strategi

Strategi er en betegnelse som tidligere særlig ble anvendt om store militære operasjonsplaner, mens taktikk betegnet føringen av mindre enheter. Begrepet brukes nå generelt om opplegg og gjennomføring av planer med sikte på å nå bestemte mål av militær så vel som sivil karakter.

Faktaboks

uttale:
strategˈi
etymologi:

fransk stratégie 'strategi', av gresk στρατηγός strategós 'hærfører'

Begrepet strategi har sin etymologiske rot i gresk, og er satt sammen av stratos (hær) og agein (å lede). Den athenske land- og sjømakt ble styrt av generaler (strategoi) som sto ansvarlig ovenfor folkeforsamlingen, og som ble valgt for ett år av gangen.

Selv om begrepet har militære røtter, brukes det nå også i mange andre sammenhenger, og kan defineres som kunsten å finne en bærekraftig balanse mellom (spesielt betydningsfulle) mål, midler og metode, ofte i en situasjon preget av konkurranse. Når begrepet brukes i en sikkerhetspolitisk sammenheng betegner det bruken av (blant annet) militære midler for å nå politiske mål. Det er verken militærmakt i seg selv, eller de politiske målene, men bruken, eller trusler om bruken av militærmakt, for å nå politiske mål.

Til tross begrepets lange historiske røtter ble det i liten grad brukt under middelalderen. I den grad begrepet dukker opp var det gjerne i formen stratagem, det vil si ulike triks og feller man kunne sette opp for en motstander.

Fremveksten av moderne strategi

Generalen og militærskribenten Jacques Guibert (1743–1791) er en av de første vi vet om som skilte mellom ulike nivåer i krigføringen, da han i boken Essai général de tactique skrev om «taktikk» og «stortaktikk», hvor stortaktikk handler om gjennomføringen av større slag, mens taktikk handlet om kampen mellom individer og mindre avdelinger. Men han brukte ikke ordet strategi. Paul de Maizeroy (1719–1780), som hadde kamperfaring under Moritz av Sachsen, men som også hadde oversatt den bysantinske Taktiká til fransk, var formodentlig den første som brukte begrepsparet strategi og taktikk omtrent som vi gjør i dag, hvor strategi betegner den «høyere», og taktikk den «lavere» delen av krigføringen. Strategi er i dette bildet vitenskapen om militære bevegelser utenfor fiendens synsvidde og utenfor kanonenes rekkevidde, altså alle forberedelsene som må til før slaget kan finne sted, mens taktikk er kunsten å bevege troppene på slagmarken. Taktikk ble derfor sett på som en ren militær virksomhet, mens strategi måtte ta hensyn til langt flere faktorer.

I kjølvannet av de omfattende Napoleonskrigene delte den toneangivende sveitsiske militærteoretikeren Antoine-Henri Jomini krigskunsten inn i fem ulike militære disipliner: strategi, stortaktikk, logistikk, ingeniørkunst og taktikk. Strategien beslutter hvor man skal slåss. Det er også strategiens oppgave å avsette nok ressurser for å lykkes med foretagende. Stortaktikken, som ligner på det vi i dag kaller operasjoner, skal deretter manøvrere og plassere de store avdelingene rett på slagfeltet. Taktikken handler så om bruken av disse avdelingene på slagfeltet, for å overvinne motstanderen gjennom bruk av våpen og bevegelse. I moderne terminologi brukes gjerne begrepet stridsteknikk for å betegne det den enkelte soldat og grupper av soldater gjør fysisk for å overvinne motstanderen foran seg. I tillegg kommer logistikken, som er vitenskapen knyttet til å frakte alt det en hær trenger for å overleve og vinne, og ingeniørkunsten, som skal konstruere alt det en hær trenger for å flytte og beskytte seg, som bruer, fortifikasjoner og beleiringsmateriell.

I tillegg til disse fem, mente Jomini det fantes en sjette disiplin, nemlig diplomatiets forhold til krigen. Det er her myndighetene bestemmer når man bør slåss, og mot hvem, og ikke minst hvem man ønsker å ha som alliert. Ifølge Jomini var det imidlertid kun én i uniform som trengte å bry seg med slike spørsmål, nemlig øverstkommanderende. Alle andre militære trengte kun å tenke på å løse de fem andre disiplinene etter beste evne. Den politiske konteksten rundt krigen spilte for dem ingen rolle; Det var feltherrens, diplomatenes og kongens kabinetts bekymringer. Det militære fagets grunnprinsipper endret seg ikke som følge av hvem man slåss mot eller hvorfor man slåss. Litt uærbødig kan vi sammenligne dette med en rørleggers arbeid: Om huset ligger her eller der, hvem som skal bo der, og hvem som til slutt betaler for huset spiller ingen rolle med tanke på hvordan koblingene bør være. Om anlegget er stort eller lite; rørleggerkunsten forblir den samme.

Den prøyssiske generalen og militærfilosofen Carl von Clausewitz tenkte helt annerledes om slike ting enn Jomini. Clausewitz mente at alle i uniform, fra menig til general, må ha en forståelse for hvorfor krigen utkjempes, og hva man ønsker å oppnå med den. Selvfølgelig vil de politiske spørsmålene ha mindre betydning for de meniges daglige arbeid enn for generalenes, men alle må ha en forståelse av hva krigen handlet om. For Clausewitz var derfor taktikk læren om hvordan stridskreftene brukes i et slag, mens strategi er læren om hvordan slaget skal tjene krigens mål. Clausewitz knyttet altså strategien langt tettere til den politiske hensikten enn det Jomini gjorde. Det er også viktig å legge merke til at for Clausewitz fantes det ingen seier i strategi, kun i taktikk. Hensikten med et slag er å vinne, men hensikten men en krig er å nå de politiske målene med den. Dette er en vedvarende utfordring i strategien: Hvordan sørge for at bruk av militære midler ikke fjerner deg lengre fra de politiske målene du ønsker å nå?

Etter atombomben

Etter andre verdenskrig, og spesielt med boka til Samuel P. Huntington The Soldier and the State: The Theory and Politics of Civil-Military Relations fra 1957, oppstod det et eget fagfelt innenfor statsvitenskapen som belyser samvirket mellom politiske myndigheter og den militære toppledelsen. Hvordan blir egentlig strategiske beslutninger til, forstått som bruken av blant annet militære midler for å nå politiske mål? Og hvordan bør relasjonene ideelt sett være mellom politiske og militære myndigheter? Slike spørsmål er filosofisk spennende fordi det er den gruppen som ikke besitter våpen, politikerne, som har makten over dem som har våpen og militær ekspertise. De sistnevnte må også styres på en måte som gjør at de ikke utgjør noen trussel mot egne oppdragsgivere, men samtidig beholder nok slagkraft til å kunne overvinne en eventuell fiende.

Etter andre verdenskrig gjorde også oppfinnelsen av atomvåpen at mange mente at man måtte begynne å tenke helt nytt om strategi. Den britiske militærteoretikeren Basil Liddell Hart mente for eksempel at gamle begreper og gamle definisjoner av strategi ikke bare var blitt utdaterte, men meningsløse etter utviklingen av atomvåpen. Målet måtte være å unngå krig, nærmest for enhver pris.

Den utvisking som har funnet sted av skillet mellom krig og fred i rustningspolitisk forstand, og mellom de militære og sivile aspekter ved et lands sikkerhetspolitikk, har gjort det naturlig å betrakte militærstrategi som en integrerende del av et lands totale sikkerhetspolitiske ledelse, i fredstid så vel som i krigstid. Den militære strategi vil få sin hovedramme bestemt allerede gjennom valget av generell utenrikspolitisk kurs, enten denne går ut på nøytralitet, alliansetilhørighet, koalisjonspolitikk eller liknende. Vanligvis vil dessuten følgende forhold være retningsgivende: Disponeringen av landets ressurser, kommunikasjonen med potensielle motstander(e) og utformingen av aksjonsplaner med tanke på en eventuell militær konflikt.

Sentrale begreper i den strategiske debatten etter andre verdenskrig er avskrekking, rustningskontroll og strategisk doktrine. Resursene (kapabilitetene) skal disponeres på en slik måte at man avskrekker en potensiell motstander fra å gå til angrep ved å forespeile ham tap som overstiger vinning ved et angrep. Samtidig skal man unngå å provosere motstanderen. Dette skaper et behov for rustningskontroll, som kan foregå ensidig eller gjennom stilltiende eller formelle overenskomster mellom de impliserte partene, og som inngår som en del av strategien.

For det tilfellet at krig likevel skulle bryte ut, utformes det i tillegg en aksjonsplan. Denne gir seg uttrykk i en strategisk doktrine som forteller noe om hvilke mottiltak som vil bli foretatt fra vedkommende stats side på det militære plan overfor den eventuelle angriper. Både når det gjelder avskrekking, rustningskontroll og strategisk doktrine, blir det ansett som en forutsetning at kommunikasjonen mellom motpartene fungerer tilstrekkelig. De må til en viss grad holdes informert om hverandres militære evne og hensikter for at de skal kunne holde rustningskappløpet og krisesituasjoner under kontroll.

Ukomfortable kriger

Også i den andre enden av intensitetsskalaen enn der atomstrategien befinner seg, byr moderne konflikter på strategiske utfordringer. I langvarige og «ukomfortable kriger», som er kriger med lav intensitet, relativt sett, og hvor fremgang ikke måles gjennom seiere på slagfeltet, og hvor de sosiale og politiske kreftene er minst like viktige som de militære, har det vist seg svært krevende å knytte militære midler og metoder sammen med politiske mål og intensjoner på en god måte. Militære tiltak som er tvunget fram av sikkerhetssituasjonen i området, kan gjøre den politiske måloppnåelsen vanskeligere. Utfordringene forsterkes av at de politiske myndighetene hjemme i de troppeytende nasjonene har, sett fra deres egne velgere, langt viktigere oppgaver å løse hjemme enn på steder hvor de har tropper, som for eksempel i Afghanistan.

For å lykkes med bruk av blant annet militære midler for å nå politiske mål i konflikter som ikke truer vår egen eksistens, må det være en balanse mellom mål, midler og metode, og det kan ofte være vel så viktig å justere målene, som midler og metode. Målene bør også være realistiske, konsistente, kommuniserbare og registrerbare.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Diesen, Sverre (red.) (2012). Strategi – mellom vitenskap, intuisjon og etikk. Universitetsforlaget.
  • Edström, Håkan og Palle Ydstebø (red.) (2011). Militærstrategi på norsk – en innføring. Abstrakt forlag.
  • Freedman, Lawrence (2015). Strategy: A History. Oxford University Press
  • Gray, Colin S. (1999). Modern Strategy. Oxford University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg