Algerie og Maghreb kom på 1500-tallet, etter flere hundreår med islamsk styre og arabisering, under tyrkisk styre som del av Det osmanske riket. Algerie ble formelt lagt under den tyrkiske sultan som en osmansk provins.

Hele landet var på den tid blitt en del av den arabiske og islamske kulturkrets; bare i noen strøk av landet levde mer isolerte folk, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye orden. Med osmanenes inntreden ble tyrkisk offisielt språk, og berbere så vel som arabere ble ekskludert fra offentlige stillinger.

I første halvdel av 1500-tallet ble den osmanske ekspansjonen utfordret av Spania, etter at kristne styrker hadde tatt endelig kontroll der i 1492, og forfulgte fra 1496 flyktende maurere inn i Nord-Afrika – gjennom Algerie til Tripolitania i øst. Spanierne etablerte flere militære fester i Algerie tidlig i århundret, herunder i Oran (1509) og Alger (1510).

Framrykkingen til det kristne i det muslimske Maghreb bidro til at de muslimske osmanene fikk kontroll over det nordlige Afrika, etter først å ha okkupert Egypt i 1517. Tyrkiske korsarer bidro til å etablere den militære og politiske kontrollen over Algerie.

Algerie var i den osmanske perioden i praksis selvstyrt som regentskapet Alger (The Regency of Algiers), etablert fra 1525. En lokal hersker (dey) av tyrkisk herkomst, var makthaver med sete i Alger – og styrte ved hjelp av en osmansk administrasjon. Lokalt styre ble utøvd gjennom guvernører (pasha) underlagt deyen, som styrte som eneveldige herskere, med støtte fra et råd (diwan) av fem høyerestående tyrkere. Deyen sto i kontakt med sentralmakten i Istanbul, men denne hadde liten innflytelse i Maghreb.

Den osmanske besittelsen i Algerie var delt i fire provinser: Alger (Dar al-Sultan), som sto direkte under deyen, og tre beyliks, henholdsvis Constantine i øst, Oran i vest og Titteri i sentrum – alle styrt av en bey. Provinsene var langt på vei selvstyrte; det samme var administrative enheter og byer innenfor disse. Den sentraliserte makten var primært opptatt av skatteinntekter, som ble brakt til deyen, og det osmanske styret var i hovedsak konsentrert til økonomisk utbytting av den underlagte befolkningen.

Til tross for flere opprør mot fremmedstyret, beholdt de osmanske herskerne kontrollen over landet. Samtidig ble Alger senter for tyrkisk styre i Maghreb, vesentlig vest for Tunisia. Gjennom det osmanske styret ble en større del av det framtidige Algerie samlet innenfor definerte grenser.

En senere tyrkisk admiral, Hayreddin Barbarossa (Khizr Reis; Khair ad-Din), bidro til å sikre den osmanske kontrollen over Middelhavet. Med base i det hafsidiske Tunisia bekjempet han sammen med to brødre spanierne i Alger (1516). Broren Aruj Baba Oruç utropte seg til sultan av Alger. Brødrene lot området innlemme i Det osmanske riket, sitt hjemland, som beskyttelse mot Spania i 1517, med Aruj som guvernør. Da denne døde i kamp med spanierne under slaget om Tlemcen i 1518, tok Khizr Reis over, og gjenerobret Tlemcen med støtte fra osmanske styrker.

Spanierne gjenerobret, med italiensk hjelp, Alger for en kort periode i 1519, men ble slått tilbake av osmanene. Barbarossa tok deretter kontroll over byen i 1525, og ble støttet av en osmansk garnison med rundt 2000 tyrkiske soldater. I de påfølgende år angrep han franske og spanske byer, og spanske skip; deretter italienske og greske mål – en innledning på en periode med tiltagende konflikt over handelsinteresser, med piratvirksomhet og slavehandel.

Et spansk forsøk på å gjenerobre Alger i 1540 mislykkes. Den osmanske kontrollen var vesentlig over kystområdene, og omfattet ikke Kabylia. Barbarossas sønn, Hasan Pashan ble i 1544 den første guvernør i regentskapet direkte oppnevnt av Det osmanske riket, med tittelen beylerbey, og Alger ble en base i krigen mot Spania. Etter at en formell fred ble inngått mellom Spania og Tyrkia i 1580, ble Alger formelt et osmansk territorium, ledet av en pasha.

Algeries innbyggertall ved utgangen av det osmanske styret i 1830 er anslått til om lag tre millioner. I tillegg til den opprinnelige berberbefolkningen og de innvandrende araberne, fikk landet en mindre tyrkisk befolkning, samt et innslag av maurere og jøder. Disse hadde lav status, og var vesentlig engasjert i håndverk og handel. Utenrikshandelen ble etter hvert i hovedsak drevet av jøder som hadde innvandret fra Italia, og som også drev banktjenester, og dermed fikk en sentral økonomisk funksjon – særlig etter nedgangen i piratvirksomheten og den påfølgende økonomiske krisen tidlig på 1800-tallet.

Algerie var i realiteten selvstendig innen Det osmanske riket, og de lokale herskerne styrte derfor også den innbringende piratvirksomheten, som særlig på 1600- og 1700-tallet var utbredt i Middelhavsområdet. Både kapringer og handelsavgifter var en viktig inntektskilde for herskerne i de såkalte barbareskstatene Marokko, Algerie, Tunisia og Tripolitania (Libya). De avkrevde europeiske stater betydelige avgifter for å tillate handelsskip uhindret passasje, og gikk i motsatt fall til kapring. Pirater (korsarer) både anholdt skip i Middelhavet, kapret lasten og kidnappet mannskapet – og de angrep byer i Europa for å rane til seg verdier og ta slaver gjennom såkalte razziaer.

Piratvirksomheten var en viktig inntektskilde, og Alger var den fremste av kaperbyene. Europeiske stater inngikk avtaler med deyen og opprettet diplomatisk representasjon i Alger. Blant disse var Danmark–Norge, som også var aktiv i sjøveis handel gjennom Middelhavet. Uoverensstemmelser mellom statene førte til angrep på handelsskip, som ble kapret og ført til Alger eller andre havnebyer.

Med mindre løsepenger ble betalt, ble tilfangetatt mannskap solgt som slaver – også mange dansker og nordmenn; anslagsvis et par tusen. Det er anslått at over én million europeere ble tatt til fange og gjort til slaver, fra det 16. til det 19. århundre. Sett med europeiske øyne var kaprervirksomheten sjørøveri; med muslimske øyne er den også forklart som en form for jihad – hellig krig – mot vantro kristne, framfor alt katolikker.

Ved flere anledninger kom det til konflikt – med militære ekspedisjoner og sågar krig – mellom Alger og europeiske stater. Spania angrep i 1567, 1775 og 1783; England i 1622, 1655 og 1672); Frankrike i 1661, 1665, 1682, 1683 og 1688; Danmark i 1770. Etter slutten på Napoleonskrigene i 1815 kom Alger i krig med flere europeiske stater, og angrep på amerikanske handelsskip førte til de to første barbaresk-krigene, i 1801–1805 og 1815.

Da almohade-dynastiet gikk i oppløsning på midten av 1200-tallet fikk Maghreb-regionen i praksis den firedeling som fortsatt eksisterer, med statene Marokko, Algerie, Tunisia og Libya – alle med selvstyre innenfor Det osmanske riket. Denne ble forsterket, med dagens grenser, under fransk kolonistyre og innflytelse i de tre vestligste landene. For Algerie ble dagens grenser til under det franske koloniherredømme, som etterfulgte det osmanske styret fra 1830.

Under Napoleonskrigene eksporterte Alger matvarer til Frankrike, som satte seg i gjeld til den algeriske dey. Da Hussein dey i 1827 krevde at gjelden tilbake fra 1798 ble betalt, fant det sted en episode med deyen og den franske konsul, der sistnevnte skal ha bli slått av herskeren, som ikke ville beklage hendelsen. Kong Karl 10 brukte den så som påskudd til å bryte de diplomatiske forbindelsene, og innførte en sjøblokade som varte i tre år, som deyen svarte på med å ødelegge franske handelsstasjoner.

5. juli 1830 gikk Frankrike til invasjon av Alger med en styrke på cirka 37 000 mann. Straffeaksjonen innledet en okkupasjon og kolonisering som varte til Algeries selvstendighet i 1962. Okkupasjonen – og den senere koloniseringen – var i utgangspunktet ikke tilsiktet, og var like mye begrunnet i indrepolitiske forhold i Frankrike som et ønske om å underlegge seg Algerie.

Sultanen i Istanbul ønsket ikke å blande seg inn i konflikten. Muhammad Ali, herskeren over Egypt, ble tilbudt å ta over Algerie innenfor Det osmanske riket, men takket nei. En planlagt overdragelse av Constantine i det østlige Algerie til deyen av Tunisia ble heller ikke gjennomført. Den siste osmanske dey, Husein, overga derfor Alger til franskmennene, og gikk i eksil. Frankrike inntok også Oran i vest 1831 og Bejaïa i øst 1833. Til tross for avtalen med deyen, overtok franskmennene privat eiendom og religiøse bygninger, så vel som jordbruksland. Dermed begynte også en kamp mot fransk styre som antok ulike former – til Algerie ble selvstendig i 1962.

Julirevolusjonen, som i 1830 avsatte kong Karl 10, førte til at motstandere av invasjonen kom til makten i Frankrike. Dette førte imidlertid ikke til fransk uttrekking fra Algerie; det gjorde heller ikke den algeriske motstanden. I det vestlige Algerie ledet Abd el-Kader (Abd al-Qadir ibn Muhyi al-Din) rundt 12 000 mann i kamp mot franskmennene i 1832. Han kontrollerte størstedelen av det vestlige og sentrale Algerie; franskmennene holdt Alger. I Constantine hadde beyen, Hajj Ahmed, holdt seg ved makten, og gjorde i 1834 krav på å styre hele landet som etterfølger av den avgåtte dey.

El-Kader erklærte jihad – hellig krig – mot inntrengerne, før han i 1834 inngikk en fredsavtale med general Louis Alexis Desmichels på vegne av Frankrike, og ble gitt tittelen emir. Franskmennene forsynte ham deretter med våpen, og el-Kader nedkjempet samme år beyen i Oran. Avtalen forelå i to versjoner; én mer vidtrekkende på arabisk, en annen på fransk. Bare den siste ble kjent for regjeringen i Paris, og dette førte til misforståelser, og til sammenstøt som førte til ny krig i 1835.

Franske militære ledere i Algerie iverksatte flere mislykkede ekspedisjoner, til dels i strid med de politiske signalene fra Paris, som gikk inn for en begrenset okkupasjon, begrenset til Alger, Oran og Bône – og deres omland. For øvrig ville Frankrike overlate makten til fem lokale ledere, som skulle holdes i sjakk gjennom en splitt og hersk-politikk.

En av disse var Abd al-Qadir (Abd el-Kader), som ble gjort til beylik av Titteri. Som følge av en fredsavtale inngått i 1837 ble han innrømmet kontroll over to tredeler av Algerie, hvor han etablerte en egen stat. Avtalen ble brutt av begge parter, blant annet med harde kamper i det sørlige Constantine, som el-Kaders styrker inntok før franske styrker slo dem tilbake.

En ny våpenhvile førte til at al-Qadir fikk utvidet sin statsdannelse gjennom å nedkjempe lokale stammer, og drev Hajj Ahmad ut av Constantine. I 1840 erklærte han på ny okkupasjonsmakten krig, og Frankrike styrket sitt militære nærvær i Algerie til over 100 000 soldater. Med denne styrken førte Frankrike en systematisk kampanje, inntok Mascara og Tlemcen, og nedkjempet Abd al-Qadir, som i 1843 søkte tilflukt i Marokko. Derfra fortsatte han kampen, dels med militær marokkanske støtte.

Etter kamper mellom franske og marokkanske styrker i 1844 ble en avtale inngått i Tanger, som deretter definerte grensen mellom Algerie og Marokko. Abd al-Qadir deltok i et angrep på Oran i 1845, men ble slått tilbake. Han kom deretter i en klemme mellom Marokko og det franske styret i Algerie, og overga seg i 1847. Da var han blitt angrepet av marokkanske styrker og utvist fra landet. Han ble først fengslet i Frankrike; deretter forvist til Syria. I 1848 overga også Hajj Ahmad seg. Rundt 1850 hadde Frankrike dermed militær kontroll over hele Algerie med unntak av Kabylia, som ble inntatt i 1857.

Som følge av motstanden mot den franske invasjonen, og den tidlige statsbyggingen, anses Abd al-Qadir gjerne som den symbolske grunnlegger av den algeriske nasjon. Den franske okkupasjonen av hele kystområdet mellom Marokko i vest og Tunisia i øst bidro for første gang til å samle denne delen av Algerie under én reell ledelse. Som følge av invasjonen og kampene var Algerie økonomisk og kulturelt sterkt svekket; store deler av landet var ødelagt.

Frankrikes engasjement i Algerie ble innledet i 1830 med militært maktbruk, og avsluttet i 1962 etter en omfattende frigjøringskrig. Algerie ble formelt sett ikke en fransk koloni, men territoriet underlagt Frankrike som en del av den franske republikken. Under fransk styre fant det like fullt sted en omfattende kolonisering, i betydning systematisert bosetting av europeere (kolonister; colons).

Som følge av denne prosessen ble den algeriske lokalbefolkningen fratatt eiendom, og fikk begrensede borgerrettigheter. Kolonistene anså seg å representere fransk demokrati, men kom selv i politisk motsetningsforhold til myndighetene i Frankrike.

Den franske holdningen til Algerie ble i hele perioden landet var under fransk kontroll preget av politiske forhold i Frankrike – og påvirket av de franske (egentlig: europeiske) bosetterne i Algerie. På samme måte som de britiske besittelsene Kenya og Rhodesia, og de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, ble Algerie en settlerkoloni. Ikke i noen annen besittelse i Afrika slo så mange europeere seg ned som i Algerie. I 1850 var om lag 130 000 europeere bosatt der; i 1886 var det økt til 578 000. Deretter sto europeere født i Algerie for den største tilveksten. Størstedelen av colons (senere også kjent som pied noirs – ’svartføtter’) slo seg ned i byene. Ved århundreskiftet sto bønder for cirka en tredel av den europeiske befolkningen i Algerie, men andelen sank gjennom 1900-tallet.

Allerede fra 1830-årene startet en omfattende immigrasjon, med innvandrere fra flere deler av Sør-Europa, inklusive Italia, Malta og Spania – i tillegg til Frankrike. De fleste var fattige, og uten landsbrukserfaring, og bidro ikke til å styrke jordbruket. Dette ble svekket som følge av at europeere tok jord fra algerierne.

Etter Frankrikes nederlag i den fransk-tyske krig (1871), ble det tilrettelagt for at emigranter fra Alsace-Lorraine, som hadde flyktet til Frankrike, kunne bosette seg i Algerie med tilbud om gratis jord. Koloniseringen ble deretter konsentrert om småbønder fra det sørøstlige Frankrike. Mot slutten av 1800-tallet sto privat kapital bak omfattende jordoppkjøp som grunnlag for fortsatt bosetting, med innvandring ikke minst av landarbeidere fra Malta og Spania. Både private oppkjøp og offentlig kolonisering skjøt ny fart tidlig på 1900-tallet; deretter i mellomkrigsårene.

I 1934 utgjorde således den europeisk-eide jorda 2 462 537 hektar. Viktigste grøder var hvete og vindruer, med eksport av korn og vin samt olivenolje. Dette kommersielle jordbruket dannet det økonomiske grunnlaget for koloniseringen av Algerie.

I 1848 fikk settlerne gjennomslag for at Algerie ble erklært for fransk territorium, en integrert del av Frankrike – underlagt fransk lov. De tre gamle tyrkiske provinsene ble omgjort til franske fylker (département). Derved fikk settlerne anledning til å velge utsendinger til nasjonalforsamlingen i Paris. Keiser Napoleon 3 engasjerte seg personlig i Algerie-spørsmålet, og besøkte kolonien i 1860. Han framholdt at Algerie ikke skulle overgis til kolonistene, men at Frankrikes hovedanliggende måtte være velferden til det arabiske folkeflertallet – en holdning som ble møtt med motstand fra kolonistene.

En egen grunnlov for Algerie fra 1869 søkte å forene interessene til de to folkegruppene, noe europeerne motsatte seg, da den ville innebære at arabiske – muslimske – representanter ville kunne bli valgt, ikke bare til lokale folkevalgte forsamlinger, men også til den franske nasjonalforsamling.

Det franske styret i Algerie var de første 40 årene dominert av militær administrasjon. Frankrike styrte delvis ved hjelp av den organisering som var etablert av Abd al-Qadir i provinsene Alger og Oran (Oranais), og den tyrkiske administrasjonen i Constantine (Constantinois).

Etter Napoleon 3s fall og innføringen av Frankrikes tredje republikk i 1870 ble sivilt styresett normen i Algerie, og sivile lover gjaldt for hele landet, selv om militære offiserer var vanlig på lokalt nivå – blant annet som ledere av de såkalte arabiske kontorer (bureaux arabes). Sivilt styresett medførte ikke at alle innbyggere fikk like sivile rettigheter. Egne lover for de ’innfødte’ svekket rettsvernet for landets muslimske flertall. Dette styret, parallelt med en storstilt europeisk innvandring, førte til et sammenbrudd i det gamle algeriske samfunnet.

I 1871 reiste folk i Kabylia, under ledelse av Muhammad al-Muqrani, seg mot det franske styret, men ble slått ned av en militært overlegen motstander. Dette var det siste større opprøret før frigjøringskrigen, og innebar samtidig en politisk seier for kolonistene, hvor politikken deretter var konsentrert om interessene til denne gruppen. Den militære seieren ble fulgt av fransk terror så vel som konfiskasjon av jord – som avskrekking mot fortsatt motstand. En egen straffelov for såkalte innfødte ble innført i 1881, for en serie forbrytelser som ble ansett spesielle for disse.

Det er ikke kjent hvor mange algeriere som mistet livet, direkte eller indirekte, som følge av den franske invasjonen. Overslag går ut på at befolkningen ble redusert med cirka en tredel fra invasjonen i 1830 til motstanden var nedkjempet på midten av 1870-tallet.

Etter Napoleons fall i 1870 søkte en separatistbevegelse blant kolonistene å sikre algerisk selvstyre fra Frankrike, uten å vinne fram. I 1900 fikk Algerie spesiell sivil status med eget budsjett, og dermed en større grad av selvstyre.

Det muslimske algeriske samfunnet ble sterkt rammet av koloniseringen, og tradisjonelle sosiale så vel som økonomiske strukturer ble svekket, også gjennom en assimilering med dette som formål. Samfunnet ble forfransket gjennom administrasjon og lovverk, språk og skolegang; stedsnavn ble endret. Det gamle aristokratiet – med lokale ledere (grand chefs – høvdinger) forsvant; tradisjonelt håndverk ble delvis utradert; fattigdom spredte om seg. En stor del av den algeriske bondestanden mistet sitt livsgrunnlag, og måtte finne arbeid på europeisk-eide gårder, i byene, eller i Frankrike, etter hvert som det åpnet seg muligheter for emigrasjon fra 1910.

Fra tidlig på 1900-tallet vokste det fram en algerisk nasjonalisme blant landets muslimske befolkning, så vel som blant kolonistene (colons). De siste ønsket selvstyre fra Frankrike, mens den muslimske befolkningen utover i århundret i tiltagende grad fremmet krav om selvstendighet. De første bøker om landets historie, forfattet av arabiske algeriere, bidro til nasjonal bevissthet.

Fra tidlig på 1900-tallet ble det innført ordninger som ga også den muslimske befolkningen stemmerett og representasjon i lokale styringsorganer. Fra 1919 ble denne utvidet til å gjelde alle folkevalgte organer. Samtidig økte den kulturelle og politiske deltakelse, vesentlig fra en utdannet elite, blant annet gjennom foreninger og publikasjoner. Etter krigen skjedde det en endring i det europeiske bosettingsmønsteret, med tilflytting til byene fra landbruket. Innfødte algeriere tok gradvis over de samme områdene, inklusive småbyene, selv om det også var en tilflytting til byene i denne befolkningsgruppen – særlig av folk med utdanning, de såkalte évolués.

Algeries indirekte deltakelse i første verdenskrig hadde innvirkning på nasjonalismen ved at landet sendte soldater til den franske krigsinnsatsen. De fleste av disse var innfødte algeriere som enten ble innrullert eller meldte seg som frivillige; til sammen 173 000 soldater – i tillegg til 22 000 europeere. I løpet av krigen emigrerte dertil 119 000 algeriere til Frankrike, og bidro med sin arbeidskraft. I 1918 var over en tredel av den mannlige algeriske befolkningen i arbeidsfør alder sysselsatt i Frankrike. Som tilfellet var for andre koloniserte folk som deltok i krigen, fra både britiske og franske kolonier, førte deltakelsen til økt bevissthet om egenverd og til en framvoksende nasjonalisme.

Den algeriske nasjonalismen hadde flere røtter, og antok ulike retninger. Algeriere med fransk utdanning og offentlig ansettelse tilhørte en liten elite som tidlig fremmet reformer, men som snarere søkte en union med Frankrike enn selvstendighet for Algerie som stat. Denne gruppen ble ofte kalt ungalgerierne, i likhet med tilsvarende reformbevegelser i Tyrkia og Tunisia.

En annen gruppe reformatorer hadde forankring i den islamske salafistbevegelse, organisert i Association des oulémas musulmans algériens (AUMA), ledet av Sheikh Abd al-Hamid ben Badis, i 1931. Den bidro til en muslimsk-basert algerisk nasjonal identitet, etter hvert gjennom ulama-foreninger.

En tredje og mer radikal retning hadde utspring i det nordafrikanske eksilmiljøet i Frankrike. En opprinnelig kommunistisk organisasjon dannet i 1926, Étoile Nord-Africaine (ENA) ble av Ahmed Messali Hadj utviklet til en politisk bevegelse som kjempet for Algeries selvstendighet. Etter å ha blitt etablert i Algerie 1936, dannet den kjernen i det nye Parti du peuple algérien (PPA), stiftet i 1937. Denne retningen, også kjent som messalistene, ble den dominerende retning i nasjonalistbevegelsen. Alternativet som vokste fram var selvstendighet for Algerie, eller indre selvstyre med tilknytning til Frankrike. Messalistene var den eneste som sto klart for selvstendighet.

Maktovertakelsen til den venstreorienterte folkefrontregjeringen i Frankrike i 1936 styrket den algeriske nasjonalistbevegelsen, men mest på grunn av kolonistenes motstand mot reformene den nye regjeringen ønsket å innføre i Algerie. Statsminister Léon Blum og hans regjering tok til orde for fransk statsborgerskap og utvidet stemmerett for den muslimske eliten, samtidig som de skulle få beholde systemet med islamsk privatrett. Dette skjerpet motsetningen mellom franske myndigheter og det franske Algerie – og forslaget ble trukket. Dette igjen førte til at troen på en løsning innen ett, forent Algerie ble svekket blant de algeriske muslimene.

Nasjonalisme vokste fram også blant de europeiske algerierne. Innvandringen stanset mer eller mindre opp etter første verdenskrig, men folketilvekst økte innbyggertallet – som nådde 984 000 europeere i 1954. Av disse var cirka 70 prosent født i Algerie, og selv om de kom fra flere land, ble de assimilert, og betraktet seg først og fremst som (franske) algeriere. Dette gjaldt langt på vei også de algeriske jødene, som i 1954 utgjorde om lag 140 000. Særlig anså algerierne av europeisk herkomst seg som algeriere i konflikter med Frankrike. Derimot så de på seg selv som franske i forhold til Algeries muslimske befolkning.

Andre verdenskrig innvirket også på algerisk nasjonalisme. Den muslimske befolkningen sluttet opp om kolonimakten ved krigsutbruddet, men colons støttet opp om den nazivennlige Vichy-regjeringen. I Algerie falt denne som følge av den amerikansk-britiske militære kampanjen i Algerie og Marokko, Operation Torch, i november 1942 som en del av den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Samme dag som landingen i Oran og Alger, og som en del av operasjonen, iverksatte den franske motstandsbevegelsen et kupp i Alger, 8. november.

Den allierte okkupasjonen fremmet liberale synspunkter i tråd med nasjonalistenes krav om demokratisering. I desember ble et manifest med krav om politisk likhet og algerisk selvstyre overlevert allierte og franske myndigheter. Fransk statsborgerskap ble imidlertid bare tildelt enkelte grupper muslimer. I 1944 ble grupperingen Amis du manifeste et de la Liberté (AM) dannet for å fremme ideen om en algerisk nasjon, med en selvstyrt republikk i føderasjon med den franske. Motsetninger mellom muslimske og europeiske algeriere førte til flere voldelige sammenstøt i mai 1945, blant annet som følge av at Messali Hadj ble deportert. Massakre i Sétif, Kherrata og Guelma, med flere tusen drepte, bidro til ytterligere radikalisering. Erfaringen ansporte en militant nasjonalisme på veien mot selvstendighet, snarere enn en moderat politisk løsning som forfektet av AM.

En ny lov vedtatt av det franske parlamentet i 1947 etablerte en algerisk nasjonalforsamling med ett kammer for hver folkegruppe. Dette innebar at den muslimske befolkningen ble anerkjent som franske borgere, men mange av reformene som lå i den nye politikken ble ikke satt ut i livet. Kravet om selvstendighet ble ikke hørt – og heller ikke reist i den folkevalgte algeriske forsamling som funksjonerte til 1956.

Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. I 1950-årene ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville holde på Algerie, som hadde store naturressurser og var nært knyttet til fransk økonomi. Utviklingen i andre deler av Nord-Afrika, så vel som politiske krav fra andre koloniserte folk, bidro til den videre radikalisering av nasjonalistbevegelsen i Algerie – slik frigjøringskampen i Algerie deretter kom til å inspirere frigjøringsbevegelsen i andre kolonier. I Frankrike dominerte Algerie-spørsmålet innenrikspolitikken, og førte i 1958 til den fjerde republikkens fall.

I 1946 ble partiet Mouvement pour le triomphe des libertés démocratiques (MTLD) dannet som forlengelse av PPA, som ble forbudt; også dette ledet av Messali Hadj og med krav om selvstendighet. Også i 1946 ble Union démocratique du manifeste algérien (UDMA) etablert, ledet av Ferhat Abbas. Det tok som AM til orde for selvstyre, tett knyttet til Frankrike. Organisation spéciale (OS) ble opprettet som en hemmelig væpnet gren av MTLD. I det første tiåret etter krigen fikk det mer radikale MTLD gradvis større oppslutning enn det moderate UDMA.

I 1954 dannet en gruppe militante nasjonalister med bakgrunn fra MTLD og OS en gruppe, Comité révolutionnaire d’unité et d’action (CRUA), for å utvikle en mer revolusjonær retning, med væpnet kamp som middel for å oppnå selvstendighet. CRUAs grunnleggere er kjent som de opprinnelige lederne for frigjøringskampen, chefs historiques, derunder de senere presidentene Ahmed Ben Bella og Mohammad Boudiaf. CRUA ble så omdannet til Front de libération nationale (FLN) – den algeriske frigjøringsbevegelsen med sete i Kairo, Egypt. En hemmelig frigjøringshær, Armée de libération nationale (ALN), ble opprettet.

Frigjøringskrigen startet med et opprør, innledet med en serie terrorangrep 1. november 1954. Den franske regjering svarte på FLNs krav om selvstendighet med å erklære at Frankrikes interesser i Algerie ville bli forsvart med alle mulige midler. Landets nederlag i Indokina bidro til denne besluttsomheten. Etter to års væpnet konflikt hadde FLN etablert frigjorte områder å operere ut fra, og hvor det ble gradvis innført en egen administrasjon. FLN avholdt sin første kongress i Algerie høsten 1956.

Landet ble delt i seks selvstyrte soner (wilayat), hver ledet av militære kommandanter. Kongressen vedtok en politisk plattform for krigen og valgte et revolusjonsråd, Conseil national de la révolution algérienne (CNRA). FLN sto også bak etableringen av fagforeningsorganisasjonen Union générale des travailleurs algériens (UGTA) og studentorganisasjonen Union générale des étudiants musulmans algériens (UGEMA) ble etablert, med tilknytning til FLN. Etter at franske myndigheter avskar et fly med flere FLN-ledere om bord, og fengslet disse i oktober 1956, ble innledende kontakt med sikte på en våpenhvile og forhandlingsløsning umuliggjort, og krigen ble trappet opp.

Frankrikes beslutning i 1956 om å gi Marokko og Tunisia full selvstendighet, men beholde Algerie, bidro til å skjerpe konflikten. Etter en konferanse mellom nasjonalistpartier i Marokko, Tunisia og FNL i Tanger, Marokko i 1958 etablerte FLN en provisorisk regjering, Gouvernement provisionel de la république algérienne (GPRA), først ledet av Ferhat Abbas.

I 1956 kunne ALN mønstre cirka 15 000 soldater; franskmennene hadde satt inn 200 000. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie. FNL satte i verk en terrorkampanje i byene fra slutten av 1956, og fra januar 1957 ble det såkalte slaget om Alger utkjempet, og FNL drevet fra hovedstaden. I innlandet fortsatte kampene – også etter at statsminister Charles de Gaulle i oktober 1958 lovte politiske og økonomiske reformer som ledd i et forsøk på å finne en politisk løsning på konflikten.

Han tilbød også fredsforhandlinger. Dette ble avvist av flertallet blant Algeries europeere. Disse dannet flere ytterliggående grupper som grep til våpen mot det franske styret; et mislykket kuppforsøk ble gjennomført i 1961.

