Birkebeinerne

Knud Bergsliens maleri av de to birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka på ski over fjellet på flukt fra baglerne med kongssønnen Håkon Håkonsson. Håkon ble født på Folkenborg i dagens Østfold, som var et bagler-dominert område. Kongssønnen måtte derfor bringes i sikkerhet til Nidaros i birkebeinernes kjerneområde Trøndelag. Flukten er beskrevet i Håkon Håkonssons saga og har gitt inspirasjon til Birkebeinerrennet.

Av .
Eirspennill

Sverres saga er blant de viktigste kildene til birkebeinernes historie. Første side av Sverres saga i handskriftet Eirspennill, AM 47 fol., f. 72v.

Av .
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Birkebeiner var en politisk gruppering eller et parti i den såkalte borgerkrigstiden i Norge i høymiddelalderen.

Birkebeinerne kom til makten med kong Sverre Sigurdsson, som nedkjempet Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite i 1184. Etter at kong Magnus var felt, ble birkebeinernes viktigste motstandere baglerne, som i likhet med Magnus støttet seg på kirken og reiste motstand i 1196. Striden stod mest om hvem som skulle være Norges konge, men også om forholdet mellom kongemakt og kirke.

Etter langvarige konflikter og en periode med riksdeling ble til slutt Sverres antatte sønnesønn Håkon Håkonsson enekonge da baglerne forsonte seg med birkebeinerne fra 1218 og andre opprørsgrupper ble nedkjempet.

De første birkebeinerne

Slaget på Re
Birkebeiner var angivelig opprinnelig et nedsettende navn på en flokk som i 1174 sluttet seg til tronpretendenten Øystein Møylas opprør mot kong Magnus Erlingsson. I januar 1177 led de første birkebeinerne nederlag mot hæren til kong Magnus i slaget på Re ved Tønsberg, hvor Øystein ble drept av en bonde etter slaget. Bildet viser slaget på Re i 1177, slik Erik Werenskiold forestilte seg det.
Av .

Birkebeinerne nevnes første gang i 1174, mot slutten av Snorres kongesagaer og sagaverket Fagerskinna, som begge slutter i 1177. Birkebeiner var angivelig opprinnelig et nedsettende navn på en flokk som i 1174 sluttet seg til tronpretendenten Øystein Møylas opprør mot kong Magnus Erlingsson. Øystein hevdet at han var sønn av kong Øystein Haraldsson og sønnesønn av Harald Gille. Bakgrunnen for flokknavnet til birkebeinerne skal være at de rekrutterte blant folk som var så fattige at de i mangel av skikkelig fottøy surret bjerkenever rundt føttene. I januar 1177 led de nederlag mot hæren til kong Magnus Erlingsson i slaget på Re ved Tønsberg, hvor Øystein ble drept av en bonde etter slaget.

Kongesagaene gir oss ellers bare svært begrenset kunnskap om opphavet til birkebeinerflokken og begivenhetene forut for slaget på Re. Men restene av flokken flyktet dels til Danmark og dels til Värmland, hvor de traff på Sverre Sigurdsson og valgte ham til fører og kongsemne. Herfra er birkebeinernes historie godt dekket i en egen saga om Sverre, og seinere i sagaene om baglerne og om Håkon Håkonsson. Disse sagaene er såkalte samtidssagaer, skrevet ned samtidig eller relativt kort tid etter begivenhetene som de skildrer. Men særlig første del av Sverres saga (Gryla) bærer preg av å være et partsinnlegg, ført i pennen på oppdrag fra kongen.

Sverre Sigurdsson hevdet at han var sønn av kong Sigurd Munn, Øystein Haraldssons bror og samkonge. For å søke støtte for sitt kongskrav hadde Sverre vært hos Birger jarl Brosa i Østgötaland, som var gift med en søster av Sigurd Munn, da han på vei gjennom Värmland med uforrettet sak traff på birkebeinerne der. Sverre skal ha trent og organisert birkebeinerne til en stående hær, som snart viste seg å være svært effektiv mot det tradisjonelle landforsvaret som kong Magnus baserte seg på, selv når birkebeinerne ifølge sagaberetningene var svært underlegne i antall.

