Faktaboks

Nikolas Arnesson

Nikolaus Arnesson, bisp Nikolas, baglerbispen

norrønt Níkulás Árnason

Født
1150
Død
7. november 1225, Oslo
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Virke
Biskop
Familie

Foreldre: Arne Kongsmåg på Ståreim og enkedronning Ingerid Ragnvaldsdatter (ca. 1105–ca. 1170).

Halvbror av kong Inge 1. Haraldsson Krokrygg (ca. 1135–1161) og Orm Ivarsson kongsbror (død 1184); morbror til baglerkongen Filippus Simonsson (død 1217); tremenning til dronning Margrete Eriksdatter (død 1209).

Nikolas Arnesson var en norsk geistlig og politiker i middelalderen. Han var biskop i Oslo fra 1190 og er kjent som en av grunnleggerne av baglerflokken, som kjempet mot kong Sverre og hans etterkommere.

Bakgrunn og familie

Nikolas tilhørte en av landets fremste stormannsætter, Stovreimsætten. Faren var lendmannen Arne (Kongsmåg) på Stovreim i Nordfjord, og moren var kong Harald Gilles enke, den svenske prinsessen Ingrid Ragnvaldsdatter. Gjennom moren hadde han også slektstilknytning til den svenske og danske kongeætten. Nikolas var halvbror av kong Inge Krokrygg (norsk konge 1136–1161).

Ved sin slektsbakgrunn var Nikolas også knyttet til partiet omkring Magnus Erlingsson, som ble norsk konge i 1161, etter at Nikolas' halvbror Inge var død. Magnus hadde imidlertid flere motstandere, blant andre Sverre Sigurdsson, som kalte seg norsk konge fra 1177. Denne perioden i norsk historie kalles ofte for innbyrdeskrigene eller borgerkrigene.

Nikolas kjempet på Magnus’ side i slaget på Ilevollene i 1180 og opptrådte året etter som hans talsmann i forhandlinger med kong Sverre. Magnus falt i kamp med Sverre under slaget ved Fimreite i 1184.

Biskop

Oslo bispegård
Nikolas sørget for å bygge ut og befeste bispegården i Oslo. Kjelleren er det eneste som står igjen av gamle Oslo bispegård, som var residens for biskopen av Oslo frem til reformasjonen. Oslo Ladegård er bygget over Oslo bispegårds kjeller.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0

I 1189 var Nikolas kandidat til bispestolen i Stavanger, men Sverre fikk forhindret valget. Året etter ble han valgt til biskop i Oslo, ifølge sagaen fordi Sverre lot seg overtale av dronning Margrete, som var Nikolas’ tremenning. Nikolas var med på å krone Sverre 29. juni 1194, men da Sverre senere samme år ble bannlyst, sluttet biskopen seg til den landflyktige erkebiskop Eirik Ivarsson i Danmark. Eirik hadde flyktet til Danmark i 1190 på grunn av sin motstand mot kong Sverre.

Som biskop fremstår Nikolas som en aktiv kirkeorganisator i sitt bispedømme. Trolig var det han som innførte den spesielt tidlige prosti-ordningen vi finner i Oslo stift.

Det er også rimelig å se Nikolas’ initiativ bak lovtaket av kardinal Nicolaus Brekespears gaverettsstatutt (opprinnelig utstedt i 1152/1153) på Borgarting, antakelig i 1224. Gaverettsstatuttet var et vedtak om at alle kunne gi gaver til religiøse stiftelser, og på Nikolas' tid ble dette tatt inn i loven.

Nikolas sørget også for å bygge ut og befeste bispegården i Oslo, som det ennå finnes rester av rett vest for Hallvardskirken i Gamlebyen.

Baglerne

Bispestav
Nikolas Arnesson grunnla baglerne, kong Sverres motstandere. Navnet bagler kommer av det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav, og ble trolig gitt denne gruppa fordi lederen Nikolas var biskop. Bispestaven på bildet stammer fra Norge. Figuren på staven skal forestille Olav den hellige.
Av /Marie-Lan Nguyen/Victoria and Albert Museum.
Lisens: CC BY 2.0

I 1196 ble Nikolas en av lederne for baglerne, som var en motstandsflokk mot kong Sverre og hans birkebeinere. Nikolas kjempet i flere år mot Sverre. Etter baglernes nederlag i sjøslaget ved Strindsjøen sommeren 1199 (da Inge Magnusson falt) måtte Nikolas flykte til Danmark. Han ser ut til å ha oppholdt seg der frem til Sverres død og forsoningen mellom partiene i 1202.

Da konflikten mellom baglere og birkebeinere brøt ut igjen 1204, spilte Nikolas nok en gang en viktig rolle på baglernes side. I 1207 fikk han sin søstersønn Filippus Simonsson valgt til baglernes konge. Ved denne anledningen var det de som ønsket fred som seiret ved kongevalget. Kvitsøyforliket mellom baglere og birkebeinere i 1208, da Filippus ble anerkjent som hersker i Viken, var en stor diplomatisk seier for biskopen. Han ser den følgende tiden ut til å ha ført en forsonlig politikk, og han har også fungert som rådgiver for den unge kong Håkon Håkonsson.

Nikolas spilte en sentral rolle i det østnorske baglerriket i årene 1207–1217. I denne perioden fungerte Viken og Opplandene som et eget rike styrt av baglerkongen. Sammen med kong Filippus utvekslet han gaver med den engelske kongen, og han styrket den kirkelige organisasjonen. Inndelingen av bispedømmet i prostier må i alle fall gå tilbake til begynnelsen av 1220-årene og tyder på at den kirkelige rettshåndhevelsen var bedre utbygd her enn ellers i landet.

Ettermæle

Toralv Maurstad som Nikolas Arnesson
Toralv Maurstad i rollen som Nikolas Arnesson i Henrik Ibsens Kongsæmnerne under Ibsenfestivalen i 1996.
Toralv Maurstad som Nikolas Arnesson
Av /NTB.

Sagaene, særlig Sverres saga, som for det aller meste representerer motstandernes (birkebeinernes) syn, gir et sterkt negativt bilde av Nikolas. Han beskyldes for å være feig, intrigant og upålitelig, og får skylden for mye ulykke, blant annet beslutningen om å brenne Bergen i 1198. Senere blir han beskyldt for å stå i ledtog med de siste opprørsflokkene på Østlandet, slittungene (1217–1218) og ribbungene (1220–1225). Samtidig er det tydelig at Nikolas har vært regnet for en farlig motstander og at hans dyktighet har vært anerkjent, en oppfatning som kommer til uttrykk i de ordene Håkon Håkonssons saga lar kong Håkon uttale ved hans grav, at det neppe hadde vært en mann som han når det gjaldt verdslig visdom og ære.

Den negative oppfatningen av Nikolas går også igjen i senere fremstillinger. Mest berømt er Henrik Ibsens portrett i Kongsæmnerne (1863), men lignende oppfatninger finnes også i eldre forskning. Nyere forskning har i større grad distansert seg fra sagaene og pekt på at de mest negative trekkene er dårlig belagt. Halvdan Koht ser Nikolas som en kirkens mann mer enn en partimann: Han kjempet mot birkebeinerne når kirkens interesser var truet og søkte ellers fred og forsoning.

Det er likevel grunn til å tvile på om det på 1100- og begynnelsen av 1200-tallet går an å skille så klart mellom kirkelige og verdslige interesser. Det har tydeligvis vært viktig på denne tiden for norske stormannsslekter å plassere sine medlemmer på bispestolene, og slike biskoper har neppe glemt hvor de kom fra. Nikolas’ tilhørighet til baglerne må for en stor del skyldes slekt og personlig tilknytning. Dette forhindrer ikke at han også kan ha hatt sterke kirkelige interesser, som til slutt, sammen med realpolitiske vurderinger, har fått ham til å gå inn for fred og forsoning.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bagge, Sverre: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Bang, Anton Christian: «Et Par Ord om ’Baglerbispen’», i Historiske Skrifter tilegnede Professor Ludvig Daae, 1904, s. 105–111
  • Bull, Edvard: Kristianias historie, bind 1, 1922, s. 58–90
  • Gunnes, Erik: «Kirkelig jurisdiksjon i Norge 1153–1277», i Historisk tidsskrift, bind 49, 1970, s. 131–134
  • Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10, 1949
  • Munch, P.A.: Det norske folks historie, bind 2, 1857, s. 709–712

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg