dyd

Dyd, moralsk dygd eller karakterdygd, betegner i etikken gjerne en karakteregenskap som bevirker moralsk holdning og handling.

Hos Platon (427–347 fvt.) er moralsk dyd knyttet til viten og er en menneskelig karaktertilstand som innebærer viten om og begrunnelse av hva som er godt og dårlig. Viten om hva som er etisk godt samt bruken av slik viten fører ifølge Platon til lykke (eudaimonia). Eksempel på moralsk dyd hos Platon er kardinaldydene «måtehold», «mot», «visdom» og «rettferdighet».

Hos Aristoteles (384–322 fvt.) er moralsk dyd en disposisjon hos mennesket til å føle det rette, det vil si ikke for mye og ikke for lite, i situasjonen. Moralsk dyd er en holdning et menneske må utvikle for å få et godt liv og bli lykkelig. Etisk modning krever erfaring over tid, og først når menneskets evner er utviklet og utøves på beste måte, har det moralsk dyd.

Mennesker som har evne til å vurdere hvilken handling som er den beste og kan begrunne eller eventuelt kritisere moralske oppfatninger, har også praktisk klokskap (fronesis). Eksempel på moralsk dyd hos Aristoteles er «mot», «måtehold», «rettferdighet», «vennlighet» og «ærlighet».