Ottawakonvensjonen er en internasjonal avtale mot antipersonellminer. Avtalen forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring (eksport eller flytting til andre land) av slike miner. 

Forhandlingene om avtalen ble sluttført i Oslo 18. september 1997 og åpnet for undertegning i Ottawa 3. desember 1997. Den trådte i kraft 1. mars 1999, og gjelder på ubestemt tid. 162 stater har sluttet seg til konvensjonen, men verken KinaRussland eller USA er blant dem. 

Avtalen bestemmer at traktatlandenes antipersonellminer skal ødelegges innen en tidsfrist på fire år for lagrede miner og ti år for utplasserte miner.

Avtalepartenes felles møter (statspartsmøter), som kan innkalles på partenes anmodning av FNs generalsekretær, tar stilling til spørsmål om avtaletolkning. Dessuten avholdes tilsynskonferanser med visse mellomrom for å gjennomgå avtalens status og eventuelle problemer. Avtalepartene kan be om innkalling til en tilsynskonferanse dersom det har gått minst fem år siden forrige tilsynskonferanse.

Kommer det forslag om endringer i konvensjonen, kan det innkalles til endringskonferanse. Under særskilte forhold kan det også innkalles til ekstraordinære konferanser.

Avtalen har bestemmelser for hvordan et land som har undertegnet avtalen kan be om informasjon gjennom FNs generalsekretær vedrørende et annet lands overholdelse av avtalen. Et statspartsmøte kan eventuelt bestemme at en undersøkelseskommisjon skal sendes til et land som mistenkes for ikke å overholde avtalen.

Konvensjonen ble til hovedsakelig som følge av en intens innsats utført av frivillige organisasjoner, først og fremst Den internasjonale kampanjen mot landminer (International Campaign to Ban Landmines, ICBL), som – sammen med lederen, aktivisten Jody Williams fra USA – fikk Nobels fredspris i 1997 for dette arbeidet.

Kampanjearbeidet startet i 1992 og la opp til bred internasjonal deltakelse. Et nært samarbeid mellom kampanjen, FN, Den internasjonale Røde Kors-Komiteen og et antall små og mellomstore land, blant dem Canada og Norge, bidro til at konvensjonen kom i stand på uventet kort tid.

En forløper til Ottawakonvensjonen var den såkalte CCW-konvensjonen om visse konvensjonelle våpen, som ble inngått i Genève 10. oktober 1980 og trådte i kraft 2. desember 1983. Denne konvensjonen har et antall protokoller som regulerer ulike klasser av det en kan kalle «særskilt umenneskelige» (inhumane) våpen, blant dem landminer.

CCW-konvensjonens protokoll II ble revidert i 1996. Den reviderte protokoll som trådte i kraft 3. desember 1998, gjelder bruken av antipersonellminer, minefeller og liknende innretninger. Forbudet mot bruk av antipersonellminer i denne reviderte protokollen er imidlertid i hovedsak begrenset til «ikke-detekterbare antipersonellminer».

Da CCW-konvensjonen var trådt i kraft, ble det snart klart at den også hadde andre betydelige svakheter, særlig på grunn av manglende oppfølgningsmekanismer for å verifisere partenes overholdelse av avtalen. Slike svakheter innebar på den annen side at stater som helst ikke ville innføre noen begrensning eller avskaffelse av denne type våpen, foretrakk denne konvensjonen fremfor strengere avtaler.

En slik strengere avtale var nettopp Ottawakonvensjonen, som begynte å ta form i 1996. De fleste stater som ikke har sluttet seg til Ottawakonvensjonen, sluttet seg isteden til CCW-konvensjonen, blant dem USA, Russland og Kina. 

Senere har CCW-konvensjonen fått bredere tilslutning, trolig fordi den regulerer flere andre våpentyper som det ikke finnes andre kontrollinstrumenter for i folkeretten.

  • «An international ban on anti-personnel mines: History and negotiation of the "Ottawa treaty"» 31-12-1998. International Review of the Red Cross, No. 325, av Stuart Maslen og Peter Herby. Tilgjengelig her.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.