Direkte aksjon, fellesnavn for alle ikke-parlamentariske kampformer fra arbeiderbevegelsens side, som sivil ulydighet. Direkte aksjon består for eksempel i streik, sabotasje, massedemonstrasjoner og så videre.

Se politisk aksjon for en generell innføring i politisk aksjonisme.

Slagordet har sitt opphav i den franske revolusjonære syndikalismen omkring 1900. For å styrke arbeidernes selvtillit, heve deres levestandard og øke deres makt i samfunnet, var det etter syndikalistenes oppfatning en hensiktsløs omvei å bruke parlamentariske midler.

Arbeiderne skulle selv, ved direkte aksjon, kjempe for sin sak, uten støtte av parlamentarikere, som i Frankrike regelmessig hadde sin rot utenfor arbeiderklassen.

For syndikalistene stod generalstreiken som det avgjørende kampmiddel. Også andre retninger innenfor arbeiderbevegelsen bruker direkte aksjon, men bare syndikalistene ser den som det eneste brukbare middel.

Direkte aksjon kan anvendes ikke bare for økonomiske formål, men også politiske. Særlig i form av generalstreik ble den i tiden før 1914 meget diskutert innen arbeiderbevegelsen som middel til å hindre krig.

I Norge var det i første rekke Fagopposisjonen av 1911 som agiterte for denne kampform, og Direkte aktion var navn på et blad som utkom 1912–18 i Oslo, som organ for retningen. Fra 1918 til 1930 hevdet også Arbeiderpartiet at direkte aksjon var det avgjørende middel i kampen for sosialismen, likevel uten å gi avkall på vanlige politiske midler.

Direkte aksjon behøver ikke å være lovstridig, men det er karakteristisk for alle som har propagandert for slagordet, at de har villet gjennomføre aksjoner uten hensyn til om de derved brøt «borgerlige» lover.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.