Emily Greene Balch

Faktaboks

Emily Greene Balch
uttale:
bå:ltʃ
født:
8. januar 1867, Boston, Massachusetts, USA
død:
9. januar 1961, Cambridge, Massachusetts, USA
Emily Greene Balch var en amerikansk pasifist som mottok Nobels fredspris i 1946.
Av .

Emily Greene Balch i 1946, idet hun leser gratulasjonstelegram mottatt i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris.

Av /NTB Scanpix ※.

Emily Greene Balch var en amerikansk sosialreformator, professor i samfunnsøkonomi og fredsarbeider. Balch spilte en ledende rolle ved den internasjonale kvinnekongressen i Haag i 1915, og bidro til dannelsen av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (WILPF). I 1946 mottok hun Nobels fredspris for sitt mangeårige arbeid for nedrustning og fred.

Oppvekst og tidlig voksenliv

Emily Greene Balch ble født inn i en velstående familie med seks barn. Faren var en fremstående advokat, og barna fikk privat skolegang. Balch studerte økonomi ved kvinneuniversitetet Bryn Mawr college, og avla eksamen i 1889. Året etter fortsatte hun med sosiologistudier på egenhånd. Etter det fikk hun stipend til flere studieopphold i Europa. Mens hun studerte økonomi i Paris, skrev hun en avhandling om offentlig hjelp til de fattige i Frankrike («Public Assistance of the Poor in France»), publisert i 1893. Underveis stilte hun seg kritisk til at hun ikke fikk møte medlemmer av gruppen hun forsket på.

Tilbake i USA i 1892 ble hun med i Bostons gryende sosiale reformbevegelse, den såkalte bosetningsbevegelsen («settlement movement»). Inspirert av Jane Addams var hun med på å etablere et «bosettingshus» – Denison House – modellert etter Addams’ Hull house. Formålet var å gi de fattige sosiale tjenester og utdanning, gjennom å integrere frivillige «bosettingsarbeidere» fra middelklassen og urbane fattige, mange av dem innvandrere, i et bomiljø.

Undervisningsvirksomhet

Etter at Denison House kom i drift, fortsatte Balch studiene og ble lærer. Hun hadde som mål å inspirere kvinnelige studenter til å arbeide for sosiale reformer. I 1896 begynte hun å jobbe ved kvinneuniversitetet Wellesley College nær Boston, først som foreleser og fra 1913 som professor i økonomi og sosiologi.

Balch var en pionér når det gjaldt å kombinerte empiriske undersøkelser med teoretisk forskning. Ofte tok hun studentene med på feltturer til innvandrerbydeler, fabrikker og fagforeningshaller for å gi dem virkelighetserfaring i tillegg til teoretisk skolering. Hun var også aktiv i fagforeninger for kvinner, og var med på å grunnlegge Women's Trade Union of America.

Balch fikk et godt rykte som lærer, og hadde solidaritet med underprivilegerte grupper. Hun fortsatte med forskning på sosiale problemstillinger som fattigdom, barnearbeid og innvandring. Hun tok permisjon for å studere slaviske innvandrere og produserte den høyt anerkjente boken Our Slavic Fellow Citizens (1910).

Fredsarbeid

Utbruddet av første verdenskrig utløste Balches fredsengasjement. I 1915 deltok hun sammen med Jane Addams på den internasjonale kvinnekongressen i Haag, og var med på dannelsen av det som skulle bli Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (WILPF). Sammen drev de to kampanjer for å overtale statssjefene i nøytrale land til å gripe inn for å stanse krigen. Blant annet gikk de kraftig ut mot USAs deltagelse. Dette skulle koste Balch jobben: Etter krigens slutt nektet Wellesley å fornye kontrakten hennes som professor.

Fredsarbeidet hadde imidlertid gitt livet hennes et nytt formål, og etter en kort periode som redaktør for avisa The Nation, viet hun seg helt og holdent til fredsarbeid. I 1919 deltok hun på den andre internasjonale kvinnekongressen i Zürich, og samme år ble hun kvinneligaens sekretær ved hovedkvarteret i Genève. I 1921 ble hun kveker.

I mellomkrigstiden hadde hun flere verv, blant annet i Folkeforbundet. Hun arbeidet for eksempel med nedrustning, narkotikakontroll og med å avgjøre USAs rolle i forbundet. I 1926 dro hun sammen med en delegasjon til det USA-okkuperte Haiti og skrev en detaljert rapport om forholdene der; Occupied Haiti. Rapporten er i ettertid ble kreditert for å fremskynde tilbaketrekningen av amerikanske styrker fra landet.

I 1935 ble hun leder av kvinneligaen, en posisjon hun brukte til å advare mot fascisme, og kritiserte de vestlige demokratiene for ikke å forsøke å stoppe Adolf Hitlers og Benito Mussolinis aggressive politikk. Da andre verdenskrig brøt ut, støttet hun USAs deltagelse i krigen, hun så det nå som nødvendig å «forsvare de fundamentale menneskerettighetene med sverd i hånden». Hun forsøkte også å hjelpe de som ble forfulgt av nazistene.

I 1946 mottok Emily Greene Balch Nobels fredspris for sitt livslange arbeid for nedrustning og fred, en pris hun delte med med John R. Mott, den gang leder av KFUM. Med dette ble hun den tredje kvinnen som fikk prisen etter Jane Addams (1931) og Bertha von Suttner (1905). Balch donerte sin del av prisen til kvinneligaen. Hun fikk ingen gratulasjoner fra den amerikanske regjeringen, som fortsatt så på henne som en «farlig radikaler».

Etter å ha fått fredsprisen en alder av 79 år, fortsatte hun å være aktiv i kvinneligaen, til tross for skrantende helse. Hun pensjonerte seg da hun var 85, og levde til hun var 94 år gammel.

Utvalgte utgivelser

  • 1893: Public Assistance of the Poor in France. Baltimore, American Economic Association.
  • 1910: Our Slavic Fellow-Citizens. New York, Charities Publication Committee.
  • 1915: Women at The Hague: The International Congress of Women and Its Results. Med Jane Addams og Alice Hamilton, New York, Macmillan.
  • 1918: Approaches to the Great Settlement, med innledning av Norman Angell. New York, Huebsch, 1918.
  • 1927: Occupied Haiti. New York, Writer's Publishing Co., 1927.
  • 1941: The Miracle of Living. Diktsamling, New York, Island Press, 1941.
  • 1946: Citizen of the World. Med John Herman Randall. Washington, D.C., Den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet, 1946.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg