Kommunestyret er det øverste politiske styreorgan i Norges kommuner, og velges i direkte valg for fire år om gangen i det som kalles kommunestyre- og fylkestingsvalg. Det holdes to år etter stortingsvalget.

Bystyre brukes gjerne som navn på kommunestyret i bykommuner.

Antall medlemmer i et kommunestyre avhenger av befolkningsstørrelsen i kommunen. I følge kommuneloven skal kommuner med mindre enn 5000 innbyggere velge minst 11 representanter til kommunestyret, og den nedre grensen stiger til 19 for kommuner med mellom 5000 og 10 000 innbyggere, 27 for kommuner med mellom 10 000 og 50 000 innbyggere, 35 for kommuner med mellom 50 000 og 100 000 innbyggere og minimum 43 representanter for kommuner med over 100 000 innbyggere. For ingen av disse størrelseskategoriene er det satt noen øvre grense for antall representanter i kommunestyret.

I dag velges de fleste kommunestyrerepresentantene på partilister, der velgerne gis begrenset rom for selv å foreta endringer i personsammensetningen gjennom å stryke eller gi ekstra stemme til enkeltkandidater (kumulasjon). Særlig før kommunesammenslåingene på midten av 1960-tallet hadde lokale lister eller bygdelister uten noen partitilknytning forholdsvis stor plass i særlig de små kommunene. Forekomsten av og oppslutningen om slike lister ble imidlertid betydelig redusert etter sammenslåingsprosessen. Dette innebar at kommunesammenslåingene førte til en klar politisering av kommunepolitikken med partipolitiske plattformer som de nominerte kandidater skulle velges på grunnlag av. Selv om denne politiseringen kan komme til uttrykk i visse saker – og der for eksempel innføring av eiendomsskatt er et aktuelt eksempel – er det fortsatt er slik at norsk kommunalpolitikk med få unntak er relativt konsensusorientert.

Dette kommer ikke minst til uttrykk gjennom det formannskapsprinsippet som – med unntak av Oslo og Bergen – preger organiseringen av den politiske styringen i samtlige norske kommuner. Formannskapet er valgt ved forholdstallsvalg av og blant kommunestyrets medlemmer for fire år og skal ha minst fem medlemmer, men kommunestyret kan beslutte at antall medlemmer skal være større så lenge antallet er et ulikt tall. I visse mindre saker er de delegert myndighet av kommunestyret til å fatte vedtak, men hovedoppgaven er allikevel å ha den forberedende behandling av større saker, som budsjetter og kommuneplaner, for kommunestyret.

I tiden like etter vedtaket av formannskapslovene i 1837 var det formannskapet – med mellom tre og fem representanter – som var det viktigste beslutningsorgan i kommunene, men på dette tidspunktet var det egne styrer frikoblet fra de kommunale myndigheter som hadde ansvaret for de viktigste lokalpolitiske sakene, nemlig folkeskolen og fattigforsorgen, Det var først gjennom lovgivning på 1860-tallet at kommunestyrene fikk ansvaret for disse sakene, og da det skjedde en endring av maktfordelingen mellom formannskapet og kommunestyret i kommunestyrets favør.

Ordføreren er den fremste tillitsmann blant de folkevalgte i en kommune og møteleder for kommunestyret. Bilde av Jens Johan Hjort, tidligere ordfører i Tromsø kommune.

av Mark Ledingham, Tromsø kommune. CC BY 2.0

Kommuneloven åpner også adgang for å erstatte formannskapsmodellen med en parlamentarisk styringsordning, ved å erstatte formannskapet med et byråd (eller kommuneråd). Denne parlamentariske styringsmodellen innebærer at det partiet eller den partikoalisjon som har et permanent flertall i kommunestyret alene skal danne et byråd, i likhet med den ordningen som gjelder for regjeringsdannelse i Stortinget. Og i likhet med situasjonen på nasjonalt nivå kan et byråd tvinges til å gå av dersom et flertall i bystyret skulle ønske det. Et slik byråd overtar også den faktiske ledelsen av forberedelse og iverksetting av de oppgaver som vedtas. I dag er det bare Oslo og Bergen som har en slik byrådsordning.

Både under formannskapsmodellen og byrådsmodellen skal hver kommune velge en ordfører og varaordfører som skal lede forhandlingene i formannskap og kommunestyret. Også ordføreren velges for en periode for fire år etter hvert kommunevalg.

Tradisjonelt har kommunestyret hatt myndighet til å avgjøre hvilke oppgaver kommunen skal ivareta, all den stund disse oppgaver ikke gjennom norsk lov er tillagt andre offentlige myndigheter. I praksis har imidlertid staten gjennom særlovgivning gitt kommunene ansvaret for en lang rekke oppgaver, særlig innenfor velferdsområdet. Dette gjelder blant annet grunnskoleutdanning, eldreomsorg, kommunehelsetjeneste og sosiale stønader. Kommunestyret har bevilgnings- og beskatningsrett i kommunen.

For flere at disse oppgaveområdene kan den enkelte kommune opprette egne utvalg eller komiteer som kan fungere som et forberedende organ for saker til kommunestyret, eller som også som kan ha et delegert ansvar for å fatte endelige beslutninger i saker av et begrenset omfang. I dag har om lag åtte av ti kommuner ett eller flere slike utvalg. Som medlemmer i disse utvalgene kan også personer som ikke er valgte representanter i kommunestyret bli oppnevnt. Kommunene kan imidlertid også opprette såkalte politiske utvalg blant annet for å sikre en bedre arbeidsfordeling mellom de valgte medlemmer av kommunestyret. I slike utvalg må medlemmene være valgt til kommunestyret. I praksis er det bare én av ti kommuner som har opprettet en slik utvalgsstruktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.