Johan Fredrik Paasche, født i Bindal, norsk litteraturhistoriker. Dosent i tysk litteratur 1917, professor i europeisk litteratur 1920, professor i middelalderlitteratur 1938. I Småskrifter fra det litteraturhistoriske seminar offentliggjorde Paasche i 1908 Gildet paa Solhaug. Ibsens forhold til norrøne kilder. I 1915 ble han dr.philos. på Kristendom og kvad. En studie i norrøn middelalder (1914). Hans arbeider betegner et gjennombrudd i behandlingen av vår middelalderlitteratur. Etter doktoravhandlingen fulgte den ypperlige oversettelse av Eysteinn Ásgrímssons Lilja (1915) og studiene Kong Sverre (1920), Olav den hellige (1921), Snorre Sturlason og Sturlungene (1922) og en oversettelse av Njåls saga (s.å.), foruten en lang rekke mindre avhandlinger. Tysk åndsliv behandlet Paasche i Luther (1917) og Goethe (1918).

Av den store Norsk litteraturhistorie (rev. utg. 1955–63) som Paasche utgav sammen med F. Bull og A. H. Winsnes, skrev han selv bd. 1, Norges og Islands litteratur inntil utgangen av middelalderen, og bd. 3, Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene. En hovedoppgave for Paasche var å vise forbindelsen mellom kulturlivet i den europeiske samtid og den norske litteratur som han behandler. Av et planlagt stort kulturhistorisk verk om Norge i middelalderen kom første bind, Landet med de mørke skibene (1938).

Paasche gjorde i 1930-årene en betydelig innsats i hjelpearbeidet for politiske flyktninger, særlig gjennom hjelpeorganisasjonen «Nansenhjelp». En minnestein (med relieff av Knut Steen) er reist i universitetshagen i Oslo. Et utvalg av Paasches verker ble 1948 utgitt i 4 bd. ved Philip Houm, som også utgav hans Essays i utvalg (1970).

Videre lesning

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.