Paris' historie begynner som en keltisk by i det nåværende la Cité, som gallerkrigen i 58–50 fvt. ble erobret av romerne. I tidlig middelalder ble Paris hovedstad for frankerne, senere for merovingerne og karolingerne. Paris ble herjet av vikinger på 800-tallet, men ble bygget opp igjen etter kapetingenes tronbestigelse i 987.

I middelalderen ble byen inndelt i La Ville på Seines høyre bredd (rive droite), som særlig ble dominert av handel og håndverk, og Île de la Cité, setet for kirke og forvaltning. Venstre Seinebredd (rive gauche) ble kalt L'Université og var sentrum for undervisning og forskning. Fra denne tiden stammer også Notre Dame og slottet Louvre. Fra 1600-tallet ble Paris Europas politiske og kulturelle hovedstad. Den franske revolusjon i 1789–1794 utspilte seg først og fremst i Paris.

Det moderne Paris ble i vesentlig grad skapt omkring midten av 1800-tallet gjennom baron Georges Eugène Haussmanns storstilte byfornyelsesarbeider. I Paris har det vært holdt flere verdensutstillinger og olympiske sommerleker i 1900 og 1924. Byen slapp unna store skader under de to verdenskrigene.

Paris har gjennom århundrene hatt en sentral plass i europeisk historie, både innen kunst og litteratur og som sentrum for nye ideer. Rasjonalismen, opplysningstiden, 1800-tallets litteratur og malerkunst og de senere surrealister har satt spor etter seg langt ut over Paris' og Frankrikes grenser.

Paris finnes første gang nevnt i Caesars verk om gallerkrigen (58–50 fvt.) under navnet Lutetia Parisiorum, hovedstaden for den keltiske stammen parisene (parisii). Denne kelterbyen lå på det nåværende la Cité, og broer førte over til begge Seine-breddene. Den lå ypperlig til for handel og samferdsel, og etter at den var blitt romersk vokste det opp en romersk koloni på sørsiden av elven.

Lutetia ble romersk provinshovedstad, men på slutten av 200-tallet evt. ødelagt av germanere, hvoretter innbyggerne trakk seg tilbake til la Cité, som nå ble befestet.

Rester av den romerske bebyggelsen i Paris er avdekket, blant annet termene i Cluny-museet og arenaen i Rue Monge samt et teater under det nåværende Lycée Saint-Louis på Boulevard Saint-Michel.

I 508 gjorde frankerkongen Chlodvig Paris til sin hovedstad, og merovingerne residerte delvis der, men under karolingerne mistet den sin politiske betydning og led på 800-tallet sterkt under vikingenes angrep. En ny blomstringstid fikk Paris imidlertid i og med kapetingenes tronbestigelse i 987; nå slo munker, kjøpmenn og håndverkere seg ned på begge bredder av Seinen, og på denne måten oppstod la Ville. Snart ble Paris Seine-områdets viktigste havn, og broene over elven ble utstyrt med hus.

Fra og med Filip 1 (1052–1108) hadde kongene sin faste residens på vestsiden av la Cité. Under Filip 2 August (1180–1223) ble det oppført en bymur rundt la Ville, og samtidig utviklet sørsiden seg til et stort lærdomssentrum med mange kirker og klostre, og fikk navnet l'Université etter universitetet der. Også denne bydelen ble befestet i årene 1211–1220. Fra denne tiden stammer også hallene, Notre Dame-kirken og slottet Louvre. Imidlertid vokste byen stadig, og i 1370 fikk man ferdig en ny bymur i nord, utenfor den gamle; den gikk fra den nåværende Pont du Carrousel over Place des Victoires til Porte Saint-Denis og derfra litt innenfor de nåværende store bulevarder. Nye broer ble bygd; de var på samme måte som de tidligere forsynt med husrekker.

Fra Karl 7s tid (1403–1461) residerte kongene mest i det senere nedrevne Hôtel des Tournelles på Place des Vosges i la Ville og i Louvre, det siste fortsatte tidvis å være kongeslott helt til Ludvig 14 flyttet hoffet til Versailles.

Under religionskrigene sto Paris på katolikkenes side. Her foregikk Bartolomeusnattens massakre i 1572. Henrik 4 fikk ikke slippe inn i byen før han hadde skiftet religion.

Kardinalen og statsmannen Armand Richelieu gjorde Paris til Europas politiske og kulturelle hovedstad. Adelen bygde sine palasser i byen; på 1600-tallet i Louvre- og Marais-strøkene, på 1700-tallet i Faubourg St.-Germain og Faubourg St.-Honoré. Folketallet, som i begynnelsen av 1300-tallet hadde utgjort 250 000, nådde i slutten av 1600-tallet opp i 500 000. Ludvig 14 anla de første bulevarder i de nordlige og sørlige deler av byen og flyttet hoffet fra Louvre til Versailles. I 1784–1791 ble det oppført en tollmur, som også omfattet forstedene Montmartre og St.-Honoré i vest, og som i 1860 ga plass for nye bulevarder. Den franske revolusjon i 1789–1794 utspilte seg først og fremst i Paris. Også julirevolusjonen i 1830 og februarrevolusjonen i 1848 hadde sitt sentrum her.

Napoleon gjorde mye for byplanleggingen, bygde triumfbuen og beriket museene med røvede skatter. I 1811 ble byen inndelt i tolv distrikter (arrondissements), i 1860 utvidet til 20. I 1814 og 1815 var Paris okkupert av Napoleons motstanderne (henholdsvis sjette og syvende koalisjonene).

Ved kommunikasjonsutbygging og industrireising vokste folketallet sterkt på 1800-tallet. Diktere, komponister og malere ga byen internasjonalt ry. Adolphe Thiers anla i 1840–1845 en ny ring av befestninger, som ble administrative grenser i 1860. Seine-prefekten Haussmann ledet i 1853–1870 storstilte regulerings- og byggearbeider som omdannet store deler av byen, og han er den som mest har satt sitt preg på det moderne Paris. Byen led mye under beleiringen under den fransk-tyske krig i 1870–1871 og under nedkjempelsen av Pariskommunen.

I Paris har det vært holdt verdensutstillinger i 1855 (på Champs-Élysées), 1867, 1878, 1889, 1900 og 1937 (på Champ-de-Mars og et tilstøtende område på høyre bredd). De olympiske sommerleker ble avholdt i Paris 1900 og 1924. Under første verdenskrig ble Paris beskutt med langtrekkende kanoner, men skadene var små. Etter krigen ble de ytre befestninger nedlagt og den 200 meter brede militærsonen utenfor innlemmet sammen med Boulogne- og Vincennes-skogene (1925, 1929, 1930).

Heller ikke under andre verdenskrig led Paris større skader. Den ble erklært for åpen by 13. juni 1940 og okkupert av tyskerne dagen etter. 25.–26. august 1944 ble byen befridd av hjemmestyrkene støttet av amerikanske og franske tropper. Mens mellomkrigsårene var kjennetegnet ved utbygging av småhusstrøk, har reisingen av boliger i tiden etter andre verdenskrig for det meste foregått i form av blokkbebyggelse.

Trafikkproblemene og de mange uheldige sider ved Paris' dominerende stilling, for Frankrike så vel som for byen selv, har vært de viktigste utgangspunkter for planleggingen. En aktiv desentraliseringspolitikk ble satt i gang i 1949 i form av støtte til industrireising i andre områder, fra 1955 dessuten gjennom restriksjoner på ekspansjon av industri – senere også handel – i Paris. Byutviklingen har vært preget av en storstilt desentralisering gjennom bygging av åtte sekundærsentra til avlasting av bykjernen og bedring av arbeidsplass- og servicetilbudet i forstadsstrøkene, la banlieue, videre utbygging av en serie «nye byer» i en akse langs Seinen, hovedsakelig i retning mot Rouen.

Paris har gjennom århundrene hatt en sentral plass i europeisk historie, både innen kunst og litteratur og som arnested for nye ideer. Fra 1600-tallet (Ludvig 14s tid) ble Paris Europas kulturelle sentrum. De revolusjonære begivenhetene og opprørene i 1789, 1830, 1848, 1871 og 1968 er blitt stående som innledningen til nye epoker. Også byens åndsliv med ideer som rasjonalismen, opplysningsfilosofien på 1700-tallet, 1800-tallets litteratur og malerkunst og de senere surrealister har satt spor etter seg langt ut over Paris' og Frankrikes grenser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.