Faktaboks

Kirsten Flagstad
Kirsten Malfrid Flagstad
Født
12. juli 1895, Hamar
Død
7. desember 1962, Oslo
Virke
Sanger (sopran)
Familie

Foreldre: Fiolinist Michael Flagstad (1869–1930) og pianist Marie Nielsen Johnsrud (1871–1958).

Gift 1) 14.5.1919 med forretningsmann Sigurd Hall (8.5.1893–16.11.1962), sønn av forretningsmann Ola Hall (1865–1939) og Emilie Sætrang (1872–1948), ekteskapet oppløst 1930; 2) 31.5.1930 med direktør Henry Thomas Ingvald Johansen (10.1.1883–23.6.1946), sønn av vognmann Johan Martin Johansen (1860–1917) og Ida Louise Nilsen (1861–1934).

Kirsten Flagstad

Kirsten Flagstad som Brünnhilde i Richard Wagners Der Ring des Nibelungen. Dette kostymet ble laget til hennes eneste filmopptreden, i showkavalkaden The Big Broadcast of 1938 produsert av Paramount Pictures.

Av /NTB Scanpix ※.
Kirsten Flagstad
Kirsten Flagstad. Portrettfoto 1924.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC0 1.0

Kirsten Flagstad som Sieglinde i Wagners Valkyrien, rollen som i 1935 ble springbrettet til hennes amerikanske og senere internasjonale karriere.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kirsten Flagstad var en norsk sanger (sopran) som var en av 1900-tallets fremste opera- og konsertsangere. Med sin uvanlig store og glansfulle stemme var hun en av samtidens fremste Richard Wagner-sangere med Isolde i Tristan og Isolde og Brünnhilde i Der Ring des Nibelungen blant sine store roller.

Flagstad huskes særlig fra sin tid ved Metropolitan-operaen i New York og deretter fra en rekke av de største operascenene og konserthusene. Flagstad holdt også romansekunsten i hevd og brakte den norske sangskatten ut til et stort publikum i mange land. I 1958 ble hun Den Norske Operas første sjef.

Kirsten Flagstad Museum ble i 1985 etablert i Strandstuen på Hamar hvor hun ble født.

Bakgrunn

Da Kirsten Flagstad ble født, var begge foreldrene tilknyttet musikk- og teatermiljøet i Oslo, blant annet Centralteatret. Moren Marie, som var fra Eidsvoll, var repetitør og kapellmester. Faren Michael, som var fra Hamar, var fiolinist, dirigent og tekstforfatter ved siden av sitt sivile yrke som stenografStortinget.

Det fantes musikere i begge familier, men det var særlig Marie som kom fra en utpreget musikerslekt. Maries foreldre sang og spilte ved siden av gårdbruket. Hennes morfar Paul Frank hadde vært «musikkforpakter» på Eidsvoll, og farens bror Hans Nielsen hadde vært førstecellist på Christiania Theater med utdannelse fra Dresden og Paris.

Kirsten Flagstad ble født i farens barndomshjem, den tidligere husmannsplassen Strandstuen i Hamar. Hun vokste opp i Oslo, først i sentrum og fra syv års alder på Vinderen som den gang lå i Oslos nabokommune Aker.

Flagstad fikk pianoundervisning fra ung alder og ble en svært habil pianist. Allerede som ung jente leste hun operapartiturer, og hun sang med når moren repeterte med operasangere hjemme. Dette førte til sangtimer hos Ellen Schytte-Jacobsen i 1911–1913 hvor hun umiddelbart viste sitt talent.

Karriere

Flagstad hadde gått hos Schytte-Jacobsen i to år da hun 12. desember 1913 debuterte som operasanger, 18 år gammel, med rollen som Nuri i Nationaltheatrets oppsetning av Tiefland av Eugen d'Albert. Hun studerte videre med Albert Westwang i 1913–1916. I 1914 sang hun hovedrollen i operetten Cornevilles klokker av Robert Planquette på Nationaltheatret og i 1915 to mindre roller i operaer av Gerhard Schjelderup.

På privatstipend oppholdt hun seg fra 1916 til 1918 i Stockholm hvor hun videreutdannet seg i sang hos pedagogen Gillis Bratt. Hun holdt sin debutkonsert i Universitetets aula 21. mars 1918 med den italienske dirigenten og pianisten Piero Coppola ved flygelet, til svært gode kritikker.

Oslo

Francesca
Under de tidlige årene i Oslo vant Flagstad et ry som hovedstadens operettestjerne. Her som grevinne Francesca i operetten Når kjærligheten våkner på Mayol-teateret 1924.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC0 1.0

Ved et lykkelig sammentreff ble den privatfinansierte operascenen Opera Comique etablert i Oslo samtidig som hun avsluttet sin tid hos Bratt. Her hadde direktøren Benno Singer engasjert flere medlemmer av Flagstad-familien, og her sang hun sin første forestilling 16. januar 1919.

Det var ved Opera Comique at Flagstads profesjonelle karriere egentlig begynte, med 16 roller på snaut tre sesonger. Her sang hun både små og store roller. Hennes innsats her kulminerte i vårsesongen 1921 med hovedrollene i Otello og Maskeballet av Giuseppe Verdi og i La fanciulla del West av Giacomo Puccini, hvor først- og sistnevnte var norgespremierer.

I de økonomisk vanskelige 1920-årene ble Flagstad den norske hovedstadens operettestjerne, først ved Mayolteatret i 1922–1924 og deretter Casino Teater (en videreføring av Opera Comique) i 1924–1927. Størst suksess hadde hun med operettene til Emmerich Kálmán, ikke minst Bajaderen på Mayol fra 1923. Hun sang også noen operaroller hvorav den viktigste var debuten som Leonore i Fidelio. Debuten var konsertant med Oslo-Filharmonien (daværende Filharmonisk Selskaps Orkester) i mars 1927 ved hundreårsminnet for Ludwig van Beethovens død.

Göteborg

Flagstad ble hentet til Stora Teatern i Göteborg i 1928. Her gjorde hun stor suksess med debuten som Agathe i Jegerbruden av Carl Maria Weber og var en av de ledende solistene frem til 1934, blant annet med tittelrollene i Aïda, La Bohème og Tosca, og i sjeldnere verker som Saul og David av Carl Nielsen og Rodelinda av Georg Friedrich Händel.

I 1929 gjenopptok Nationaltheatret sin operavirksomhet med en oppsetning av Lohengrin hvor Flagstad sang sin første Wagner-rolle. I 1932 gjorde hun sin rolledebut som Isolde i Wagners Tristan og Isolde her, og i 1933 sang hun Eva i Mestersangerne i Nürnberg.

Hennes prestasjoner i Oslo og Göteborg ble lagt merke til i utlandet. Hun ble invitert til festspillene i Bayreuth hvor hun sang to mindre roller i 1933 foruten Sieglinde og Gutrune i Der Ring des Nibelungen i 1934.

USA

Samtidig ble hun hentet til Metropolitan-operaen. Hennes debut her 2. februar 1935 som Sieglinde i Wagners Valkyrien var en radiosendt lørdagsmatiné hvor programleder Geraldine Farrar umiddelbart proklamerte at en stjerne var født. Det sensasjonelle gjennombruddet var dobbelt uvanlig siden Flagstad var nesten 40 år gammel og allerede hadde sunget 72 større og mindre roller.

Noen dager senere sang hun Isolde i Tristan og Isolde mot den danske tenoren Lauritz Melchior, og Metropolitan hadde fått et stjernepar. Det ble syv triumfartede sesonger på Metropolitan hvor hun sammen med Melchior og dirigenten Artur Bodanzky gjorde Richard Wagners operaer til publikumsmagneter. I 1938 og 1941 sang hun også noen forestillinger av Fidelio; sistnevnte anledning var dirigenten Bruno Walters debut ved Metropolitan. Hun sang også med ensemblet fra Metropolitan i flere andre amerikanske byer og gjestet blant annet operascenene i Chicago, San Francisco og Los Angeles.

Den 18. mai 1936 gjorde hun sin debut på Covent Garden-operaen i London med Isolde, og dette førte til årlige gjesteopptredender her. I tillegg hadde hun en svært omfattende konsertvirksomhet i USA med sin dyktige akkompagnatør Edwin McArthur.

Den 8. juli 1937 holdt hun utendørskonsert med orkester ledet av broren Ole på Frogner stadion i Oslo og trakk et publikum på 10 000. Hennes utendørskonsert i Grant Park i Chicago i august 1940 trakk ifølge avisene om lag 200 000 tilskuere, en verdensrekord.

