Klimasøksmålet

De to miljøvernorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2016 med påstand om at vedtaket om utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde var ugyldig fordi det var i strid med Grunnloven. Saksøkerne anførte primært at vedtaket var i strid med den materielle terskelen som følger av Grunnloven § 112, første ledd. Etter saksøkerens mening var ikke vedtaket forenelig med rettigheten «til et miljø som sikrer helsen» og til at naturens ressurser skal disponeres basert på en langsiktig betraktning som «ivaretar denne rett også for etterslekten.» Miljøorganisasjonene anførte videre at vedtaket var i strid med en absolutt grense som følger av Grunnloven § 112. Subsidiært la saksøkerne ned påstand om at vedtaket var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.

Staten ved Regjeringsadvokaten anførte på sin side at vedtaket var gyldig, og at det ikke var i strid med Grunnloven § 112. Regjeringsadvokaten anførte primært at det ikke er en materiell grense i miljøparagrafen slik saksøkerne anførte, og at vedtaket uansett ikke brøt med en slik grense. Regjeringsadvokaten var også av den oppfatning at § 112 første ledd ikke kunne forstås som en rettighetsbestemmelse i seg selv. Bestemmelsen ga etter Regjeringsadvokatens mening et vern om felles interesser, og ga ikke et selvstendig grunnlag for materielle miljørettigheter.

Oslo tingrett ga høsten 2017 staten medhold og fant at vedtaket ikke var ugyldig på grunn av at det var i strid med Grunnloven. Staten fikk altså medhold i resultatet – utvinningstillatelsene til petroleumsvirksomhet i Barentshavet som ble gitt i 23. konsesjonsrunde, var ikke i strid med Grunnloven § 112. Retten kom imidlertid til at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan innebære at vedtak som det aktuelle er ugyldig. Retten konkluderte imidlertid med at vedtaket i denne saken ikke var i strid med § 112. I dommen ble det lagt vekt på uttalelser i forarbeidene som etter rettens mening klart trakk i retning av at § 112 er en rettighetsbestemmelse.

I januar 2020 avsa Borgarting lagmannsrett dom i klimasøksmålet. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at Grunnloven § 112 gir materielle rettigheter som kan prøves av domstolen. I tillegg kom domstolen til, i motsetning til tingretten, at bestemmelsen gjelder for samtlige miljøskader, også klimautslipp. Samtidig uttaler retten at det er virkningen av klimaendringene i Norge som er det sentrale, og at terskelen for brudd på bestemmelsen er høy. Videre sier retten at domstolene må være forsiktige med å overprøve grundige politiske prosesser som er gjort av regjering og Storting. I sin konkrete vurdering av saken kom lagmannsretten til at vedtaket ikke innebar brudd på Grunnloven § 112 og at det heller ikke forelå noen saksbehandlingsfeil.

Saken ble behandlet i plenum av Høyesterett i november 2020. Dom i saken falt 22. desember 2020. Anken over lagmannsrettens dom, hvor staten ble frifunnet, ble forkastet med elleve mot fire stemmer. Mindretallet på fire mente at vedtaket var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, ved at klimakonsekvensene var mangelfullt utredet.

Når det gjelder adgangen til å overprøve miljø- og klimasaker i domstolene generelt uttaler Høyesterett at Grunnloven § 112 kan brukes direkte som grunnlag for domstolene når det gjelder miljøproblemer som myndighetene ikke har tatt stilling til. Høyesterett presiserer samtidig at det i praksis kan være vanskelig å avgjøre når det er tatt stilling til et spørsmål, og når det ikke er det. Når Stortinget har vedtatt lover og tiltak for å håndtere miljøproblemer, uttaler Høyesterett at Grunnloven § 112 fungerer som en sikkerhetsventil i situasjoner hvor Stortinget grovt tilsidesetter sin plikt til å beskytte miljøet. Det samme gjelder for andre vedtak Stortinget har truffet. Høyesterett fastslår her en svært høy terskel for å overprøve og sette til side slike vedtak. Når det gjelder andre forvaltningsvedtak ut over de Stortinget er involvert i, uttaler Høyesterett at Grunnloven § 112 har relevans som moment ved lovtolkningen og som pliktig hensyn i skjønnsutøvelsen. Høyesterett tar ikke stilling til hvor inngående domstolene skal kunne prøve slike vedtak.

I den konkrete vurderingen kommer Høyesterett til at det strenge vilkåret for at vedtaket skal kunne kjennes ugyldig, ikke er oppfylt.

• Grunnlovens miljøparagraf
• Menneskerettigheter i Grunnloven
• Greenpeace
• Natur og Ungdom
• natur- og miljøvern

• klimasøksmål.no: Om søksmålet
• Domstol.no: Sammendrag av dommen i Høyesterett
• Domstol.no: Høyesteretts dom i saken

• Hans Christian Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, femte utgave (Universitetsforlaget Oslo, 2019), sidene 163–173.
• Ole Kristian Fauchald og Eivind Smith (red.), Mellom Jus og Politikk: Grunnloven § 112, (Fagbokforlaget Oslo, 2019)