Klimasøksmålet i 2016 er miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og ungdoms sak mot staten med påstand om at utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet er i strid med Grunnloven § 112 (miljøparagrafen), første og andre ledd. Ifølge klimasøksmålet er utvinningstillatelsene ugyldige fordi de er i strid med Grunnloven. Saken skapte stor offentlig debatt, og stod sentralt i samfunnsdebatten fra 2016 og fram til den endelige avgjørelsen i høyesterettsdommen fra 2020. Spørsmålet er hvilket rettslig innhold og betydning miljøparagrafen i Grunnloven har, og mer overordnet hvilken rolle den kan spille i klimaspørsmål.
Klimasøksmålet reiser kompliserte spørsmål om grensene mellom juss og politikk, og om maktfordelingen mellom den dømmende og den lovgivende makt i det norske forfatningssystemet. Domstolenes prøvelsesrett er slått fast i Grunnloven § 89. Det følger av denne bestemmelsen at domstolene i saker som reises for domstolene, har rett og plikt til å prøve om lover og beslutninger truffet av statens myndigheter, strider mot Grunnloven. Spørsmålet som aktualiseres i klimasøksmålet, er hvor langt domstolene kan gå i å overprøve bestemmelser som er åpent formulert med vide rammer for lovgivningsmyndighetene til å avveie ulike hensyn, slik som Grunnloven § 112. Klimasaken er den første saken som er anlagt for norske domstoler med påstand om at et vedtak er ugyldig fordi det strider mot Grunnlovens miljøparagraf.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.