Birkebeiner, var opprinnelig et spottenavn på den opprørsflokk som 1174 sluttet seg til Øystein Møyla og 1177 led nederlag på Re ved Tønsberg, hvor Øystein ble drept av en bonde etter slaget.

Levningene av flokken flyktet til Värmland, hvor de tok Sverre til fører. Han fant støtte i Sverige og Trøndelag og utdannet sine birkebeinere til en utmerket stående hær, som snart viste seg det alminnelige landsforsvar fullstendig overlegen.

Kong Magnus Erlingsson ble slått på Kalvskinnet ved Nidaros 1179, hvor hans far Erling Skakke falt, året etter på Ilevollene ved Nidaros, 1181 og 1183 ved Bergen. 1184 falt endelig Magnus Erlingsson i sjøslaget ved Fimreite i Sognefjorden.

Sverre og hans krigere var nå herrer i landet, og birkebeiner var blitt et hedersnavn, som lenge ble bevart som partinavn for dem som holdt på Sverre og hans ætt.

En rekke nye opprørsflokker, som kuvlunger og øyskjegger , reiste seg mot seierherrene, men ble hver i sin tur overvunnet. Farligst var baglerne. Kampen mellom disse og birkebeinerne fortsatte også etter Sverres død 1202, inntil det ble inngått forlik, slik at birkebeinerne og deres konge Inge Bårdsson beholdt makten i den største del av landet og lenshøyheten over det øvrige.

Da baglene 1218 underkastet seg Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, og de mindre opprørsflokker, slittunger, ribbunger, ble oppløst, ble også birkebeinernavnet overflødig; det ble visstnok på ny tatt opp av kongens menn under hertug Skules opprør, men falt deretter bort som partinavn og ble bare brukt i betydning av veteraner.

Birkebeinerne er skildret kunstnerisk blant annet i Knud Bergsliens kjente maleri fra 1869.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.