Erling Skakke, norsk stormann; jarl og riksstyrer, sønn av lendmannen Orm Sveinsson (Kyrpingaorm) på Stødle (nå Støle i Etne kommune) i Sunnhordland, som på morssiden stammet fra Håkon ladejarl og Arnmødlingene.

Erling drog på korsferd til Det hellige land og fikk under en kamp med maurerne i Spania et sår i nakken, så han siden alltid bar hodet skakt, derav tilnavnet. Etter hjemkomsten giftet han seg med Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin og ble lendmann (1155).

I kampen mellom Harald Gilles sønner stod han sammen med Gregorius Dagsson og "lendmannspartiet" på kong Inge Krokryggs side. Erling ble leder for restene av dette partiet etter at både Gregorius og Inge i 1161 falt i kamper med Håkon Herdebreid, sønn av Inges bror Sigurd Munn, som en kort tid var enekonge. Erlings parti valgte Erlings og Kristins unge sønn Magnus som kongsemne og fikk ham hyllet som konge i Bergen i  1161. Dette var i strid med den gamle rettsoppfatning om at bare virkelige kongssønner hadde rett til tronen.

Erling dro deretter til Danmark med Magnus, til kong Valdemar den store som var søskenbarnet til Erlings hustru Kristin. Kildene spriker i omtalen av dette besøket. Det er mulig, men ikke sikkert, at han der gjorde avtale om militær støtte fra danskekongen, og at han også fikk støtte derfra. I alle fall vendte Erling tilbake til Norge, overvant og felte Håkon Herdebreid i sjøslaget ved Sekken i Romsdal sommeren 1162 og tok Trondheim. Der fikk han hyllet sin sønn Magnus som konge på det tradisjonsrike Øyrating, muligens med støtte fra den nyinnsatte erkebiskop Øystein.

I de følgende årene søkte Erling å skaffe et bedre rettsgrunnlag for sønnens kongedømme ved å få erkebiskopen til å krone og salve ham. For å oppnå dette måtte han gå inn på en tronfølgelov som brøt sterkt med tidligere tronfølgerett. Denne nye loven stilte krav om at en tronfølger skulle være "skikket" (=rex justus), gav biskopene med erkebiskopen i spissen en viktig rolle ved kongevalg, og gjorde riket til et len av St. Olav, «landets evige konge» (1163 el. 1164). Med sine krav om enekongedømme og ektefødthet var imidlertid denne første ordentlige norske tronfølgeloven samtidig et ideologisk forsvar for Magnus og et kongedømme som stod svært svakt etter eldre tronfølgerett. På samme tid eller senere styrket Erling også båndene til erkebiskopen og biskopene ved å la Magnus utstede et privilegiebrev for kirken.

Forholdet til Danmark var mer problematisk. Sagaene forteller at det kom til strid fordi Erling ikke etterkom en avtale om å avstå Viken til kong Valdemar som motytelse for hjelpen med å vinne Norge for Magnus. Den danske Saxo Grammaticus forteller en helt annen historie om at Valdemar støttet en ny motstandsflokk mot Erling og Magnus, tilhengerne av en annen sønn av Sigurd Munn, Sigurd Markusson, som var blitt nedkjempet av Erlings menn tidlig i 1160-årene. Valdemar foretok i alle fall et tokt til Viken i 1165, øyensynlig uten å oppnå særlig mye. Men i 1170 ble det inngått et forlik som innebar at Erling anerkjente Valdemar som overherre. Ifølge sagatradisjonen tok han Viken i len av danskekongen som hans jarl. Det reiste seg fortsatt opprørsflokker mot Erling og Magnus, men uten resultat, inntil Sverre Sigurdsson i spissen for birkebeinerne tok opp kampen mot ham.

Erling Skakke falt i kamp mot Sverre i slaget på Kalvskinnet ved Trondheim 1179. Hans dyktighet som partifører og kriger er ubestridelig, men det kongedømme han hadde grunnlagt måtte vike for Sverres da sønnen Magnus ble slått og falt i slaget ved Fimreite i Sogn i 1184.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.