Foto fra demonstrasjon til støtte for Klimasøksmålet, Oslo 2019
Foto fra demonstrasjon til støtte for Klimasøksmålet, Oslo 2019
Av /NTB.

Klimasøksmålet i 2016 er miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og ungdoms sak mot staten med påstand om at utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet er i strid med Grunnloven § 112 (miljøparagrafen), første og andre ledd. Ifølge klimasøksmålet er utvinningstillatelsene ugyldige fordi de er i strid med Grunnloven. Saken skapte stor offentlig debatt, og stod sentralt i samfunnsdebatten fra 2016 og fram til den endelige avgjørelsen i høyesterettsdommen fra 2020. Spørsmålet er hvilket rettslig innhold og betydning miljøparagrafen i Grunnloven har, og mer overordnet hvilken rolle den kan spille i klimaspørsmål.

Klimasøksmålet reiser kompliserte spørsmål om grensene mellom juss og politikk, og om maktfordelingen mellom den dømmende og den lovgivende makt i det norske forfatningssystemet. Domstolenes prøvelsesrett er slått fast i Grunnloven § 89. Det følger av denne bestemmelsen at domstolene i saker som reises for domstolene, har rett og plikt til å prøve om lover og beslutninger truffet av statens myndigheter, strider mot Grunnloven. Spørsmålet som aktualiseres i klimasøksmålet, er hvor langt domstolene kan gå i å overprøve bestemmelser som er åpent formulert med vide rammer for lovgivningsmyndighetene til å avveie ulike hensyn, slik som Grunnloven § 112. Klimasaken er den første saken som er anlagt for norske domstoler med påstand om at et vedtak er ugyldig fordi det strider mot Grunnlovens miljøparagraf.

Sakens bakgrunn

De to miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2016 med påstand om at vedtaket om utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde var ugyldig fordi det var i strid med Grunnloven § 112. Saksøkerne anførte primært at vedtaket var i strid med den materielle terskelen som følger av Grunnloven § 112, første ledd. Etter saksøkernes mening var ikke vedtaket forenelig med rettigheten «til et miljø som sikrer helsen» og til at naturens ressurser skal disponeres basert på en langsiktig betraktning som «ivaretar denne rett også for etterslekten.» Miljøorganisasjonene anførte videre at vedtaket var i strid med en materiell grense som følger av Grunnloven § 112. Subsidiært la saksøkerne ned påstand om at vedtaket var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.

Staten ved Regjeringsadvokaten anførte på sin side at vedtaket var gyldig, og at det ikke var i strid med Grunnloven § 112. Regjeringsadvokaten anførte primært at Grunnloven § 112 ikke ga materielle rettigheter som private parter kunne håndheve for domstolene. Bestemmelsen ga etter Regjeringsadvokatens mening uttrykk for en «grunnsetning», et vern om felles interesser og ga ikke i seg selv et selvstendig grunnlag for miljørettigheter for borgerne. Det som kunne vurderes av domstolene var derfor etter statens syn hvorvidt myndighetene har oppfylt den positive tiltaksplikten som gjelder etter bestemmelsens tredje ledd. Subsidiært anførte staten at vedtaket uansett ikke var et brudd på Grunnloven § 112.

Dommen i Oslo tingrett

Oslo tingrett ga høsten 2017 staten medhold og fant at vedtaket ikke var ugyldig på grunn av at det var i strid med Grunnloven. Staten fikk altså medhold i resultatet – utvinningstillatelsene til petroleumsvirksomhet i Barentshavet som ble gitt i 23. konsesjonsrunde, var ikke i strid med Grunnloven § 112. Retten kom videre til at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan prøves for domstolene, men konkluderte med at vedtaket i denne konkrete saken ikke var i strid med § 112. I dommen ble det lagt vekt på uttalelser i forarbeidene som etter rettens mening klart trakk i retning av at § 112 er en rettighetsbestemmelse.

Dommen i Borgarting lagmannsrett

I januar 2020 avsa Borgarting lagmannsrett dom i klimasøksmålet. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at Grunnloven § 112 gir materielle rettigheter som kan prøves av domstolen. I tillegg kom domstolen til, i motsetning til tingretten, at bestemmelsen gjelder for samtlige miljøskader, også klimautslipp. Samtidig uttalte retten at det er virkningen av klimaendringene i Norge som er det sentrale, og at terskelen for brudd på bestemmelsen er høy. Videre uttrykte retten at domstolene må være forsiktige med å overprøve grundige politiske prosesser som er gjort av regjering og Storting. I sin konkrete vurdering av saken kom lagmannsretten til at vedtaket ikke innebar brudd på Grunnloven § 112 og at det heller ikke forelå noen saksbehandlingsfeil.

Høyesterettsdommen

Klimasøksmålet behandles i Høyesterett

Prosessfullmektig advokat Cathrine Hambro under første dag av Klimasøksmålet, som ble behandlet som fjernmøte i Høyesterett. Oslo, 4. november 2020.

Saken ble behandlet i plenum av Høyesterett i november 2020. Dom i saken falt 22. desember 2020. Anken over lagmannsrettens dom, hvor staten ble frifunnet, ble forkastet med elleve mot fire stemmer. Mindretallet på fire mente at vedtaket var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, ved at klimakonsekvensene var mangelfullt utredet.

Når det gjelder adgangen til å overprøve miljø- og klimasaker i domstolene generelt, uttalte Høyesterett at Grunnloven § 112 kan brukes direkte som grunnlag for domstolene når det gjelder miljøproblemer som myndighetene ikke har tatt stilling til. Høyesterett presiserte samtidig at det i praksis kan være vanskelig å avgjøre når det er tatt stilling til et spørsmål, og når det ikke er det. Men i situasjoner hvor Stortinget har vedtatt lover og tiltak for å håndtere miljøproblemer, uttrykte Høyesterett at Grunnloven § 112 fungerer som en sikkerhetsventil i situasjoner hvor Stortinget grovt tilsidesetter sin plikt til å beskytte miljøet. Det samme gjelder for andre vedtak Stortinget har truffet. Høyesterett fastslår her en svært høy terskel for å overprøve og sette til side slike vedtak. Når det gjelder andre forvaltningsvedtak ut over de Stortinget er involvert i, uttaler Høyesterett at Grunnloven § 112 har relevans som moment ved lovtolkningen og som pliktig hensyn i skjønnsutøvelsen. Høyesterett tar ikke stilling til hvor inngående domstolene skal kunne prøve slike vedtak.

I dommen tok Høyesterett opp noen særskilte spørsmål knyttet til bruk av Grunnloven § 112 på utslipp av klimagasser. Høyesterett uttrykte for det første at klima faller inn under virkeområdet til bestemmelsen. Høyesterett uttrykte videre at Grunnloven § 112 ikke gir et generelt vern mot handlinger som skjer utenfor Norge. Retten åpnet likevel for at forbrenning av norskprodusert olje i utlandet, som fører til skade også i Norge, må kunne trekkes inn i vurderingene etter Grunnloven § 112.

I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at det strenge vilkåret for at vedtaket skal kunne kjennes ugyldig, ikke var oppfylt.

Saksøkerne anførte subsidiært at vedtaket var i strid med Grunnloven §§ 93 og 102 og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 2 om retten til liv og artikkel 8 om retten til familieliv. Høyesterett slo fast og tok som et utgangspunkt at klimaendringer i Norge vil kunne føre til tap av menneskeliv. Retten kom imidlertid til at vedtaket ikke var i strid verken med Grunnloven §§ 93 og 102, eller EMK artikkel 2 eller 8. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) har imidlertid tatt klimasøksmålet inn til behandling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hans Christian Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, femte utgave (Universitetsforlaget Oslo, 2019), sidene 163–173.
  • Ole Kristian Fauchald og Eivind Smith (red.), Mellom Jus og Politikk: Grunnloven § 112, (Fagbokforlaget Oslo, 2019)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg