Ottawakonvensjonen, internasjonal avtale mot antipersonellminer. Avtalen forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring (eksport eller flytting til andre land) av slike miner. Avtalen ble fremforhandlet i Oslo i september 1997 og undertegnet i Ottawa i desember 1997 (i kraft fra 1 mars 1999).

Til forskjell fra landminer konstruert for å ramme kjøretøy eller tanks, er antipersonellminer konstruert for å skade eller drepe personer når de uforvarende tråkker på en slik mine eller på annen måte utløser sprengningsmekanismen, for eksempel med snubletråd.

Avtalen bestemmer at slike miner skal ødelegges innen en tidsfrist på fire år for lagrede miner og ti år for utplasserte miner.

Antipersonellminekonvensjonen gjelder på ubestemt tid.

Pr 1-1-2012 hadde 159 stater sluttet seg til konvensjonen. Verken Kina, Russland eller USA er blant dem. 

Avtalepartenes felles møter (Statspartsmøter), som kan innkalles på partenes anmodning av FNs generalsekretær, tar stilling til spørsmål om avtaletolkning. Dessuten avholdes Tilsynskonferanser med visse mellomrom for å gjennomgå avtalens status og eventuelle problemer. Avtalepartene kan be om innkalling av en Tilsynskonferanse dersom minst fem år har gått siden forrige tilsynskonferanse.

Kommer det forslag om endringer i konvensjonen, kan en Endringskonferanse innkalles. Under særskilte forhold kan også Ekstraordinære konferanser innkalles.

Avtalen har bestemmelser for hvordan et land som har undertegnet avtalen kan be om informasjon gjennom FNs generalsekretær vedrørende et annet lands overholdelse av avtalen. Et Statspartsmøte kan eventuelt bestemme at en undersøkelseskommisjon skal sendes til et land som mistenkes for ikke å overholde avtalen.

Konvensjonen ble til hovedsakelig som følge av en intens innsats utført av frivillige organisasjoner, først og fremst Den internasjonale kampanjen mot landminer (International Campaign to Ban Landmines, ICBL), som – sammen med lederen, aktivisten Jody Williams fra USA - fikk Nobels fredspris i 1997 for dette arbeidet.

Kampanjearbeidet startet i 1992 og la opp til bred internasjonal deltakelse. Et nært samarbeid mellom kampanjen, FN, Den internasjonale Røde Kors-Komiteen og et antall små og mellomstore land, blant dem Canada og Norge, bidro til at konvensjonen kom i stand på uventet kort tid.

Det er en del av historien at det fantes en forløper for Ottawa-konvensjonen, den såkalte «Certain Conventional Weapons Convention» («CCW»), inngått i Genève 10. oktober 1980, i kraft 2. desember 1983. Denne tidligere konvensjonen har et antall protokoller som regulerer ulike klasser av det en kan kalle særskilt «umenneskelige» (inhumane) våpen, blant dem landminer.

CCW-konvensjonens Protokoll II (revidert 1996) gjelder bruken av landminer, minefeller og liknende innretninger. Denne «Reviderte protokoll II» er virksom samtidig med og parallelt med Ottawa-konvensjonen. Protokollen inneholder bestemmelser som regulerer bruken av landminer, men den forbyr ikke slike våpen, i motsetning til hva Ottawa-konvensjonen gjør. Visse bruksmåter for landminer er ifølge protokollen forbudt.

Da CCW-konvensjonen var trådt i kraft, ble det snart klart at den hadde betydelige svakheter, særlig på grunn av manglende oppfølgningsmekanismer for å verifisere partenes overholdelse av avtalen. Slike svakheter innebar på den annen side at stater som helst ikke ville innføre noen begrensning eller avskaffelse av denne typen våpen, foretrakk denne konvensjonen fremfor strengere avtaler.

En slik strengere avtale var nettopp Ottawakonvensjonen, som begynte å ta form i 1996. De fleste stater som ikke har sluttet seg til Ottawakonvensjonen sluttet seg isteden til CCW-konvensjonen, blant dem USA, Russland og Kina. 

Senere har CCW-konvensjonen fått bredere tilslutning, trolig fordi den regulerer flere andre våpentyper som det ikke finnes andre kontrollinstrumenter for i folkeretten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.