betegnelse brukt dels om våpenreduksjoner eller en fullstendig avskaffelse av rustningene, dels om den prosess som skal føre frem til dette mål, f.eks. gjennom internasjonale avtaler som begrenser veksten i rustningsnivået eller tiltak for å senke det absolutte rustningsnivå. Uttrykket "avrustning" brukes også iblant, og betyr da som regel "fullstendig nedrustning".
Nedrustningsarbeidet frem til ca. 1985
Kravet om nedrustning vokste frem innenfor den internasjonale fredsbevegelsen fra slutten av 1800-tallet, særlig blant sosialistene; deres representanter i parlamentene stemte i de fleste land mot rustningsbevilgningene. 1899 ble den første fredskonferanse i Haag innkalt for å overveie en begrensning av rustningene, men forsøket strandet, især på grunn av Tysklands motstand. Heller ikke den annen Haag-konferanse (1907) nådde noe resultat, og i de følgende år økte opprustningen sterkt. Se for øvrig fredsbevegelsen.
Etter den første verdenskrig ble de beseirede stater avrustet, og Folkeforbundets pakt hadde en bestemmelse om at medlemslandene skulle arbeide for å ruste ned. I mellomkrigstiden ble det avholdt en rekke internasjonale nedrustningskonferanser; noen av dem resulterte i konkrete avtaler, som avtalene om nedrustning til sjøs av 1922 (Washington-avtalen, se Washington-konferansen), 1930 ("Den første London-avtalen") og 1936 ("Den andre London-avtalen"), men disse fikk stort sett liten oppslutning og dermed begrenset effekt. I 1925 nedsatte Folkeforbundet en «forberedende nedrustningskommisjon», som førte frem til nedrustningskonferansen i Genève 1932. Konferansen tok opp et bredt spektrum av nedrustningsspørsmål, men ingen konkrete resultater ble oppnådd.
Etter den annen verdenskrig foregikk nedrustningsarbeidet i nær tilknytning til FN. Fra starten fikk FN tre kommisjoner som skulle arbeide med nedrustningsspørsmål: Den militære stabskomiteen, Atomenergikommisjonen og Kommisjonen for vanlige våpen. De to siste ble 1952 slått sammen til en kommisjon for nedrustning under Sikkerhetsrådet. (Den første har aldri fått sin tiltenkte funksjon på grunn av uenighet mellom stormaktene.)
I løpet av 1950- og 1960-årene ble det ført flere forhandlinger om nedrustningsspørsmål i forskjellige internasjonale fora. Særlig oppmerksomhet ble viet kjernevåpnene. I 1963 ble prøvestansavtalen inngått, etterfulgt av ikke-spredningsavtalen 1968. I 1970-årene kom de to SALT-avtalene. Felles for disse avtalene var at de ikke innebar noen reell nedrustning, men bare begrenset opprustningen.
I 1978 ble det holdt en spesialsesjon om nedrustningsspørsmål i FNs Generalforsamling. Spesialsesjonen besluttet å vekke den sovende nedrustningskommisjonen ved å gjøre den til et permanent organ under (UN Commission on Disarmament), med alle FNs medlemsstater som medlemmer. Kommisjonen har hatt regelmessige møter i årene siden og betjenes av FNs Kontor for Nedrustningssaker (UNODA). Dessuten besluttet FNs spesialsesjon om nedrustning i 1978 å opprette en Nedrustningskonferanse i Geneve som arbeider utenfor FNs formelle ramme, men er finansiert over FNs budsjett. Nedrustningskonferansen har bidratt til arbeidet med flere av de multilaterale avtaler som nevnes nedenfor, og som har rekkevidde ut over det som dekkes av OSSE.
Reell nedrustning etter 1985
I avslutningsfasen av den kalde krigen og i årene etter ble det gjort store fremskritt i nedrustningsarbeidet. Denne perioden startet med at Mikhail Gorbatsjov overtok som leder i Sovjetunionen (mars 1985). Gorbatsjovs politiske og økonomiske reformprogram var uforenlig med det voldsomme pengesluket som opprustningen representerte. Allerede i november 1985 innledet Gorbatsjov og den amerikanske president Reagan en serie toppmøter som var viet nedrustningsspørsmål.
For kjernevåpnene ble det 1987 inngått en avtale mellom USA og Sovjetunionen som fjernet en gruppe landbaserte mellomdistanseraketter i Europa (INF-avtalen).Denne avtalen var et gjennombrudd i nedrustningsarbeidet, i og med at det for første gang var snakk om reell kjernefysisk nedrustning. Etter INF-avtalen fulgte forhandlinger om reduksjon av de strategiske kjernevåpen. Disse resulterte i de to START-avtalene (1991 og 1996). Gjennomføringen av START-forhandlingene ble komplisert ved oppløsningen av Sovjetunionen 1991, men resultatet av forhandlingene om INF og START er en dramatisk reduksjon av antallet atomvåpen, samt innføring av nye kontrollmekanismer som sikrer overvåkning av at partene overholder avtalene. Se for øvrig kjernevåpen (avsnittet kjernefysisk nedrustning). En ny avtale mellom Russland og USA om reduksjon i antallet strategiske våpen ble undertegnet i 2002 (SORT-avtalen), etterfulgt av New START-avtalen i 2011.
Innenfor rammene av Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble det fra 1973 avholdt en rekke konferanser om tillitskapende tiltak (KNE). Også innenfor disse konferansene ble det gjennombrudd først etter 1985. Forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR-forhandlingene) pågikk fra 1973 i mange år uten resultat, men da de ble avsluttet i 1989 kom partene raskt frem til CFE-avtalen i 1990. Denne avtalen ble inngått mellom alle de tidligere NATO- og Warszawapakt-landene og var den mest omfattende nedrustningsavtale som til da var inngått. CFE-avtalen setter et tak for hvor mange soldater og ulike typer konvensjonelle våpen som kunne befinne seg innenfor definerte geografiske områder. Gjennomføringen av CFE-avtalen møtte også problemer i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. En tilpasset CFE-avtale ble undertegnet i 1999, men ble ikke ratifisert fra vestlig side, bl.a. som følge av at Russland ikke har overholdt samtlige av sine forpliktelser om tilbaketrekking av styrker fra Moldova og Georgia. I 2007 suspenderte Russland sin deltagelse i avtalen.
Etter avtalene om reduksjon og fjerning av kjernevåpen, konvensjonelle våpen og soldater, har nedrustningsarbeidet også konsentrert seg om å få i stand avtaler som regulerer andre våpen. I 1993 ble det undertegnet en konvensjon som forbød anskaffelse, besittelse og bruk av kjemiske våpen, Chemical Weapons Convention (CWC), i kraft fra 1997. I 1995 ble det oppnådd enighet om å skjerpe bestemmelsene som forbyr bruk av laservåpen til å blinde personell. I 1997 ble det undertegnet en avtale om totalforbud mot produksjon og bruk av antipersonellminer (Ottawakonvensjonen), i kraft fra 1999.
Derimot har det forgjeves vært gjort forsøk på å skjerpe bestemmelsene i prøvestans- og ikke-spredningsavtalene. Forhandlingene foregår dels innenfor rammen av de regionale sikkerhetsorganisasjoner, bl.a. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).