den gregorianske reformen

Gregor 7
.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Den gregorianske reformen var en kirkelig reform på midten av 1000-tallet som strebet etter å forsterke de geistliges politiske selvstendighet og minimere den verdslige innblandingen i kirkens anliggender. Reformbevegelsen ble ledet av klosteret i Cluny i Frankrike.

Faktaboks

Etymologi

etter pave Gregor 7 (1073–1085)

Også kjent som

reformbevegelsen, den kirkelige reformen, gregorianismen

engelsk Gregorian Reform

Den gregorianske reformen var et religiøst og politisk brudd som fikk langvarige konsekvenser for kirkens plass i samfunnet og for kirkens forhold til fyrstemakten gjennom hele middelalderen. Det var et altomfattende prosjekt som siktet i å føre de kristne mot frelsen. Kirken selv måtte reformeres for å danne et presteskap til en modell å etterfølge. Dette innebær i å stramme inn de geistliges disiplin, å fremme deres lærdom og bekjempe kjettersk oppførsel innad i kirken. Forholdet til den verdslige eliten (konger, fyrster, adel) måtte også endres, siden denne ble ansett for å være skyldig i kirkens korrupsjon.

Reformen førte til en konsolidering av pavemakten og dens kontroll over den kirkelige organisasjonen. Viktig i denne sammenhengen ble investiturstriden, en kamp mellom pavemakten og den tysk-romerske keiseren om retten til å utnevne biskoper.

Reformen fikk navnet sitt etter pave Gregor 7 (1073–1085), en av de tidligste og viktigste lederne for reformen. Den norske erkebiskopen Eirik Ivarsson (død 1213) var blant tilhengerne av den gregorianske reformen.

Bakgrunn

En kirke i krise

Eva av Autun. Kvinnen, synd og slangen.
.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Den gregorianske reformen var kirkens svar på en rekke problemer som hadde utviklet seg etter det karolingiske rikets fall på midten av 800-tallet og etableringen av det tysk-romerske riket. Under de ottonske keiserne ble biskopene stadig viktigere brikker for å befeste keiserlig kontroll over imperiet. Resultatet ble at de verdslige fyrstene fikk mer kontroll over valget av biskoper (investitur), og mange biskoper og abbeder ble rekruttert fra de mektigste aristokratiske slektene. Pavene selv ble direkte valgt av keiseren. På det lokale planet ble det også vanligere at herrer valgte og forsørget prestene. De geistliges lojalitet gikk dermed mer mot aristokratiet enn mot kirken og pavene.

Aristokratisk innblanding i valg av de geistlige førte til en utbredelse av simoni, det vil si salg eller kjøp av kirkelige embeter og sakramenter.

De tettere forbindelsene mellom de verdslige og de geistlige førte også til et generelt forfall i seder og disiplin hos prester og munker. Reglene om sølibat og kyskhet for de geistlige ble oftere utfordret med prester eller munker som giftet seg eller fikk barn (nikolaisme).

Reformen tar form

Leo 9 Ukjent manuskript fra 1000-tallet
.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Mange av disse misbrukene ble regelmessig fordømt i kirkelige synoder på 900- og tidlig 1000-tallet. Munkevesenet ble også tidlig reformert. Under ledelsen av klosteret i Cluny og dets voksende nettverk av kloster ble Benedikts-regelen med fokus på streng disiplin og arbeid innført over hele Europa. Gudsfredsbevegelsen på 1000-tallet var, med sin ambisjon om å verne de geistlige mot aristokratisk vold, også et uttrykk for et klarere skille mellom den verdslige og den geistlige sfæren.

Ved synoden i Reims i 1049 utstedte pave Leo 9 flere edikter mot simoni. Imidlertid ble pavemaktens første fremstøt mot keisernes politiske innflytelse i 1059 det virkelige startskuddet for den gregorianske reformen. Dette året ble den nye paven Nikolas 2 (1059–1061) valgt av et kollegium av kardinaler uten keiserens samtykke. Fra da av skulle pavemakten spille en ledende rolle i reformen. I 1075 lanserte Gregor 7 sin Dictatus papae, et program for å frigjøre pavemakten fra keiserens innblanding og fremheve kirkens overhøyhet over de verdslige fyrstene. To år tidligere hadde den samme paven kommet i konflikt med Henrik 4, en krise som skulle vare i 40 år.

Investiturstriden 1075–1122

Henrik 4 møter Grevinnen Matilda og pave Gregor 7 og ber om tilgivelse i Canossa.
.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

I 1075, i tråd med sine forgjengeres praksis, hadde keiser Henrik 4 blandet seg direkte inn i valget av italienske biskoper. Den nye paven, Gregor 7, ble kraftig provosert og sendte Henrik en påminnelse om pavenes rett til å ikle kirkens prelater. I januar 1076 innkalte Henrik 4 til et møte i Worms med alle biskopene som var lojale mot ham og krevde Gregors avsettelse. I februar samme år svarte paven med å bannlyse keiseren. Flere biskoper sluttet seg til Gregor, og mange tyske fyrster truet med å velge en ny keiser. 28 januar 1077 møtte Henrik paven i Canossa for å be om tilgivelse («kanossagang»). Episoden var en stor seier for paven og en tilsvarende stor ydmykelse for keiseren, selv om Gregor ga ham absolusjon til slutt. Svekket måtte Henrik 4 kjempe en langvarig borgerkrig i keiserriket. 7 august 1106 døde keiseren i fengsel hos sin sønn, forlatt av alle. I løpet av disse årene hadde pavene vist en uforsonlighet som hadde vært dem til gagn. Men de innså også behovet for en varig løsning.

23. september 1122, ved synoden i Worms, inngikk pave Callistus 2 og keiser Henrik 5 et kompromiss: biskopene skulle velges etter kanonisk rett, mens keiseren fikk delta i valget til imperiets prelater. Konkordatet i Worms ble en viktig etappe for kirkens løsrivelse fra verdslig innflytelse, kanskje begrenset i keiserriket, men av mer avgjørende betydning for andre riker som Frankerriket og England.

Konsekvenser

Den gregorianske reformen og den kulturelle revolusjonen

Grunnleggende i den gregorianske reformen er prinsippet om streng adskillelse mellom geistligheten og de verdslige. Den innflytelsesrike Drecretum Gratiani (ca. 1140) etablerte denne forskjellen mellom de kristne i kanonisk rett.

Denne distinksjonen var grunnlagt i seksuelle kriterier: geistligheten måte være kysk, mens de verdslige var tiltenkt et liv i ekteskap. Gradvis ble munkelivet med sin seksuelle abstinens idealet for hele geistligheten. Denne besettelsen om renhet ledet også til mer negative forestillinger om kvinner, som gradvis ble oppfattet som hovedkilden til synd. Nettopp fokuset på frelse ble viktigere i kirkens prekener. Reformen søkte genuint i å etablere et nytt samfunn hvor hvert individ kunne sikre seg mot synd ved å følge kirkens prinsipper og ved å underkaste seg kirkens myndighet.

Fremhevelsen av kirkens autonomi i forhold til resten av samfunnet (libertas ecclesiae, kirkens frihet) førte kirkens ledere og tenkere til å befeste kirken som en hellig institusjon med monopol på frelsen. Kirkens prelater, eiendommer og rettigheter var hellige og kunne ikke deles med de verdslige. På sikt ga denne tankegangen næring til teokratiske ideer om kirkens og pavens overherredømme over kongene på 1100- og 1200-tallet. Til syvende og sist førte den gregorianske reformen til en formidabel utvikling av kirken som institusjon og til en konsolidering av pavemakten i høy- og senmiddelalderen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Middelalderen

David Brégaint
Professor i historie, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet