Kommunestyret er det øverste politiske styreorgan i Norges kommuner, og velges i direkte valg for fire år om gangen i det som kalles kommunestyre- og fylkestingsvalg. Det holdes to år etter stortingsvalget.
Bystyre brukes gjerne som navn på kommunestyret i bykommuner.
Antall medlemmer i et kommunestyre avhenger av befolkningsstørrelsen i kommunen. Ifølge kommuneloven skal kommuner med mindre enn 5000 innbyggere velge minst 11 representanter til kommunestyret, og den nedre grensen stiger til 19 for kommuner med mellom 5000 og 10 000 innbyggere, 27 for kommuner med mellom 10 000 og 50 000 innbyggere, 35 for kommuner med mellom 50 000 og 100 000 innbyggere og minimum 43 representanter for kommuner med over 100 000 innbyggere. Det er ikke satt noen øvre grense for antall representanter i kommunestyret.
I dag velges de fleste kommunestyrerepresentantene på partilister, der velgerne gis begrenset rom for selv å foreta endringer i personsammensetningen gjennom å stryke eller gi ekstra stemme til enkeltkandidater (kumulering). Særlig før kommunesammenslåingene på midten av 1960-tallet hadde lokale lister eller bygdelister uten noen partitilknytning forholdsvis stor plass i særlig de små kommunene. Forekomsten av og oppslutningen om slike lister ble imidlertid betydelig redusert etter sammenslåingsprosessen. Dette innebar at kommunesammenslåingene førte til en klar politisering av kommunepolitikken med partipolitiske plattformer som de nominerte kandidater skulle velges på grunnlag av. Selv om denne politiseringen kan komme til uttrykk i visse saker – og der for eksempel innføring av eiendomsskatt er et aktuelt eksempel – er det fortsatt slik at norsk kommunalpolitikk med få unntak er relativt konsensusorientert.
Konsensus fremmes gjennom det såkalte formannskapsprinsippet som – med unntak av Oslo og Bergen – preger organiseringen av den politiske styringen i norske kommuner. Formannskapet er valgt ved forholdstallsvalg av og blant kommunestyrets medlemmer: det betyr at alle partier med en viss oppslutning blir representert, ikke bare de partiene som kan lage et flertall i kommunestyret. Formannskapet velges for fire år og skal ha minst fem medlemmer, men kommunestyret kan beslutte at antall medlemmer skal være større så lenge antallet er et ulikt tall. Kommunestyret kan delegere myndighet til formannskapet i bestemte saker, men hovedoppgaven er å forberede behandlingen av større saker, som budsjetter og kommuneplaner, for kommunestyret.
I formannskapsmodellen skal kommunestyret ansette en kommunedirektør (tidligere rådmannen eller administrasjonssjefen) som leder av kommunens administrasjon. Kommunedirektøren har ansvaret for at saker som legges fram for politiske organer er utredet på en faglig forsvarlig måte. Kommunedirektøren har også ansvar for at beslutninger i politiske organer blir iverksatt
I tiden like etter vedtaket av formannskapslovene i 1837 var det formannskapet – med mellom tre og fem representanter – som var det viktigste beslutningsorgan i kommunene, men på dette tidspunktet var det egne styrer frikoblet fra de kommunale myndigheter som hadde ansvaret for de viktigste lokalpolitiske sakene, nemlig folkeskolen og fattigforsorgen. Det var først gjennom lovgivning på 1860-tallet at kommunestyrene fikk ansvaret for disse sakene, og da det skjedde en endring av maktfordelingen mellom formannskapet og kommunestyret i kommunestyrets favør.
Bergen bystyre samlet til møte 19. september 2018. Bystyret er navn på kommunestyret i mange bykommuner. Bergen har i likhet med Oslo en såkalt byrådsmodell, med byråd i stedet for formannskap.
Fra 1993 åpnet kommuneloven for adgang til å erstatte formannskapsmodellen med en parlamentarisk styringsordning. I dag er det bare Oslo og Bergen som har en slik ordning. Formannskapet blir da erstattet med et byråd (eller kommuneråd). Den parlamentariske styringsmodellen innebærer at det partiet eller den koalisjonen av partier som har et permanent flertall i kommunestyret alene danner et byråd, i likhet med den ordningen som gjelder for regjeringsdannelse i Stortinget. På samme måte som på nasjonalt nivå kan et byråd tvinges til å gå av dersom et flertall i bystyret skulle stemme for det.
I en parlamentarisk styreordning har byrådet ansvaret for å lede kommuneadministrasjonens forberedelse og iverksetting av den politikken som blir vedtatt i kommunestyret. I prinsippet gjelder samme regler for et byråd (eller kommuneråd) som for kommunedirektøren. Byrådet legger normalt fram politiske saker til behandling i kommunestyret, men medlemmer av kommunestyret kan også fremme forslag til saker.
Både under formannskapsmodellen og byrådsmodellen skal hver kommune velge en ordfører og varaordfører som skal lede møtene i formannskap og kommunestyret. Også ordføreren velges for en periode for fire år etter hvert kommunevalg. Ordføreren har ansvar for sakskartet til møtene i formannskap og kommunestyre, men har ingen selvstendig myndighet. Ordføreren er likevel rettslig representant for kommunen og har møte-, tale- og forslagsrett i de fleste politiske organ. Kommunestyret kan dessuten delegere ansvar i noen mindre omfattende saker til ordføreren.
Kommunestyret er det øverste politiske organet i kommunen, med bevilgnings- og beskatningsrett. I prinsippet har kommunestyret myndighet til å avgjøre hvilke oppgaver kommunen skal ivareta, så sant disse oppgavene ikke gjennom norsk lov er tillagt andre offentlige myndigheter. I praksis har imidlertid staten gjennom særlovgivning gitt kommunene ansvaret for en lang rekke oppgaver, særlig innenfor velferdsområdet. Dette gjelder blant annet grunnskoleutdanning, eldreomsorg, kommunehelsetjeneste og sosiale stønader.
For flere av disse oppgaveområdene kan den enkelte kommune opprette egne utvalg eller kommunestyrekomiteer som kan fungere som forberedende organer for saker til kommunestyret. Eksempelvis kan det opprettes et utvalg eller en komite for oppvekst, som har ansvaret for barnehagene, grunnskolen, barnevernet og tilbud til barn og unge med særlige behov. Utvalg kan få delegert ansvar for å fatte endelige beslutninger i saker med begrenset omfang, mens det ikke er tilfellet for kommunestyrekomiteene som bare kan ha en forberedende funksjon. I dag har om lag åtte av ti kommuner ett eller flere utvalg. Som medlemmer i disse utvalgene kan også personer som ikke er valgte representanter i kommunestyret bli oppnevnt. Når det gjelder kommunestyrekomiteer må medlemmene være valgt til kommunestyret. I praksis er det bare én av ti kommuner som har en ordning med kommunestyrekomiteer.
Vanligvis er det ordfører som, i samarbeid med kommunedirektør, bestemmer hvilke spørsmål som skal på sakskartet til kommunestyrets møter. Men dersom minst en tredjedel av kommunestyrerepresentantene ønsker det, kan de kreve at en sak de er opptatt av kommer på sakskartet. Det innebærer at saken blir forberedt av kommunens administrasjon og lagt fram for behandling i et kommunestyremøte.
Enhver representant i kommunestyre kan stille spørsmål til ordfører, også om saker som ikke står på sakskartet til kommunestyret. Slike spørsmål, eller interpellasjoner, er begrunnet og meldt inn på forhånd. De besvares i møtet de er meldt inn til og etterfølges av en kort debatt, men uten at det blir tatt beslutninger i saken de gjelder. I 2020 ble det i gjennomsnitt fremmet ca. 7 interpellasjoner i norske kommunestyrer, men variasjonen er meget stor og i én av fem kommuner ble det ikke fremmet noen interpellasjoner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.