FLN søkte å internasjonalisere konflikten, og fikk i 1955 brakt den inn for FN. Hovedforsamlingen avviste i 1958 med knapp margin å anerkjenne selvstendigheten. Til den internasjonale dimensjonen hørte også Frankrikes deltakelse i Suez-krisen, invasjonen av Egypt i 1956, som fra fransk side var ment å ramme FLNs baser i landet. FLN etablerte baser i Tunisia; i 1958 bombet Frankrike en tunisisk landsby som gjengjeldelse for ALN-aksjoner. Angrepet bidro til å sette frigjøringskrigen på den internasjonale agendaen.

Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde langs grensen til Tunisia og Marokko, og la ut 900 000 landminer i grenseområdene, ble det vanskelig for FLN å få inn forsyninger. Franskmennene tvangsflyttet også over to millioner algeriere, hvorav de fleste ble plassert i «konsentrasjonssentra» for å avskjære kontakten mellom geriljaen og sivilbefolkningen. Frankrike fikk det militære overtaket og drev ALN på retrett.

Den militære framgangen til tross, var det voksende motstand mot krigen i Frankrike, og oppslutningen om FLN økte. Da general de Gaulle overtok som Frankrikes president i 1959, søkte han på ny en fredsløsning, men et nytt forhandlingsforsøk i 1960 mislykkes. En folkeavstemning om landets framtid avholdt i januar 1961 ga flertall både i Algerie og Frankrike, hvoretter GPRA gikk inn i forhandlinger.

Forut for disse kunngjorde de Gaulle at Algerie ville skilles ut fra Frankrike. Dette førte til at en gruppe avgåtte generaler gjennomførte et kupp i Alger. De fikk ingen støtte fra de franske militære styrker, og forsøket på å ta makten mislykkes. Kuppmakerne gikk under jorda, og etablerte terroristorganisasjonen Organisation de l’Armée Secrète (OAS). Forhandlingene startet i Évian, Frankrike i mai 1961, og fortsatte med en ny runde fra februar 1962 – som førte til at en våpenhvile ble inngått 18. mars 1962. Derigjennom aksepterte Frankrike å overgi suvereniteten over de nå 15 départements i Algerie, inklusive større områder i Fransk Sahara hvor det var funnet olje.

Franske borgere i Algerie kunne inneha dobbelt statsborgerskap i tre år, hvoretter de måtte velge ett. Frankrike skulle kunne opprettholde et militært nærvær i tre år; lenger for en luftbase i Sahara og en marinebase i Oran – som en sikkerhet for franske interesser i landet. Som motytelse skulle Frankrike bidra med teknisk og økonomisk bistand. Denne løsningen ble bekreftet i en folkeavstemning i Frankrike, med vel 90 prosent av stemmene. Den ble deretter akseptert i en tilsvarende avstemning i Algerie 1. juli 1962, med 5 975 581 stemmer for; 16 534 mot. Før dette forsøkte OAS å sabotere fredsløsningen ved å iverksette en terrorkampanje med drap på sivile så vel som sabotasje mot installasjoner, i et forsøk på å framprovosere militære aksjoner fra FLN.

Krigen satte dype sosiale, økonomiske og politiske spor. Det er antatt at den krevde inntil én million menneskeliv, langt de fleste sivile algeriere. Rundt 8000 landsbyer ble ødelagt, store områder lå brent og herjet, og over to millioner mennesker var blitt hjemløse. Den europeiske befolkningen avviste Évian-avtalen, og en massiv utflytting av om lag én million europeere til Frankrike fant sted. En stor del av Algeries jødiske minoritet forlot også landet. Mange muslimske algeriere som hadde støttet Frankrike (kjent som harkis) flyktet også.

De politiske konsekvensene besto særlig i at FLN fikk en sterk og lenge enerådende stilling i algerisk politikk. Algerie ble en del av den radikale blokk i den såkalte tredje verden, og en støttespiller for frigjøringskrefter andre steder i Afrika. Krigen førte dessuten til et mangeårig anstrengt forhold til Frankrike.

I Frankrike og Algerie ble FLN-soldatene ansett og omtalt som terrorister; blant Algeries muslimer ble de sett på som mujahedin (frigjøringskjempere).

  • Larsen, Vetle Lid (2013). 1001 natt. Den utrolige historien om to norske slaver i Alger. Cappelen Damm.
  • Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget.
  • Ageron, Charles-Robert (1991). Modern Algeria. A History from 1830 to the Present. Hurst & Company.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.