Økonomi og næringsliv på Kypros

Kypros er fra oldtid så vel som nyere tid et viktig handelssenter i det østlige Middelhav, og spiller fortsatt en viktig rolle som senter for internasjonal handel og finanser, med strategisk beliggenhet særlig mellom Europa og Midtøsten. Denne posisjonen ble styrket som følge av krigen i Libanon i 1980-årene, da en rekke utenlandske banker og andre kommersielle foretak valgte å flytte sine kontorer fra Beirut til Kypros. Fra 1990-årene har også en rekke russiske forretningsvirksomheter etablert seg på Kypros, som dermed ytterligere styrket sin stilling som finanssentrum. Den tradisjonelle bærebjelken i øyas næringsliv – landbruk – er fortsatt viktig, selv om den relativt sett er redusert; Kypros har en betydelig eksport bl.a. av frukt og poteter. Servicesektoren, ikke minst knyttet til turisme, er betydningsfull, både i forhold til sysselsetting og til valutainntjening.

Både jordbruk og turisme ble sterkt rammet av den politiske og geografiske deling av Kypros i 1974. Som følge av Tyrkias invasjon ble landet splittet i én gresk-kypriotisk del i sør (den internasjonalt anerkjente Republikken Kypros) og én tyrkisk-kypriotisk del i nord (en ikke anerkjent selverklært republikk). Delingen hadde vidtrekkende følger for landets økonomi både på kort og lang sikt, med sterk nedgang både i jordbruksproduksjon og turistbesøk. Invasjonen førte til store flyktningstrømmer og til at en rekke familier mistet sine hjem, gårder og andre virksomheter. Størstedelen av det beste jordbrukslandet tilfalt den tyrkisk-kypriotiske delen. Mye av landets industri og mange av turistsentraene ble også liggende i den tyrkisk-kypriotiske delen; det samme ble den største havnebyen, Famagusta.

Til tross for å ha mistet mye av næringsvirksomheten i 1974, har Republikken Kypros (den gresk-kypriotiske delen; Sør-Kypros) hatt langt den mest omfattende økonomiske utvikling av de to delene. Dette skyldes også at den gresk-kypriotiske delen er den internasjonalt anerkjente, mens den tyrkisk-kypriotiske delen langt på vei er blitt internasjonale isolert, og sterkt knyttet til Tyrkia. Nord-Kypros ble derfor sterkt avhengig av økonomisk bistand fra Tyrkia, som selv tidvis har hatt økonomiske problemer. Med en internasjonal boikott siden 1983 har eksport knapt gått til andre land enn Tyrkia, og med liten turisme annet enn fra Tyrkia har Nord-Kypros økonomisk sett sakket akterut i forhold til Republikken Kypros. Allerede fra midten av 1970-årene fant det sted en betydelig økonomisk vekst i sør, innenfor jordbruk og industri så vel som turisme, shipping og finans – og i 1991 ble Kypros fjernet fra Verdensbankens liste over utviklingsland. Med sin søknad om EU-medlemskap fra 1990, tilpasset (Sør-)Kypros seg EUs indre marked gjennom 1990-tallet, til landet ble fullt medlem 2004. For å posisjonere seg for medlemskap inngikk Tyrkia en frihandelsavtale med EU-medlemmet Kypros 2005. Året før ble hindre for handel mellom de to delene av landet fjernet, hvilket reduserte isolasjonen til Nord-Kypros noe. Ett økonomisk stridsspørsmål mellom Sør og Nord er retten til eiendom som er konfiskert i fravær av deres opprinnelige eiere, som følge av flukten i 1974. Særlig gjelder dette eiendom tilhørende gresk-kyprioter – den største flyktninggruppen – i nord.

Før delingen i 1974 sysselsatte jordbruket 35 % av yrkesbefolkningen, og stod for halvparten av øyas eksport. Jordbruket er fortsatt en viktig næringsvei spesielt i Nord-Kypros. Mens jordbruket i 2003 stod for knapt 8 % av sysselsettingen i sør, var tallet i nord ca. 15 %. Bidraget til BNI var samme år henholdsvis 4,3 % og 9,5 %.

De samme vekster dyrkes i begge deler av øya: bygg, hvete, poteter, vindruer, tobakk, oliven og ikke minst sitrusfrukt (appelsiner, sitroner, grapefrukt). Mesteparten av sitruslundene befant seg per 1974 i nord, og sitrusfrukt er blitt en viktig eksportartikkel fra den tyrkisk-kypriotiske delen. I sør dyrkes særlig grønnsaker og poteter – også for eksport. Omkring 1/5 av åkerjorden er kunstig vannet, men vannmangel er en begrensende faktor for produksjonen; Nord-Kypros har importert vann fra Tyrkia. Husdyrholdet omfatter bl.a. sauer og geiter.

Det drives et beskjedent fiske.

Industriproduksjonen sank etter delingen i 1974, da mye av industrien ble liggende i den tyrkisk-kypriotiske delen. Det var fra 1975 en rask oppbygging av en industrisektor i den gresk-kypriotiske delen, særlig for eksportrettet produksjon av tekstiler og skotøy. I 1990-årene mistet denne industrien mye av sin betydning pga. økt konkurranse fra Asia, og farmasøytisk industri ble den ledende industrivirksomhet på Kypros. Videre fremstilles vin og andre jordbruksprodukter, både for hjemmemarkedet og for eksport. I den tyrkisk-kontrollerte delen har industriproduksjonen stagnert, etter raskt vekst i tekstilindustrien i 1980-årene.

Kypros er ganske rikt på mineraler, og har vært kjent siden de eldste tider for sin kobbermalm. Gruvedriften har imidlertid gått sterkt tilbake siden 1974. Det blir utvunnet bl.a. kalkstein og sand. Den overveiende del av bergverket skjer i den gresk-kypriotiske del av landet.

Den viktigste energikilden er olje, og i Larnax finnes det både oljehavn og oljeraffineri. Elektrisitetsforsyningen kommer fra oljebaserte varmekraftverk, men vann- og solenergi utnyttes også. 2002 ble det besluttet å importere flytende naturgass som delvis erstatning for olje til varmekraftverkene; planer om rørledning for gass, fra Egypt via Syria, er også utredet.

Kypros har ikke stor vareeksport, og derfor normalt betydelige underskudd på handelsbalansen med utlandet, som oppveies av inntekter fra turisme samt handel og skipsfart. Mens viktigste eksportvarer inntil i 1990-årene var klær, tekstiler og skotøy, har denne produksjonen og eksport fra denne sektoren sunket, mens eksport av frukt og grønnsaker har økt. Importen omfatter bl.a. tekstiler, maskiner, transportutstyr, olje og matvarer.

EU (og særlig Storbritannia) samt USA er fra 1980-årene viktigste handelspartnere, da handelen med land i Midtøsten, særlig Libanon og Egypt, sank. Handelssamkvemmet til det tyrkisk-kypriotiske Nord-Kypros var inntil 2005 dominert av Tyrkia, med noe handel også med Storbritannia og USA. Eksporten fra denne del av Kypros bestod av matvarer og industriprodukter. Handelssamkvemmet mellom de to deler av Kypros var inntil 2003 minimalt.

Den gresk-kypriotiske delen av øya har utviklet seg til en senter for maritim handel, med sterk vekst i registrert handelsflåte rundt 1990, da en rekke shippingselskap etablerte seg i landet.

Før delingen i 1974 var Gazimağusa (Famagusta) øyas viktigste havneby med 83 % av den totale godsmengde, men ble liggende i den nordlige delen av øya. Siden er Larnax (Larnaka) og Limassol bygd ut til erstatning for Famagusta i sør; i tillegg er en ny havn bygd i Pafos.

Jernbaner finnes ikke på Kypros, men veinettet er forholdsvis godt utbygd. De to delene av øya har imidlertid hvert sitt transportsystem, og det er ingen regelmessig forbindelse mellom nord og sør. Med åpningen av den såkalte grønne linje mellom nord og sør i 2003, ble noen tidligere forbindelser åpnet.

Den internasjonale lufthavnen i Levkosía (Nicosia) har vært stengt siden 1974; nye internasjonale lufthavner er åpnet ved Larnax og Pafos i den gresk-kypriotiske del av øya.

Fra slutten av 1990-årene har regjeringen prioritert utviklingen av (Sør-)Kypros som et senter for regional telekommunikasjon, med bl.a. satellittkommunikasjon mellom Europa, Midtøsten og Asia. 2003 skjøt Kypros og Hellas i fellesskap opp en telekom-satellitt fra Cape Canaveral, Florida. Incentiver er gitt til etableringer innen IT-sektoren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.