Birkebeinerne under kong Sverre (1177–1202)

Birkebeinerne slår Magnus Erlingsson

Kong Sverres tog over Vossefjellene
Etter slaget på Re overtok Sverre den ledige posisjonen som birkebeinernes leder. I Sverres saga fortelles det flere utrolige historier om birkebeinernes bragder. Blant annet skal de på vei til Bergen ha blitt sittende fast på Voss i et uvær og «i fire døgn ikke smakte annet enn snø» (Sverres saga, kapittel 15). Da mennene var i ferd med å gi opp, skal Sverre ha holdt engasjert tale om hvordan de hadde både Gud, Maria og Olav den hellige på sin side, og birkebeinerne greide å kjempe seg videre. «Kong Sverres tog over Vossefjellene» av Peter Nicolai Arbo (1831–1892).

Under kong Sverres ledelse ser birkebeinerne først ut til å ha tatt sikte på å få kontroll med Trøndelag. Allerede våren 1177 vant birkebeinerhæren over lendmennene til kong Magnus og bymennene i Nidaros, og fikk Sverre hyllet til konge på Øyrating der. Året etter var Sverre og birkebeinerne tilbake. De led først nederlag mot bymennene og folkene til erkebiskopen, men erobret høsten 1178 Nidaros og satt for første gang der vinteren over. Magnus Erlingsson og hæren hans ble første gang slått av Sverre og birkebeinerne i et større slag på Kalvskinnet ved Nidaros i 1179, hvor Magnus' far Erling Skakke falt. Året etter ble Magnus og hæren hans igjen slått av birkebeinerne, denne gangen på Ilevollene ved Nidaros, og i 1181 og 1183 ved Bergen. I mellomtiden vekslet riktignok Magnus og Sverre om å ha kontrollen både i Trøndelag og i Nidaros by, men i 1184 falt endelig Magnus Erlingsson i sjøslaget ved Fimreite i Sognefjorden.

Med Trøndelag som maktbase var Sverre og birkebeinerne nå herrer i landet. Mange av birkebeinerne fikk fremtredende posisjoner i riksstyret. Birkebeinere ble en betegnelse på hirden og styringsapparatet til Sverre og hans ætt og nærmeste etterfølgere på tronen, og ble på den måten et hedersnavn.

I Hirdskråen, en samling med hirdlovgivning av ulik alder som ble til i første halvdel av 1270-årene, illustreres dette med følgende bestemmelse: «Men det er birkebeinernes gamle sed og skikk å gjøre tiende av inntektene sine og skifte den i tre deler.» Den ene delen skulle gå til biskopene, den andre til hirdprestene og den tredje til hospitalet på Varna. Det er blitt gjettet på at klosteret på Varna har tjent som hjem for gamle og skrøpelige hirdmennene.

Personskifte, ikke systemskifte

Sverre Sigurdsson er den mest kjente birkebeinerkongen. Han greide å forvandle birkebeinerne fra en fattig opprørsflokk til landets herskere. Sverres etterkommere satt med makten i Norge frem til kongefellesskapet med Sverige i 1319.

Konsollhode fra oktogonen i Nidarosdomen, ca. 1200.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Før slaget på Kalvskinnet skal Sverre ha talt til birkebeinerne og sagt at den som felte en lendmann, skulle bli lendmann selv, og at enhver skulle få slik rang som han ryddet seg rom til. Og både under dette slaget og i årene som fulgte falt mange fremtredende menn i hæren til kong Magnus, mens andre trakk seg tilbake til hjemstedene sine. Posisjonene deres i det kongelige maktapparatet ble fylt opp av birkebeinere.

Nasjonalromantiske historikere på 1800-tallet mente det kom et systemskifte under kong Sverre der de nye aristokratene ble fullstendig avhengige av kongemakten. Dette skal angivelig ha ført til at Norge senere ble et mer demokratisk samfunn enn nabolandene. Og senere har særlig enkelte marxistisk orienterte forskere tolket birkebeinerreisningen og andre oppstander mot kongemakten i den såkalte borgerkrigstiden eller innbyrdeskrigene (1130–1240) som underklasseopprør.

Men i vår tid er det stort sett enighet blant historikerne om at birkebeinernes maktovertagelse først og fremst var et personskifte. At det var mange småkårsfolk blant birkebeinerne og andre opprørsflokker, reflekterer først og fremst at tiltagende ressursknapphet og befolkningspress i høymiddelalderen førte til at det var et økende antall fattigfolk som falt utenfor det etablerte bondesamfunnet og derfor kunne rekrutteres til krigstjeneste av stadig nye kongsemner.

Mange av mennene som fikk fremtredende posisjoner under kong Sverre, tilhørte for øvrig gode og gamle ætter, særlig i Trøndelag. Noe løfte om systemskifte lå det heller ikke i Sverres tale til birkebeinerhæren før slaget på Kalvskinnet, snarere tvert i mot. Og den relativt svake posisjonen til det norske aristokratiet i de følgende århundrene kan best forklares med topografiske og andre naturgitte forhold som dannet svakere grunnlag for godsdrift etter europeisk mønster og en føydal overklasse av store godseiere i Norge enn i Danmark, store deler av Sverige og andre mer fruktbare områder i Europa.

Konflikt med kirken

Erling Skakke og kong Magnus Erlingsson hadde søkt legitimering for styret sitt fra kirken. De hadde gitt omfattende konsesjoner til det nyetablerte (fra 1152–1153) norske erkebispesetet i Nidaros og de norske biskopene i arbeidet med å bygge opp en kirkeorganisasjon med tettere kontakt med pavekirken, indre selvstyre, omfattende jurisdiksjon og styrkede økonomiske og politiske rettigheter. Erkebiskop Øystein forlot Nidaros da birkebeinerne satte seg fast der i 1178, fulgte kong Magnus frem til 1180 og dro så til England i eksil i 1180.

Erkebiskop Øystein oppgav allerede i 1183 motstanden mot Sverres kongedømme, forlikte seg med ham og vendte tilbake til erkestolen i Nidaros. Sverre skal ha vært villig til å strekke seg langt for sikre seg kirkens støtte, og gav trolig på denne tiden en skriftlig stadfestelse av kirkens friheter som omtales i et forliksbrev som hans etterfølger Håkon Sverressøn gav kirken i 1202.

Forsoningen med erkebiskop Øystein var imidlertid ifølge Sverres saga nokså halvhjertet fra erkebiskopen side. Og som sin etterfølger fikk Øystein mot Sverres ønske utpekt biskop Eirik av Stavanger, som også hadde vært en sterk støttespiller for kong Magnus i striden med birkebeinerne. Fra slutten av 1180-årene kom det til ny og mer langvarig konflikt. Dels kan erkebiskop Eirik ha opptrådt steilere enn forgjengeren, dels kan det ha blitt tydeligere at kong Sverre og birkebeinerne ønsket at kongen skulle bestemme over kirken, som i eldre tid, og ville trekke tilbake privilegier som var blitt gitt av tidligere konger. I 1190 dro erkebiskop Eirik i eksil. Kong Sverre tok selv over styringen av den norske kirken og lot seg i 1194 krone til konge av de norske biskopene med biskop Nikolas av Oslo i spissen. Pave Innocens 3. støttet imidlertid den landflyktige erkebiskopen med en omfattende bulle. Bullen bekreftet de rettighetene den norske kirken hadde fått siden opprettelsen av erkesetet i 1152 eller 1153 og truet alle som motsatte deg disse med ekskommunikasjon. I kraft av dette lyste erkebiskop Eirik kong Sverre i bann. De biskopene som hadde kronet Sverre, ble lyst i bann av paven personlig senere samme år. Etter dette mistet kongen kontrollen med biskopene, og biskop Nikolas av Oslo dro høsten 1195 selv til Danmark og forlikte seg med erkebiskopen.

En tale mot biskopene

En tale mot biskopene
Sentralt i birkebeinernes historie er konflikten med kirken. Det anonyme skriftet Tale mot biskopene må ha blitt til i kretsen rundt Sverre en gang mellom 1196 og Sverres død i 1202. Skriftet er et politisk og kirkerettslig forsvarsskrift for Sverres styre etter at paven hadde blandet seg inn i striden mellom Sverre og erkebiskop Eirik på erkebiskopens side. En tale mot biskopene, håndskriftet AM 114 a 4°.
En tale mot biskopene
Av .

I den grad det kan sies at kong Sverre og birkebeinerne hadde et slags politisk program som skilte dem fra andre grupperinger, utover ønsket om personlig politisk makt, må det eventuelt være det kirkepolitiske synet, og synet på grunnlaget for kongemakten. Det er lagt frem i det anonyme skriftet Tale mot biskopene, som må ha blitt til i kretsen rundt Sverre, en gang mellom 1196 og Sverres død i 1202, som et politisk og kirkerettslig forsvarsskrift etter at paven hadde intervenert i striden på erkebiskopens side. Magnus Erlingsson var ikke kongssønn, men ektefødt dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Sverre var angivelig uektefødt sønn av en konge. Mens Magnus og kretsen rundt ham støttet seg på kirken, og en ny tronfølgelov der kirkens krav om ektefødthet stod sentralt, kunne Sverre og birkebeinerne vise til den gamle tronfølgeordningen hvor alle kongssønner hadde lik rett. Mens Magnus hadde underkastet seg kirken ved å ta riket i len av St. Olav, hevdet Sverre at det var han som stod for St. Olavs lov og god, gammel rett, og at han var konge av Guds nåde og hadde fått kongedømmet direkte fra Gud.

Skriftet røper god kjennskap til kirkerett og bruker kirkerettslige argumenter som støtte for sine sterkt kongevennlige standpunkt til patronatsrett, bispevalg og kirkelig jurisdiksjon. Men disse standpunktene kan nok langt på vei ha vært situasjonsbestemt, først av kirkens støtte til Magnus Erlingssons kongedømme mot Sverres og birkebeinernes maktkrav, og siden av erkebiskopens og bispenes støtte til baglerreisningen som fulgte i kjølvannet av erkebiskop Eiriks eksil og bannlysningen av kong Sverre.

Baglere og andre motstandsflokker

En rekke nye opprørsflokker, som kuvlunger og øyskjegger, reiste seg mot birkebeinerkongedømmet, men ble hver i sin tur overvunnet. Farligst var baglerne. Denne flokken oppstod blant landflyktige motstandere av kong Sverre og birkebeinerne som i 1196 samlet seg på Haløre marked i Skåne under ledelse av biskop Nikolas av Oslo, i samråd med erkebiskop Eirik. Baglerne vendte tilbake til Norge med dansk støtte og med Inge Magnusson, en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, som kongsemne. Baglerne la raskt under seg både Viken og Opplandene.

Dette ble starten på den mest omfattende og intense kampene under innbyrdeskrigene i Norge. Frem til kong Sverres død kjempet birkebeinerne for å gjenvinne den militære og politiske kontrollen østafjells. I disse bestrebelsene møtte de sterk motstand ikke bare fra baglerhæren, men også folkelig motstand fra vikværingene. Etter at Sverre og en stor birkebeinerhær, angivelig på 3000 mann, vinteren 1199–1200 hadde sittet i Oslo og lagt tunge avgifter på folket i Viken, ble de på senvinteren angrepet av en stor bondehær, rekruttert fra Marker i øst til Telemark i vest. Ifølge sagaen skal den ha vært mange ganger større enn birkebeinerhæren, men dårligere organisert. Bøndene ble slått tilbake, men Sverre våget ikke lenger å sitte i Oslo med birkebeinerhæren. Både samme sommer og sommeren etter kom han og birkebeinerne imidlertid tilbake til Viken med en stor leidangshær fra Vestlandet og undertvang bøndene. Høsten 1201 beleiret de baglerhøvdingen Reidar Sendemann på Berget (Slottsfjellet) i Tønsberg, til denne overga seg ved årsskiftet. Baglernes hovedstyrke holdt seg deretter på Opplandene frem til Sverres død i Bergen i mars 1202.

Birkebeinerene under Håkon Sverresson (1202–1204)

Håkon 3 Sverresson

Under Sverres sønn Håkon 3. Sverresson ble det forlik mellom birkebeinere og baglere. Steinhode i Nidarosdomen, antas å være Håkon 3. Sverresson.

Av /NTB Scanpix ※.

Forlik med kirken

I et brev rådet Sverre på dødsleiet sønnen Håkon Sverresson til å inngå forlik med kirken. Dødsbudskapet og brevet nådde Håkon i Nidaros. Her holdt birkebeinerhirden raskt hirdstevne hvor Håkon ble utpekt til konge. Om våren ble Håkon hyllet på Øyrating. I løpet av sine snaut to år som konge klarte han langt på vei å gjenvinne makten i hele landet.

Den nye birkebeinerkongen Håkon Sverresson oppnådde også forsoning med kirken. Baglersagaen forteller at Håkon kalte erkebiskopen og de andre biskopene hjem fra eksil og forlikte seg med dem. Et pavebrev fra 1204 viser at erkebiskop Eirik på egen hånd løste den nye kongen og andre av Sverres støttespillere fra bannet. Håkon utstedte et forliksbrev til biskopene. Her kunngjorde han at han oppgav striden med kirken for å få slutt på lov- og sedløsheten som den hadde ført med seg. Kirken ble innrømmet full frihet i samsvar med kanonisk rett – europeisk kirkerett – og privilegier som tidligere norske konger hadde gitt.

Ordlyden i Håkon Sverressons forliksbrev kan nok tolkes som uttrykk for en krigstretthet som trolig ble følt på begge sider i striden, og i befolkningen for øvrig. Forliket med kirken fjernet et viktig stridsemne. Håkons forsoningsarbeid tok imidlertid brått slutt da kongen døde helt uventet i Bergen første nyttårsdag 1204.

Birkebeinerne under Inge Bårdsson (1204–1217)

Ny strid mellom birkebeinere og baglere

Eirspennill

Baglersagaene omhandler striden mellom baglere og birkebeinere i tidsrommet fra kong Sverres død i 1202 fram til Inge Bårdssons død i 1217. Første side av Baglersagaen i håndskriftet Eirspennill, AM 47 fol., f. 129r.

Av .
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Håkon Sverresson døde uten kjente sønner. I samråd med bergensbiskopen Martin valgte birkebeinerhirden den fireårige Guttorm til konge. Han var av sønn av Sigurd Lavard, en avdødd sønn av kong Sverre. En krets av yngre birkebeinerhøvdinger ble regenter, med Sverres to søstersønner Håkon Galen og Peter Støyper i spissen. Håkon ble leder av hirden og hærstyrkene, muligens med rang og tittel som jarl.

Håkon Galen beskrives som en maktglad og stridbar mann som skapte splid innad blant birkebeinerne og motsetninger utad. Da barnekongen Guttorm døde i Nidaros allerede sommeren 1204, ble det strid blant birkebeinerne om arvefølgen. Håkon forsøkte med støtte fra hirden å bli kåret til konge. Under kongevalget på Øyrating måtte han imidlertid vike plassen for sin halvbror Inge Bårdsson. Mens Håkon var sønn av Sverres søster Cecilia i første ekteskap med lagmannen Folkvid i Värmland, var Inge sønn av Cecilia i hennes andre ekteskap med den trøndske lendmannen Bård GuttormssonRein. Det skal ha vært erkebiskop Eirik og trønderbøndene som drev gjennom valget av Inge. Om ikke før, ble imidlertid Håkon nå jarl med halv kongsrett. Det ser ut til at han overtok styringen av Vestlandet, mens Inge og hans menn mest satt i birkebeinernes gamle kjerneområde, Trøndelag.

Baglerne hadde på sin side i mellomtiden samlet seg på nytt i Danmark, med enda en angivelig sønn av Magnus Erlingsson som kongsemne, Erling Steinvegg. Denne gangen vendte de hjem med stor og aktiv militær støtte fra danskekongen Valdemar 2. Sejr, som ifølge Baglersaga kom til Viken i juni 1204 med 300 skip. Erling ble tatt til konge både på Haugating ved Tønsberg og på Borgarting i Sarpsborg, og Filippus Simonsson, en søstersønn av oslobiskopen Nikolas, ble tatt til jarl. Ifølge danske annalnotiser måtte både Erling og Filippus avlegge lenseder til kong Valdemar – det vil si at de ble Valdemars underordnede i bytte mot å få hans politiske og militære støtte. Etter dette gjorde baglerne seg raskt til herrer i Viken igjen.

Kampen mellom birkebeinere og baglere blusset på denne måten opp igjen. Som under kong Sverre støttet birkebeinerne seg mest til Trøndelag og Vestlandet, mens baglerne støttet seg mest til Viken. Men med unntak av oslobiskopen Nikolas holdt kirken seg utenfor striden denne gangen. Ingen av partene klarte å mobilisere bredere lag av befolkningen til aktiv kamp, og det kom ikke til like omfattende kamphandlinger som på Sverres tid. Etter at Erling døde på nyåret 1207, ble Filippus Simonsson kåret til konge på Borgarting, angivelig med støtte både fra onkelen biskop Nikolas og de ledende bøndene, mot hærfolkenes ønsker om en av Erlings mindreårige sønner.

Riksdeling

Både birkebeinerkongen Inge Bårdsson og den nye baglerkongen Filippus var etter dette blitt valgt etter ønske fra kirken og bøndene mot kandidatene til hærfolkene. Sagaene skildrer begge som fredssinnede konger. Og de forteller at den nye erkebiskopen Tore og biskop Nikolas sommeren 1207 ble enige om å søke å forlike partene og få til en riksdeling som innebar at Filippus fikk Viken og Opplandene, og skulle gifte seg med Sverres datter Kristin. Dette forliket ble stadfestet i et møte på Kvitingsøy i Ryfylke høsten 1208.

På denne måten skulle altså birkebeinerkongen Inge Bårdsson og jarlen Håkon Galen beholde makten i den største delen av landet, mens baglerne og deres konge Filippus Simonsson fikk styre sitt kjerneområde Viken og Opplandene. Birkebeinerne skal ha presset Filippus til å oppgi kongsnavnet og anerkjenne Inge som sin overherre. I praksis ble riket likevel delt, og Filippus regjerte baglerriket sitt som konge. Håkon Galen døde imidlertid i 1214, og i 1217 døde både Inge og Filippus.

Riket samles under birkebeinerkongen Håkon 4. Håkonsson

Håkon Håkonsson
Under Sverres barnebarn Håkon Håkonsson (til venstre) greide birkebeinerne å nedkjempe motstandsflokkene, og Håkon ble enekonge. Etter dette ble birkebeiner-navnet overflødig. Imidlertid ble navnet tatt opp igjen av Håkons menn da hans svigerfar, Skule Bårdsson (til høyre), gjorde opprør mot svigersønnen og forsøkte å bli konge selv. I 1240 ble Skule drept av Håkons menn. De følgende tiårene ble en storhetstid for Norge med stor økonomisk og kulturell utvikling.
Bildet av Håkon og Skule er en illustrasjon fra Flatøybok.
Av .

Kong Inge Bårdsson døde først, i april 1217. Igjen oppstod det strid blant birkebeinerne om tronfølgen. Inge hadde bare en uektefødt mindreårig sønn, Guttorm. En sterkere tronkandidat var Skule Bårdsson. Han var den døde kongens halvbror, hadde vært hans høyre hånd i riksstyringen og var blitt utnevnt til jarl og leder av hirden og hæren før Inge døde. Som ektefødt og regjeringsdyktig ble Skule støttet av både av erkebiskopen, domkapitlet i Nidaros og deler av birkebeinerhirden som han ledet. Men en krets av birkebeinerledere som hadde tjent både under Håkon Sverresson og dennes far kong Sverre, ønsket seg i stedet Håkons antatte sønn og Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson. De fikk ham hyllet på hirdstevner og på Øyrating i juni 1217, siden også på Gulating og på tinget ved Elven lengst sørøst i Viken (Göta älv).

Håkon skal ha vært en frillesønn av Håkon Sverresson som ble født på Folkeborg i Eidsberg i Østfold sommeren 1204. Vinteren 1205/1206 hadde han sammen med moren Inga fra Varteig blitt bragt i sikkerhet hos birkebeinerkongen Inge. Sagaen gir inntrykk av at kretsen rundt Skule jarl etter kong Inges døde prøvde å så tvil om Håkons opphav. Ifølge Håkon Håkonssons saga bar Inga jernbyrd i i Bergen i 1218, etter at et forsøk på å gjennomføre en slik gudsdom var blitt forpurret av domkapitlet i Nidaros året før. Men alt det sagaen ellers forteller om oppveksten hans hos birkebeinerne, viser at Håkon ble godt mottatt av kong Inge og hele tiden ble anerkjent som sønn av Håkon Sverresson og oppdratt som kongssønn. Skule valgte inntil videre å akseptere kongevalget og ble den umyndige kongens regent, med en tredjedel både av Norge og skattlandene (Færøyene, Orknøyene og Shetland) som sitt jarledømme.

Baglerkongen Filippus skal ha forsøkt å utnytte situasjonen og krevde å få utvidet sin riksdel til halve Norge. Det antydes i Håkonssagaen at han etter Inges død og kåringen av Håkon Håkonsson forsøkte å komme til en ordning om dette med Skule jarl uten Håkon. Men på det tidspunktet hadde Skule allerede kommet til en avtale om riksdeling med kretsen rundt Håkon Håkonsson, og snart døde Filippus selv.

Baglerlederne valgte denne gangen å anerkjenne og underkaste seg nye birkebeinerkongen. Sommeren 1218 oppgav de flokknavnet sitt og sverget troskap til kong Håkon og Skule jarl. Mange baglere gikk inn i birkebeinerhirden og fikk ombud av kong Håkon. De mindre opprørsflokkene slittunger og ribbunger ble oppløst henholdsvis i 1219 og 1227. Etter hvert som motstanderne ble slått, ble også birkebeinernavnet overflødig.

Forholdet mellom konge og jarl var konfliktfylt selv om Håkon giftet seg med Skules datter Margrete og ble hans svigersønn. I 1237 fikk Skule hertugtittel, og i 1239 gjorde han åpent opprør mot kongen og ble felt i 1240. Håkonssagaen gir inntrykk av at Håkons menn under hertug Skules opprør i 1239–1240 tok i bruk igjen flokknavnet birkebeinere. Men med Skules fall ble det definitivt slutt på den lange perioden med innbyrdesskriger og riksdelinger i Norge, og birkebeinernavnet falt bort som partinavn og ble bare brukt om veteraner.

Moderne kunstneriske fremstillinger

Kommunevåpen

Lillehammers kommunevåpen (godkjent i 1898) har en sølv og rød skiløper mot en blå sølv bakgrunn; henspiller på en historisk hendelse, birkebeinernes redning av Håkon Håkonsson fra baglerne.

Kommunevåpen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Birkebeinerne er skildret kunstnerisk blant annet i Knud Bergsliens kjente maleri fra 1869 som viser den dramatiske flukten fra baglerne over fjellet fra Lillehammer til Rena med den unge Håkon Håkonsson på veien fra Eidsberg til Nidaros. Filmen «Birkebeinerne», regissert av Nils Gaup, hadde premiere i 2016. Den høstet berettiget kritikk for grove forenklinger og direkte forvrengninger av begivenheter og konfliktlinjer i striden mellom birkebeinere og baglere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (5)

skrev Kevin Haug

Tror muligens at forbokstaven i tittelen er blitt oversett når den burde vært med stor forbokstav.

Ellers er jeg meget fornøyd med innlegget!

Mvh Kevin Haug

svarte Ida Scott

Hei! De fleste ord på norsk skrives med liten forbokstav, det er stort sett bare personer og organisasjoner som har stor forbokstav. Siden birkebeinerne var et kallenavn på en flokk, og ikke en moderne organisasjon, er det sannsynligvis mest riktig å skrive navnet med liten forbokstav. Glad du er fornøyd med artikkelen! Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Kevin Haug

Hei igjen,

Tusen tak for svar. Jeg tenkte litt mer på hovedtittelen helt øverst på artikkelen og om den burde ha vært med stor forbokstav.
Vennlig hilsen Kevin Haug

svarte Ida Scott

I leksikonet har vi liten bokstav i tittelen på alle oppslagsord som skrives med liten forbokstav i løpende tekst. Dette er veldig praktisk med tanke på at en del oppslagsord er både egennavn og ord, f.eks Gran (stedsnavn) og gran (treslag), og ved å skille mellom stor og liten forbokstav i tittelen kan vi også skille mellom dette. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Per G. Norseng

På et vis er vel dette spørsmålet knyttet til formatet. I et papirleksikon vil et oppslagsord som birkebeiner skrives med liten forbokstav av de grunnene som Ida oppgir. Det samme er også naturlig på en treffliste i et nettleksikon som snl.no. Men når du åpner artikkelen ser det unektelig rart ut at overskriften begynner med liten forbokstav - helt uavhengig av om oppslagsordet er et egennavn (person-, organisasjons-, institusjonsnavn o.l.) eller et fellesnavn som skrives med liten forbokstav i den løpende teksten. Vennlig hilsen Per Norseng, fagansvarlig.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg