Birkebeinere var en politisk gruppering i Norge i høymiddelalderen. Birkebeinerne kom til makten med kong Sverre Sigurdsson, som nedkjempet Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite i 1184. Birkebeinernes mest kjente motstandere var baglerne. Striden stod om hvem som skulle være Norges konge. Etter langvarige konflikter ble til slutt Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson enekonge etter at både baglerne og andre opprørsgrupper var nedkjempet.

Sverre Sigurdsson er den mest kjente birkebeinerkongen. Han greide å forvandle birkebeinerne fra en fattig opprørsflokk til landets herskere. Sverres etterkommere satt med makten i Norge frem til kongefellesskapet med Sverige i 1319.

Konsollhode fra oktogonen i Nidarosdomen, ca. 1200.

av Anon. Begrenset gjenbruk

Birkebeiner var opprinnelig et spottenavn på den opprørsflokken som i 1174 sluttet seg til kongsemnet Øystein Møyla. I 1177 led de nederlag mot hæren til kong Magnus ErlingssonRe ved Tønsberg, hvor Øystein ble drept av en bonde etter slaget.

Restene av flokken flyktet til Värmland, hvor de tok Sverre Sigurdsson til fører. Han hevdet han var sønn av kong Sigurd Munn og fant støtte i Sverige og Trøndelag. Sverre trente og organiserte birkebeinere til en utmerket stående hær, som snart viste seg å være svært effektiv mot det tradisjonelle landforsvaret som kong Magnus baserte seg på.

Kong Magnus Erlingsson ble slått på Kalvskinnet ved Nidaros i 1179, hvor hans far Erling Skakke falt. Året etter ble han slått på Ilevollene ved Nidaros, og i 1181 og 1183 ved Bergen. I 1184 falt endelig Magnus Erlingsson i sjøslaget ved Fimreite i Sognefjorden.

Sverre og hans krigere var nå herrer i landet og mange av birkebeinerne fikk fremtredende posisjoner i riksstyret. Birkebeiner ble nå et hedersnavn, som lenge ble bevart som partinavn for dem som støttet Sverre og hans ætt.

Under Sverres barnebarn Håkon Håkonsson (til venstre) greide birkebeinerne å nedkjempe motstandsflokkene, og Håkon ble enekonge. Etter dette ble birkebeiner-navnet overflødig. Imidlertid ble navnet tatt opp igjen av Håkons menn da hans svigerfar, Skule Bårdsson (til høyre), gjorde opprør mot svigersønnen og forsøkte å bli konge selv. I 1240 ble Skule drept av Håkons menn. De følgende tiårene ble en storhetstid for Norge med stor økonomisk og kulturell utvikling.
Bildet av Håkon og Skule er en illustrasjon fra Flatøybok.

Håkon Håkonsson av Ukjent kunstner/Flatøybok. Falt i det fri (Public domain)

En rekke nye flokker med motstandere, som kuvlunger og øyskjegger, reiste seg mot birkebeinerne, men ble hver i sin tur overvunnet. Farligst var baglerne. Kampen mellom disse og birkebeinerne fortsatte også etter Sverres død i 1202, inntil det ble inngått forlik på Kvitsøy i 1208. Her ble det avtalt at birkebeinerne og deres konge Inge Bårdsson beholdt makten i den største delen av landet, mens baglerne og deres konge Filippus Simonsson fikk styre sitt kjerneområde Viken og Opplandene. Det ble også bestemt at Filippus skulle være underordnet Inge.

I 1217 døde Filippus, og året etter la baglerne ned flokken og underkastet seg Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson. De mindre opprørsflokkene slittunger og ribbunger ble oppløst henholdsvis i 1219 og 1227.

Etter hvert som motstanderne ble slått, ble også birkebeinernavnet overflødig. Det ble visstnok på ny tatt opp av kong Håkons menn under hertug Skules opprør i 1239–1240, men falt deretter bort som partinavn og ble bare brukt i betydning av veteraner.

Birkebeinerne er skildret kunstnerisk blant annet i Knud Bergsliens kjente maleri fra 1869.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.