Erling Skakke
I slaget på Kalvskinnet i 1179 ble Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson, drept. Tegning av Erling og mennene hans, slik Wilhelm Wetlesen forestilte seg det i 1899.
Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY 4.0
Slaget på Kalvskinnet

Erling og Magnus seiler inn på havna, der birkebeinerne ligger. Sverres menn forlater skipene og trekker seg tilbake til byen. Magnus og Erling ror opp Nidelva mens en styrke forfølger Sverre helt til broen ved Elgseter, der det kommer til strid. Birkebeinerne tvinges tilbake til Gauldalen. Sverre holder seg så i skjul i fire dager og lurer med dette Erling til å tro at han har flyktet. Med en tallmessig underlegen hær tar Sverre seg fram til Byåsen og angriper morgenen den 19. juni 1179. De kommer overraskende på fienden som er spredt ut over flere steder i byen. Erlings hovedhær fylker seg ved Kalvskinnet, der det avgjørende slaget står.

Slaget på Kalvskinnet
Av /Norges kriger (2011).

Slaget på Kalvskinnet ble utkjempet på Kalvskinnet i Trondheim i 1179 mellom kong Sverre og birkebeinerne på den ene siden, og kong Magnus Erlingsson og hans far Erling Skakke på den andre. Slaget endte med seier til Sverre, og Erling falt.

Bakgrunn

Før slaget på Kalvskinnet hadde Sverre gjort krav på kongetittelen i mer enn to år, men han og birkebeinerne hadde ikke klart å utrette stort. Ifølge Sverres saga, skrevet fra omkring 1185 og utover, var de stadig på flukt med motstanderne i hælene, sørover og nordover mellom Trøndelag og Viken, og med avstikkere inn i Sverige når de trengte ro.

Opprinnelig hadde birkebeinerne vært en nokså broket skare av rotløse menn, særlig rekruttert i skogsområdene inn mot Sverige, fra Kongsvinger-traktene og sørover til Göta älv. Navnet hadde de fått fordi de var så fattige at de ikke hadde råd til ordentlig fottøy. I 1174 hadde de først samlet seg om kongsemnet Øystein Møyla, sønn av kong Øystein Haraldsson (død 1157). Den mektige gautlandsjarlen Birger Brosa, som var gift med en datter av Harald Gille og derfor involvert i de norske borgerkrigene, hjalp dem i gang. Tre år senere hadde de lidd fullstendig nederlag mot Erling Skakke i slaget på Re i Vestfold.

Etter nederlaget på Re hadde Birger igjen hjulpet dem og skaffet dem et nytt kongsemne. Dette var Sverre, en angivelig uekte sønn av kong Sigurd Munn (død 1155), som hadde kommet til Birger i Sverige bare få måneder i forveien. Han kom da fra Færøyene, der han hadde hatt sin oppvekst og fått presteutdannelse. I Sverre fikk birkebeinerne en leder med usedvanlig utholdenhet og pågangsmot, selv når det var som aller mørkest. Han var intelligent og ukonvensjonell, forsiktig og dristig på samme tid, snar til å finne utveier og til å overraske motstanderne. Og han klarte – det viktigste for en geriljaleder – å unngå alvorlige nederlag. Sverres lederegenskaper gjorde at mennene hans etter hvert fikk stor tiltro til ham. Birkebeinerne kom til å utgjøre en sammensveiset og erfaren kampstyrke som var i stand til å seire over tallmessig overlegne styrker.

Slaget

19. juni 1179 støtte to hærer sammen på Kalvskinnet i Trondheim, like vest for Nidarosdomen. Den største hæren, på 500 mann, ble ledet av kong Magnus Erlingsson, den gangen 23 år gammel, og hans far jarlen Erling Skakke, som var i midten av sekstiårene. Magnus var den første kongen i Norge som var blitt salvet og kronet av kirken, og han og faren sto i spissen for landets makthavere, det som fantes av «aristokrati», på både verdslig og geistlig side. Mot hæren deres kjempet den 300 mann sterke birkebeinerhæren, ledet av Sverre.

Ifølge sagaen holdt Sverre en tale til mennene sine før slaget, der han lovet dem at de skulle få samme rang som motstanderne de felte – det vil si at den som drepte en hirdmann, skulle selv bli hirdmann, og den som drepte en lendmann, skulle selv bli lendmann.

Birkebeinernes kampstyrke viste seg i slaget på Kalvskinnet, der de nedkjempet motstanderen. Dermed var hele den politiske situasjonen – særlig i Trøndelag – brått endret. Sverre kunne etter slaget selvbevisst, men noe overdrevet, uttale: «Dette er et stort tidsskifte, som dere kan skjønne. Underlig nok er det blitt til at én mann står i stedet for tre: for konge og for jarl og for erkebiskop. Og den ene mannen er jeg ...» (Sverres saga, kapittel 38).

Betydning

Etter slaget fikk birkebeinerkongedømmet et varig fotfeste i Trøndelag, der kong Magnus og Erling Skakkes herredømme hele tiden hadde hatt liten støtte blant folk. Endringene betydde også at birkebeinerne som gruppering i noen grad endret karakter og ble mer mangefasettert. For det første opplevde mange birkebeinere et betydelig sosialt avansement, i tråd med det Sverre hadde lovet før slaget. Dette var helt nødvendig når de ikke lenger skulle utgjøre en ren geriljaskare, men bli et statsbærende «parti». For det andre sier sagaen at det nå var mange menn av gode ætter blant trønderne som sluttet seg til Sverre. Det sosiale grunnlaget for birkebeinerkongedømmet ble dermed utvidet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg