Foreldre: Kontorsjef, senere byfogd Hans Kolle (1904–1994) og Ragna Carlsen (1914–1997).
Gift i 1967 med instituttsekretær, senere rådgiver Svein-Erik Grøndahl (1942–2021), sønn av kjøpmann Edwin Grøndahl (1912–1981) og Amanda Jensine Henriksen (1916–2011).
Kirsti Kolle Grøndahl ble i 1993 valgt som Norges første kvinnelige stortingspresident.
Kirsti Kolle Grøndahl er en norsk politiker fra Arbeiderpartiet som satt på Stortinget i 24 år og var stortingspresident i årene 1993–2001. Grøndahl var landets første kvinnelige stortingspresident, og i hennes periode ble det gjennomført viktige reformer i Stortingets arbeidsrutiner, blant annet innføringen av den spontane spørretimen.
Hun har også vært statsråd i to regjeringer, og i 1999 ble hun utnevnt til fylkesmann (nå statsforvalter) i Buskerud, en stilling hun tiltrådte i 2001.
Kirsti Kolle vokste opp i Alta og Fredrikstad, hvor faren var henholdsvis sorenskriver og byfogd. Etter examen artium i 1962 studerte hun realfag ved Universitetet i Oslo og ble adjunkt i 1966. Året etter ble hun ansatt i ungdomsskolen i Røyken i Buskerud.
Hun giftet seg i 1967 med Svein-Erik Grøndahl og arbeidet i skolen de neste ti årene, samtidig som hun ble mor til to jenter.
Kirsti Kolle Grøndahl kom inn i norsk politikk med «kvinnebølgen» i 1970-årene, først som kommunestyrerepresentant i Røyken (1972–1977), og i perioden 1977–2001 som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Buskerud. De to første periodene satt hun i kirke- og undervisningskomiteen og deretter i utenrikskomiteen.
Fredsarbeid, miljøpolitikk og likestilling var fanesaker helt fra studentdagene på Blindern. Som Norges første kvinnelige kirkestatsråd (kirke- og undervisningsminister i 1986–1988) viste hun en markant likestillingsprofil, og i løpet av sitt første år i departementet utnevnte hun omtrent like mange kvinnelige prester som hennes forgjenger hadde gjort i hele sin ministerperiode.
Hun rekrutterte flere kvinnelige ledere i skoleverket og i departementet, og hun arbeidet for å høyne statusen til de såkalte «jentefagene». Kolle Grøndahl insisterte også på et eget kapittel i mønsterplanen om skolens ansvar for å fremme likestilling. Som bistandsminister i 1988–1989 fikk hun frem en tydeligere kvinneprofil i utviklingshjelpen.
Kirsti Kolle Grøndahl, bilde fra 1997
«Kirsti Kolle Grøndahl er det beste som har hendt i Stortinget siden C. J. Hambro,» skrev en kommentator i Bergens Tidende vinteren 1999. Som medlem av Stortingets presidentskap fra 1989 og som landets første kvinnelige stortingspresident i 1993–2001 viste Kolle Grøndahl betydelige lederegenskaper og evne til å forestå fornying av en tradisjonsbundet institusjon. I hennes presidentperiode ble arbeidet i Stortinget grundig reformert.
Tallet på nattmøter ble sterkt redusert, partienes tilmålte taletid nedkortet, noe som ga rom for mer bruk av replikkordskifte. Ifølge presidenten selv gjorde dette stortingsdebattene både «mer levende, mer hørverdige og mer aktuelle». Talerlistene ble kortere, og folk tegnet seg til replikk under selve debatten, i stedet for bare å lese opp sine ferdigsnekrede manuskripter.
Bedre planlegging av Stortingets egen virksomhet var en annen av Kolle Grøndahls reformer. Detaljerte langtidsplaner gjorde det enklere for representantene å få oversikt over sin arbeidssituasjon. Møtefrie mandager og endring av voteringsmåtene lettet også arbeidet.
Et uttalt motiv bak Kolle Grøndahls reformer som stortingspresident var ønsket om å gjøre Stortingets talerstol til en maktfaktor i det politiske liv. Hun var kritisk til medienes makt når det gjaldt å sette den politiske dagsorden, og til den forflatingen av politisk diskusjon som ifølge henne hadde skjedd. Politisk debatt og politiske utspill burde skje i Stortinget, mente hun. Derfor lanserte hun ideen om fjernsynsoverføring av statsministerens redegjørelse om «rikets tilstand» i beste sendetid. Store eller prinsipielle saker burde regjeringen presentere fra Stortingets talerstol, ikke i en pressekonferanse, mente presidenten.
«Spontanspørretimen» er også Kolle Grøndahls verk. Ved at stortingsrepresentantene nå kunne stille spørsmål til statsrådene uten å sende dem inn på forhånd, ble Stortinget styrket vis-à-vis regjering og administrasjon.
Som stortingspolitiker engasjerte Kolle Grøndahl seg også i interparlamentarisk arbeid. Hun har vært leder for den norske delegasjonen til Nordisk råd og medlem av presidiet der, og hun har vært medlem av den felles parlamentarikerkomité mellom Stortinget og Europaparlamentet. Hun var nestleder i Statens bibliotekråd i perioden 1980–1984 og i Rådet for Hardangervidda i perioden 1981–1985.
«Selvstendighetskrav kontra partilojalitet – det er som en taustump hvor det trekkes i begge ender,» vedgikk den ferske stortingsrepresentanten Kirsti Kolle Grøndahl i et intervju med Dagbladet i 1979. Men hun fikk snart ord på seg for å være en som torde å si fra om egne meninger. Ifølge en kommentator var hun «en av de få kvinnene i partiet som åpnet munnen til kritiske ytringer, også under den verste personkultusen rundt Gro». Som president bidro Kirsti Kolle Grøndahl nettopp gjennom denne selvstendigheten til en mer nyansert og romslig politisk praksis, og dermed til økt respekt for politikk og politikere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.