modulasjon (musikk)

Bobbysocks
Bobbysocks vant Eurovision Song Contest i 1985 med La det swinge. Sangen modulerer kromatisk mellom første refreng og andre vers. Det er også et tonalt utsving i sangen, der teksten går «...når jeg føler at det svinger mer og mer».
Bobbysocks
Av /NRK, pressefoto.

Artikkelstart

Modulasjon er når musikk går fra én toneart til en annen. Dette er en måte å skape variasjon og spenning på i musikk. Modulasjoner skaper også avsnitt i musikken og dermed musikalsk form.

Faktaboks

Uttale
modulasjˈon
Etymologi
av latin ‘rytmisk bevegelse’

Musikk (som er tonal) har alltid en tydelig følelse av grunntone og hovedtoneart. Dette kalles det tonale sentrumet og er det som føles som «hjem» i musikken. På engelsk brukes gjerne betegnelsen «home key». En modulasjon flytter dette sentrumet slik at en ny toneart føles som «hjem».

I populærmusikk moduleres det ofte i bridgen i en låt, slik at denne går i en annen toneart enn verset og refrenget, som skaper en spenningskurve.

Modulasjon i form av en plutselig, uforberedt overgang til en ny toneart kalles gjerne ‘toneartsrykk’. Et eksempel på dette er Bobbysocks' La det Swinge av Rolf Løvland, som modulerer et halvt trinn (kromatisk) mellom første refreng og andre vers.

Tonearter er beslektet til hverandre i ulik grad. Modulasjoner til tonearter som er nært beslektet er det mest vanlige. Modulasjoner til tonearter som er fjernere beslektet, kan oppfattes som overraskende, særlig dersom de nye tonene kommer brått og ikke blir innført gradvis.

Gjennom musikkhistorien har det utviklet seg normer for hvordan modulasjoner skal forberedes og innføres. Disse varier i stilarter som populærmusikk, jazz og klassisk musikk. Komponister som har ønsket å skape mer utfordrende og moderne musikk, har gjerne eksperimentert med modulasjoner til fjernere tonearter.

Modulasjon og utsving

Når en modulasjon er midlertidig og ikke blir helt fullført, kalles det tonalt utsving. Det kan være vanskelig å skille mellom modulasjon og utsving fordi prinsippet er det samme.

Et eksempel er Kom mai, du skjønne, milde av Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791). Her flyttes det tonale senteret i tredje frase, der teksten i første vers er «...at jeg igjen deg så», på ordet «så». Etter et slikt utsving har komponisten to valg: Å skynde seg tilbake til hovedtonearten ved å snarest gjeninnføre hovedtoneartens skalatoner, eller å befeste den nye tonearten ved å la flere avsluttende fraser (kadenser) gå til denne. Her velger Mozart det førstnevnte – det er et tonalt utsving. Hadde han gjennomført modulasjonen med en ny kadens til den nye tonearten, ville det vært en modulasjon.

I korte sanger som Kom mai, du skjønne, milde brukes ofte utsving for å oppnå den samme effekten som en modulasjon. Det samme forekommer i La det swinge, der teksten i sangen går «...når jeg føler at det svinger mer og mer».

Typer

Det finnes flere måter å modulere på. En modulasjon til en nært beslektet toneart gjennomføres ved å innføre en akkord som kan lede til den nye tonearten. Dette innebærer også et endret skalatrinn som gjerne bekreftes melodisk. Parallell modulering er når musikken går fra dur til moll (eller omvendt) uten å skifte grunntone (tonika). Man kan også lage en kjede av modulasjoner som følger kvintsirkelen.

I populærmusikk moduleres det ofte i bridgen i en låt. Et eksempel på dette er Eric Claptons (født 1945) Tears in Heaven. Bridgen er den delen der teksten starter med «Time can bring you down». Låta går i A-dur, mens bridgen begynner med et rykk til en C-dur-akkord, med en bassgang som snart avslører at vi er i G-dur. Mot slutten av en bridge brukes som regel en dominantseptim-akkord for å modulere tilbake til vers eller refreng i hovedtonearten. Når bridgen skrives i en annen toneart, skapes en spenningskurve i sangen.

Lenge før Eric Clapton hadde Franz Schubert (1797–1828) blitt sterkt kritisert for sine uforberedte modulasjoner, som i hans samtid var svært uvanlig. Vi kan si at Schubert oppfant «snarveier» og brøt med etablert praksis tidlig på 1800-tallet. På tross av samtidens kritikk har ettertiden gitt ham stor anerkjennelse for det samme. Omtrent det samme kan sies om Ludwig van Beethovens (1770–1827) sene strykekvartetter, som ofte kalles de «gale kvartettene». De klinger uvanlig dissonant i forhold til andre verk i sin samtid, men har i ettertid vist seg å peke frem mot mer moderne musikk.

Eksempler

Kom mai, du skjønne, milde
Utsving fra F-dur til C-dur i Wolfgang Amadeus Mozarts Komm, lieber Mai (Kom mai, du skjønne, milde). I takt 11 kommer en G-dur-akkord. Den hører ikke hjemme i tonearten F-dur fordi H ikke tilhører F-dur skala. Den vil derfor klinge noe overraskende. Imidlertid er H ledetone i C-dur og peker derfor ut veien dit. H-en bekreftes også melodisk i takt 11. Og riktignok: I takt 12 finner vi uunngåelig C-durakkorden.
Kom mai, du skjønne, milde
Av .
Franz Schubert, «Ufullendte symfoni», D. 759,
Et eksempel på en uforberedt modulasjon er innføringen av andretemaet i Franz Schuberts «ufullendte symfoni» (etter cirka ett minutts spilletid, 1. sats, takt 36–47). Satsens hovedtoneart er h-moll. Etter en kraftfull kadens til h-moll i takt 38 blir tonen D, som altså er ters i h-moll, liggende igjen i akkorden. Plutselig bytter Schubert basstone fra h til G og lar cellistene spille en av hans mest kjente melodier. Slike «mediantrykk» gjør Schubert ofte, og iblant helt uten forberedelse.
Franz Schubert, «Ufullendte symfoni», D. 759,
Av /Faksimile.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg