Opsjå på Hardangervidda. I alt 35 vassdrag ble tatt ut av verneplanen og sendt til konsesjonsbehandling.

Verneplan II inneholdt bl.a. de 35 vassdragene i verneplan I som ble utsatt. Stortinget behandlet verneplanen i 1980. Her ble i alt 51 vassdrag varig vernet, men de utgjorde til sammen bare 1 TWh kraftpotensial. 11 nye vassdrag ble midlertidig vernet (til 1985).

Etter et omfattende utredningsarbeid av Sperstad-utvalget, ble Verneplan III lagt fra i 1983. Alle de aktuelle vassdragene, inkludert de midlertidig vernede, ble kartlagt og vurdert ut fra verneverdi. De ble inndelt i fire verneklasser. Sju vassdrag fikk høyeste verneklasse: Atna, Lyngdalsvassdraget, Vosso, Gaula, Stjørdalsvassdraget, Reisa og Lakselv.

Av disse ble Gaula ikke foreslått vernet, men vassdraget ble likevel tatt med da Stortinget vedtok verneplanen. I forkant av verneplan III ble også Veig og Dagali på Hardangervidda varig vernet. Totalt ble 43 vassdrag (9,2 TWh) vernet.

Verneplan IV ble lagt fram 1991 og behandlet av Stortinget i 1993. Planen omfattet hele 207 vassdrag, av disse ble 129 vernet. De viktigste vedtakene innebar vern av Rauma/Ulvåa, Gaular, Strynevassdraget og Lomsdalsvassdraget.

Derimot ble bl.a. Tovdalsvassdraget, Øvre Otta og Vefsna stående uten tilfredsstillende vern. En supplering av verneplanene for vassdrag ble vedtatt av Stortinget i 2005. Regjeringen la fram forslag om vern av 48 vassdrag. Fem av disse ble foreslått ikke vernet i sin helhet. I tillegg ble to vassdrag foreslått vernet etter naturvernloven gjennom en justering av grensene for Saltfjellet nasjonalpark. To vassdrag ble også vernet etter å ha blitt tatt ut i forbindelse med konsesjonsbehandlingen av Sauda-utbyggingen. Vefsna ble ikke tatt med i suppleringen av verneplanen, men det ble varslet at regjeringen vil komme tilbake til vern av dette vassdraget i egen sak. Også flere andre vassdrag ble foreslått vernet under stortingsbehandlingen, men falt ut. Regjeringens forslag innebar vern av vassdrag med et utbyggingspotensial på ca. 7,3 TWh.

Etter suppleringen i 2005 var ca. 375 vassdrag vernet mot vasskraftutbygging. Det samlete kraftpotensiale for disse var beregnet til ca. 42 TWh, eller rundt 23 % av det samlede energipotensialet for vannkraft. I den hittil siste vernerunden i 2009 ble Tovdalsvassdraget nedenfor Herefossfjorden (Aust-Agder og Vest-Agder), Vefsna med unntak av Gluggvasselva, Fiskelauselva og Elsvasselva (Nordland), og Langvella (Oppdal kommune, Sør-Trøndelag) tatt inn i verneplanen for vassdrag. For Vefsna ble det også vedtatt at det i et regionalt planprosjekt innenfor samlet vannforvaltning skal kunne åpnes for små vannkraftverk uten nærmere avgrensninger i størrelse på installert effekt, under forutsetning av at disse ikke kommer i strid med verneverdiene.

I tidsrommet mellom 1973 og 2009 har Stortinget vedtatt vern av i alt 388 vassdrag og vassdragsområder. Ved inngangen til 2012 var omlag 60 % av Norges totale vannkraftpotensial utbygd. Av de ca. 140 største vassdragene i landet er 2/3 allerede påvirket av kraftutbygging. Bare fire av de 25 største sjøene er uregulert, og 1/3 av det totale innsjøarealet er påvirket av vannkraftutbygging. Av Norges 20 høyeste fosser, er 15 regulerte.

Vernede vassdrag er vernet mot vannkraftutbygging, men utsettes i flere tilfeller for andre typer inngrep som veibygging, anlegg av kraftlinjer, masseuttak og drenering. Slik inngrep kan åpenbart føre til forringet miljøkvalitet, virke negativt på dyre- og planteliv og redusere opplevelsesverdi for berørte vassdrag. Tidligere var det en ganske utbredt oppfatning at miljøkonsekvensene av små vannkraftverk ikke var vesentlige.

Denne holdningen har endret seg. Selv om de negative virkningene av hvert mikro-, mini- eller småkraftverk enkeltvis ikke nødvendigvis er dramatiske, utgjør den samlede utbyggingsmengden likevel en helt reell trussel mot mange av miljøkvalitetene i vernede vassdrag. Utbygging av små vannkraftverk har økt sterkt etter årtusenskiftet. Siden år 2000 er det blitt gitt over 400 konsesjoner.

Tidlig i 2012 lå over 600 konsesjonssøknader til behandling hos Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Dette tallet var ventet å øke markant mot årsskiftet 2012/2013, tidsfristen for utbygginger kvalifisert for såkalte elsertifikater. Når en skal vurdere miljøkonsekvenser, er det også viktig å ha i mente at små vannkraftkraftverk slett ikke er «små». NVE deler små kraftverk i følgende kategorier:

• Oversikt over Vernede vassdrag i Norge

• Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag
• Lov om vassdrag (vassdragsloven)
• Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)
• Norges vassdrags- og energidirektorat