penning

Artikkelstart

Penning var en mynt i middelalderen. I det gamle nordiske myntsystemet var penningen den laveste enheten. Den første norske penningen ble slått for Olav Tryggvason mellom 995 og 1000 evt. Penningen ble opprinnelig preget i nesten rent sølv, men i Norge ble sølvinnholdet redusert til cirka en tredjedel under Harald Hardråde.

Faktaboks

Etymologi
latin pondus ‘vekt’

Fra Harald Hardrådes tid var det norrøne myntvektsystemet fullt utbygd med enhetene mark, øre, ertog og penning. Bare penningen ble preget som mynt. Verdiforholdet mellom enhetene var fastsatt til:

1 mark = 8 øre = 24 ertoger = 240 penninger

Da skillingen erstattet øre og ertog på 1400-tallet, sattes verdiforholdet mellom enhetene til:

1 mark = 16 skilling = 192 penninger

Til slutten av 1300-tallet var penning, halvpenning og kvartpenning de eneste verdiene som ble utmyntet. De siste norske penningmyntene var to-penninger (blafferter) i brakteatpreg, slått for erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Penningen tilsvarte opprinnelig den tyske pfennig og den engelske penny. I latinske middelalder kilder kalles penning denarius,

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg