interdikt - kirkelig straff

Interdikt er en katolsk kirkestraff som innebærer at kirken innstiller sin virksomhet, sakramentene deles ikke ut og all offentlig gudstjeneste opphører i en enkelt kirke, et distrikt, en provins eller i et helt land.

Faktaboks

uttale:
interdˈikt
etymologi:
av latin ‘forbud’

Straffen kom først i bruk i tidlig middelalder, men navnet interdikt kom først nærmere 1200. Det ble tidlig innført flere formildende bestemmelser, for eksempel kunne dåp av barn, utdeling av nattverden til døende og lesning av stille messer for lukkede dører tillates. I middelalderen var interdiktet et viktig våpen, som pavene ofte anvendte med hell overfor oppsetsige fyrster og land.

Nå brukes interdikt så godt som aldri, og da bare i form av et lokalt forbud for meget små områder. Derimot anvendes ennå det såkalte interdictum personale, det vil si utelukkelse av den enkelte; overfor legfolk er dette en mildere form for ekskommunikasjon. Overfor geistlige er interdikt en mildere form for suspensjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg