Engelsk kan føres tilbake til de innbyrdes nærstående dialekter som taltes av de germanske stammer som på 400- og 500-tallet underla seg store deler av England. Anglerne (gammelengelsk Engle), som har gitt landet og språket navn (Engla land, englisc), kom fra Sør-Slesvig, sakserne fra området omkring Elbens utløp, og jutene fra den nederlandske kyst (opprinnelig kanskje fra Jylland). Deres språk hørte til de såkalte nordsjøgermanske dialekter, hvorfra også nåværende frisisk stammer. Sammen med de forskjellige tyske dialektene utgjør disse en vestgermansk språkgruppe. Engelsk er således etter sin opprinnelse et germansk språk, og er det fremdeles til tross for betydelige forandringer, særlig under påvirkning fra fransk og latin, som har gitt det et preg som avviker sterkt fra andre germanske språk.

Engelskens historie som selvstendig språk begynte i innvandringstiden, mens de eldste skriftlige minnesmerker stammer fra kort før år 700. Vanligvis deles utviklingen i tre hovedperioder: gammelengelsk frem til omkring 1100, middelengelsk mellom 1100/1150 og 1450/1500, moderne engelsk (nyengelsk) etter 1500.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.