Andre verdenskrig

Flagstad avviklet sitt engasjement ved Metropolitan i 1941 og reiste hjem til et nazi-okkupert hjemland. Hennes mann Henry Johansen var medlem av NS. Hans trelastselskap, i hovedsak ledet av to sønner fra et tidligere ekteskap, gjorde forretninger med tyskerne. Ektemannen meldte seg imidlertid ut av NS i 1941, og medlemmer av familien drev motstandsarbeid. Henry Johansen døde i 1946, før han kunne bli trukket for retten som krigsprofitør. Den ene av sønnene ble senere dømt til fengselsstraff.

Flagstad hadde ikke sunget i Tyskland siden Bayreuth-festspillene i 1934 og lyktes i å gjennomføre sin boikott av Tyskland og tyskokkupert område i nazitiden. Hun fikk utreisetillatelse til noen få engasjementer i Sverige og Sveits. Imens holdt hun kontakten med datteren, akkompagnatøren McArthur og et stort nettverk i USA. Hjemreisen i 1941 og saken mot mannens firma ble likevel en belastning for henne. Hun ble offentlig kritisert og ble en tid holdt tilbake i Norge for å vitne i saken. I USA ble det organisert en mindre kampanje mot henne hvor et antall demonstranter møtte opp ved konserter.

En verdenskarriere

Flagstad gjenopptok sin internasjonale karriere i Frankrike i januar 1947. Hennes etterkrigskarriere ble helt rekordartet; ingen solist verken før eller siden har gitt så mange forestillinger av det høydramatiske repertoaret eller hatt en så intens konsertkarriere. Fra februar 1947 var hun tilbake i London hvor hun trakk fullt hus i Royal Albert Hall. Samme måned gjorde hun sin debut på La Scala hvor hun kom til å gjeste hvert år fremover. I april var hun tilbake i USA og gjenopptok samarbeidet med Edwin McArthur.

Den 19. februar 1948 var hun tilbake på Covent Garden-operaen med den britiske kongefamilien tilstede. Her ble hun igjen den store publikumsmagneten. I 1949 og 1950 sang hun tittelrollen i Fidelio ved festspillene i Salzburg.

I 1950 uroppførte hun Richard Strauss' Vier letzte Lieder i London med Wilhelm Furtwängler og Philharmonia Orchestra. Komponisten Richard Strauss hadde ikke utgitt sangene, men i stedet sendt dem som gave til Flagstad.

I januar 1951 vendte hun tilbake til Metropolitan i triumf som Isolde i Tristan og Isolde. Hennes siste forestillinger på Metropolitan var året etter med tittelrollen i Alceste av Christoph Willibald Gluck.

Avskjed

Flagstads avskjed fra operascenen skjedde på en spesiell måte, med rollen som Dido i 1600-tallsoperaen Dido og Aeneas av Henry Purcell. Spillestedet var et lite privatteater som den engelske skuespilleren Bernard Miles hadde latt oppføre på sin egen eiendom i London og døpt The Mermaid Theatre. Her gjorde Flagstad sine første forestillinger som Dido 9. september 1951; uvanlig nok ga hun og hennes kolleger to forestillinger av denne korte operaen hver kveld.

Oppsetningen ble gjenopptatt høsten 1952. Vinteren 1953 ble den flyttet til Oslo Nye Teater og ledet av Øivin Fjeldstad. Under Elizabeth 2.s kroning i London sommeren 1953 flyttet Miles sitt teater til den gamle børsbygningen i City of London, og her sang Flagstad sin aller siste operaforestilling 5. juni 1953.

Hun holdt avskjedskonsert på Nationaltheatret 12. desember 1953, på dagen 40 år etter debuten samme sted. Hun opptrådte imidlertid på en rekke veldedighetsforestillinger i årene som fulgte. I 1957 sang hun både ved Bjørnstjerne Bjørnson-jubileet i Molde og ved markeringen av femtiårsminnet for Edvard Griegs død i Royal Albert Hall.

Den Norske Opera & Ballett

I 1958 ble Flagstad Den Norske Operas første sjef. Det viste seg som et fornuftig valg da den nye norske operaen umiddelbart fikk oppmerksomhet verden over.

Flagstad rekrutterte en rekke gode norske sangere til operaen. I all stillhet utvidet hun også operaens budsjetter med egne midler. Hennes tid som operasjef ble imidlertid kort. Sykdom tvang henne til å gå av høsten 1960.

Stemmen

Flagstads stemme var usedvanlig stor og klang fritt og fulltonende. Den beholdt sine kvaliteter usedvanlig lenge; selv i opptakene av den 64-årige Flagstad høres ingen av de vanlig tegnene på forfall, bortsett fra små tegn på at det var et tyngre arbeid å frem den store stemmen. På slutten av karrieren hadde hun ikke lenger de aller høyeste tonene, for eksempel sopranens høye c. Til gjengjeld hadde hun et flott uttrykk i mezzosopran-omfanget.

Flagstads stemme var nok et produkt av flere ting. Viktig var forutsetninger fra naturens side og hennes bakgrunn som en idrettslig anlagt jente i oppveksten — ingen selvfølge i årene før første verdenskrig. Hennes lange læretid hos Gillis Bratt ble åpenbart vellykket. Siden var hennes tålmodighet sannsynligvis av betydning; hun sang i flere år nesten utelukkende operetteroller og tok kun langsomt fatt på de tunge rollene.

Hun gikk også i en god skole hva angikk å synge «på tekst», det vil si å forme sangen med tanke på at teksten skal bli tydeligst mulig.

Det er kanskje særlig live-opptakene fra de store operahusene og konsertsalene som viser Flagstads egentlige format. Med flott diksjon og suveren tonal sikkerhet formidler hun musikk og tekst ganske suverent gjennom det store orkesteret, både i lyriske og dramatiske avsnitt.

Innspillinger og lydfestinger

Flagstad har etterlatt seg nærmere tusen plateinnspillinger og forestillings- og konsertopptak. Hennes karriere i opptaksstudioene var rekordlang, fra 1914 til 1959. En milepel er innspillingene fra 1929 av norske sanger, blant annet Sne av Sigurd Lie. I 1930-årene gjorde hun populære innspillinger av sanger med Edwin McArthur, blant annet Griegs Haugtussa fra Los Angeles i august 1940.

I etterkrigsårene gjorde hun innspillinger for EMI i deres kjente Abbey Road Studios i London, blant annet av norske sanger og Wagner-utdrag. I 1950-årene skiftet hun til plateselskapet Decca og fikk dem til å lansere Wagners Götterdämmerung med overveiende norske solister og spilt inn i Oslo i 1956. Decca ønsket henne som Brünnhilde og dermed som midtpunkt i den første innspillingen av Der Ring des Nibelungen, ledet av Georg Solti i Wien, men her valgte hun å gjøre rollen som Fricka i Das Rheingold. Innspillingen ble en bestselger.

Flagstad kom til å medvirke på fem komplette operaer på plate: Dido og Aeneas, Das Rheingold, Tristan og Isolde, Götterdämmerung og Alceste. Blant hennes siste platesuksesser var sanger av norske komponister og av Jean Sibelius, gjort med London Symfoniorkester og Øivin Fjeldstad i London i henholdsvis 1958 og 1959.

Et stort antall forestillingsopptak er utgitt, ikke minst en rekke radiosendte lørdagsmatineer av forestillinger på Metropolitan. Berømt er også en komplett Der Ring des Nibelungen fra La Scala og Fidelio fra festspillene i Salzburg, begge med Wilhelm Furtwängler. Også hennes urfremførelse av Vier letzte Lieder av Richard Strauss finnes i opptak.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Svendsen, Trond Olav og Ragnhild Nyhus: Flagstad: et kunstnerliv, 2013, isbn 9788292845066
  • Lund, Eve-Marie: La meg være i fred: en bok om Kirsten Flagstads liv, 2008, isbn 978-82-91614-77-9
  • Solbrekken, Ingeborg: Stemmen: Kirsten Flagstad — verdensstjerne og syndebukk, 2003, isbn 82-476-0270-9
  • Solbrekken, Ingeborg: Galskap og rettergang: landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen, 2007
  • Gunnarson, Torstein: Sannheten om Kirsten Flagstad: en dokumentarbiografi, 1985, isbn 82-991293-0-3
  • Rein, Aslaug: Kirsten Flagstad, 1967
  • Vogt, Howard: Flagstad: singer of the century, 1987, isbn 0-436-55800-9
  • McArthur, Edwin: Flagstad: a personal memoir, 1965
  • Biancolli, Louis: The Flagstad manuscript, 1952

Faktaboks

Kirsten Flagstad
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036372011186

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg