Kirsten Flagstad

Ved et lykkelig sammentreff ble den privatfinansierte operascenen Opera Comique etablert i Oslo samtidig som hun avsluttet sin tid hos Bratt. Her hadde direktøren Benno Singer engasjert flere medlemmer av Flagstad-familien og her sang hun sin første forestilling 16. januar 1919.

Det var ved Opera Comique at Flagstads profesjonelle karriere egentlig begynte, med 16 roller på snaut tre sesonger. Her sang hun både små og store roller. Hennes innsats her kulminerte i vårsesongen 1921 med hovedrollene i Otello og Maskeballet av Giuseppe Verdi og i La fanciulla del West av Giacomo Puccini, hvor først- og sistnevnte var norgespremierer.

I de økonomisk vanskelige 1920-årene ble Flagstad den norske hovedstadens operettestjerne, først ved Mayolteatret i 1922–1924 og deretter Casino Teater (en videreføring av Opera Comique) i 1924–1927. Størst suksess hadde hun med operettene til Emmerich Kálmán, ikke minst Bajaderen på Mayol fra 1923. Hun sang også noen operaroller hvorav den viktigste var debuten som Leonore i Fidelio. Debuten var konsertant med Oslo-Filharmonien (daværende Filharmonisk Selskaps Orkester) i mars 1927 ved hundreårsminnet for Ludwig van Beethovens død.

Flagstad ble hentet til Stora Teatern i Göteborg i 1928. Her gjorde hun stor suksess med debuten som Agathe i Jegerbruden av Carl Maria Weber og var en av de ledende solistene frem til 1934, blant annet med tittelrollene i Aïda, La Bohème og Tosca, og i sjeldnere verker som Saul og David av Carl Nielsen og Rodelinda av Georg Friedrich Händel.

I 1929 gjenopptok Nationaltheatret sin operavirksomhet med en oppsetning av Lohengrin hvor Flagstad sang sin første Wagner-rolle. I 1932 gjorde hun sin rolledebut som Isolde i Wagners Tristan og Isolde her, og i 1933 sang hun Eva i Mestersangerne i Nürnberg.

Hennes prestasjoner i Oslo og Göteborg ble lagt merke til i utlandet. Hun ble invitert til festspillene i Bayreuth hvor hun sang to mindre roller i 1933 foruten Sieglinde og Gutrune i Der Ring des Nibelungen i 1934.

Samtidig ble hun hentet til Metropolitan-operaen. Hennes debut her 2. februar 1935 som Sieglinde i Wagners Valkyrien var en radiosendt lørdagsmatiné hvor programleder Geraldine Farrar umiddelbart proklamerte at en stjerne var født. Det sensasjonelle gjennombruddet var dobbelt uvanlig siden Flagstad var nesten 40 år gammel og allerede hadde sunget 72 større og mindre roller.

Noen dager senere sang hun Isolde i Tristan og Isolde mot den danske tenoren Lauritz Melchior, og Metropolitan hadde fått et stjernepar. Det ble syv triumfartede sesonger på Metropolitan hvor hun sammen med Melchior og dirigenten Artur Bodanzky gjorde Richard Wagners operaer til publikumsmagneter. I 1938 og 1941 sang hun også noen forestillinger av Fidelio; sistnevnte anledning var dirigenten Bruno Walters debut ved Metropolitan. Hun sang også med ensemblet fra Metropolitan i flere andre amerikanske byer og gjestet blant annet operascenene i Chicago, San Francisco og Los Angeles.

Den 18. mai 1936 gjorde hun sin debut på Covent Garden-operaen i London med Isolde, og dette førte til årlige gjesteopptredender her. I tillegg hadde hun en svært omfattende konsertvirksomhet i USA med sin dyktige akkompagnatør Edwin McArthur.

Den 8. juli 1937 holdt hun utendørskonsert med orkester ledet av broren Ole på Frogner stadion i Oslo og trakk et publikum på 10 000. Hennes utendørskonsert i Grant Park i Chicago i august 1940 trakk ifølge avisene om lag 200 000 tilskuere, en verdensrekord.

Flagstad avviklet sitt engasjement ved Metropolitan i 1941 og reiste hjem til et nazi-okkupert hjemland. Hennes mann Henry Johansen var medlem av NS. Hans trelastselskap, i hovedsak ledet av to sønner fra et tidligere ekteskap, gjorde forretninger med tyskerne. Ektemannen meldte seg imidlertid ut av NS i 1941 og medlemmer av familien drev motstandsarbeid. Henry Johansen døde i 1946, før han kunne bli trukket for retten som krigsprofitør. Den ene av sønnene ble senere dømt til fengselsstraff.

Flagstad hadde ikke sunget i Tyskland siden Bayreuth-festspillene i 1934 og lyktes i å gjennomføre sin boikott av Tyskland og tyskokkupert område i nazitiden. Hun fikk utreisetillatelse til noen få engasjementer i Sverige og Sveits. Imens holdt hun kontakten med datteren, akkompagnatøren McArthur og et stort nettverk i USA. Hjemreisen i 1941 og saken mot mannens firma ble likevel en belastning for henne. Hun ble offentlig kritisert og ble en tid holdt tilbake i Norge for å vitne i saken. I USA ble det organisert en mindre kampanje mot henne hvor et antall demonstranter møtte opp ved konserter.

Flagstad gjenopptok sin internasjonale karriere i Frankrike i januar 1947. Hennes etterkrigskarriere ble helt rekordartet; ingen solist verken før eller siden har gitt så mange forestillinger av det høydramatiske repertoaret eller hatt en så intens konsertkarriere. Fra februar 1947 var hun tilbake i London hvor hun trakk fullt hus i Royal Albert Hall. Samme måned gjorde hun sin debut på La Scala hvor hun kom til å gjeste hvert år fremover. I april var hun tilbake i USA og gjenopptok samarbeidet med Edwin McArthur.

Den 19. februar 1948 var hun tilbake på Covent Garden-operaen med den britiske kongefamilien tilstede. Her ble hun igjen den store publikumsmagneten. I 1949 og 1950 sang hun tittelrollen i Fidelio ved festspillene i Salzburg.

I 1950 uroppførte hun Richard Strauss' Vier letzte Lieder i London med Wilhelm Furtwängler og Philharmonia Orchestra. Komponisten Richard Strauss hadde ikke utgitt sangene, men i stedet sendt dem som gave til Flagstad.

I januar 1951 vendte hun tilbake til Metropolitan i triumf som Isolde i Tristan og Isolde. Hennes siste forestillinger på Metropolitan var året etter med tittelrollen i Alceste av Christoph Willibald Gluck.

Flagstads avskjed fra operascenen skjedde på en spesiell måte, med rollen som Dido i 1600-tallsoperaen Dido og Aeneas av Henry Purcell. Spillestedet var et lite privatteater som den engelske skuespilleren Bernard Miles hadde latt oppføre på sin egen eiendom i London og døpt The Mermaid Theatre. Her gjorde Flagstad sine første forestillinger som Dido 9. september 1951; uvanlig nok ga hun og hennes kolleger to forestillinger av denne korte operaen hver kveld.

Oppsetningen ble gjenopptatt høsten 1952. Vinteren 1953 ble den flyttet til Oslo Nye Teater og ledet av Øivin Fjeldstad. Under Elizabeth 2's kroning i London sommeren 1953 flyttet Miles sitt teater til den gamle børsbygningen i City of London og her sang Flagstad sin aller siste operaforestilling 5. juni 1953.

Hun holdt avskjedskonsert på Nationaltheatret 12. desember 1953, på dagen 40 år etter debuten samme sted. Hun opptrådte imidlertid på en rekke veldedighetsforestillinger i årene som fulgte. I 1957 sang hun både ved Bjørnstjerne Bjørnson-jubileet i Molde og ved markeringen av femtiårsminnet for Edvard Griegs død i Royal Albert Hall.