slaget ved Fimreite

Siden 1177 hadde Sverre og Magnus kjempet om hvem som skulle være norsk konge, og det hadde stått en rekke slag mellom dem, blant annet slaget på Kalvskinnet (1179), der Magnus' far Erling Skakke ble drept. Sommeren 1183 hadde Sverres birkebeinere klart å kapre flåten til Magnus i Bergen. Neste vår kom Magnus tilbake fra Danmark med en ny flåte bestående av 23 skip. Bymennene i Tønsberg ga ham ifølge Sverres saga en entusiastisk mottakelse og utstyrte ham med nok et skip før ferden gikk nordover langs kysten. Han seilte inn Sognefjorden, der han visste at Sverre ventet.

Slaget ved Fimreite ble ifølge sagaen vunnet takket være en «teknologisk» nyvinning. Den var det «Mariasuden» – oppkalt etter jomfru Maria – som sto for (norrønt suð, skip, egentlig bordkledningen på skip). «Mariasuden» var Sverres eget skip, bygd helt og holdent etter hans eget hode. Skipet var mye større og framfor alt høyere enn andre skip. I sagaen leser vi at byggmesteren under Sverres fravær hadde begynt å bygge skipet kortere enn Sverre hadde anvist. Da Sverre ble klar over dette, var ni bordganger allerede lagt, men Sverre forlangte at skipet skulle hogges fra hverandre, og at tolv alen (om lag seks meter) ekstra kjøl skulle skjøtes inn. Ikke overraskende sviktet flere av bordene da skipet ble sjøsatt.

Under seilasen fra Trondheim til Vestlandet på forsommeren ble mannskapet utstyrt med nagler for å reparere lekkasjer etter hvert som de oppsto. Sagaen innrømmer at «Mariasuden» ikke var noe vakkert skip – et klart «understatement». Sverre visste åpenbart lite om skipsbygging og sjødyktighet, men han visste noe om krigføring. Han ville unngå en gjentakelse av nesten-katastrofen birkebeinerne hadde opplevd i slaget ved Nordnes tre år tidligere. Med «Mariasuden» førte han landkrigens festning ut på sjøen: Fra det høye skipet kunne birkebeinerne skyte ned på motstanderne og være bedre vernet mot fiendens pågang.

Ved Fimreite ble det store skipet straks angrepet av hele 14 av Magnus’ skip, som ble bundet sammen og lagt inntil «Mariasuden». Situasjonen holdt på å bli kritisk. Sverre ønsket derfor i større grad å bringe birkebeinernes øvrige skip inn i kampen. For å få dette til gikk han om bord i en lettbåt og rodde rundt sammen med bare én annen mann, midt i pilregnet, for å dirigere og organisere. Deretter rodde han inn til land og ble værende der. Med utgangspunkt i «Mariasuden» og et annet skip som også var større enn vanlig, lyktes det etter hvert birkebeinerne å komme på offensiven og drive motstanderne tilbake. I stort antall ble kong Magnus’ menn til slutt trengt sammen på fire skip, blant dem skipet til kongen. Snart sank skipene under vekten av alle mennene, og Magnus måtte springe på sjøen. Han og mange av hans menn druknet.

Mens dette dramaet utspilte seg, satt Sverre på land og så på. Særlig modig i tradisjonell forstand var det ikke. Men det sier mye om birkebeinerne som kampstyrke at de kjempet videre og seiret selv om lederen deres var fraværende i sluttfasen. Etter slaget ble «Mariasuden» satt på land i Bergen, og skipet kom aldri mer på sjøen.

Slaget ved Fimreite og Magnus’ fall sluttførte erobringen Sverre og birkebeinerne hadde begynt på i 1179 (slaget på Kalvskinnet) da Magnus' far Erling Skakke falt. Dermed hadde de lyktes militært, over all forventning, og Sverre var nå den eneste i landet som hadde kongetittel.

• birkebeiner
• Fimreite
• Magnus 5. Erlingsson
• Norge i høymiddelalderen
• Sverre – norsk konge