Dyd, moralsk dygd, karakterdygd, betegner i moralfilosofien gjerne en karakteregenskap som bevirker moralsk holdning og handling. 

Hos Platon er moralsk dygd knyttet til viten, det er en menneskelig karaktertilstand som innebærer viten om og begrunnelse av hva som er godt og dårlig. Viten om hva som er etisk godt, og bruk av slik viten, fører ifølge Platon til lykke (eudaimonia). Eksempel på moralsk dygd hos Platon er kardinaldydene 'måtehold', 'mot', 'visdom' og 'rettferdighet'.

Hos Aristoteles er moralsk dygd en disposisjon hos mennesket til å føle det rette, det vil si ikke for mye og ikke for lite, i situasjonen. Moralsk dygd er en holdning et menneske må utvikle for å få et godt liv og bli lykkelig. Etisk modning krever erfaring over tid, og først når menneskets evner er utviklet og utøves på beste måte, har det moralsk dygd.

Mennesker som har evne til å vurdere hvilken handling som er den beste, og kan begrunne eller eventuelt kritisere moralske oppfatninger, har også praktisk klokskap (fronesis). Eksempel på moralsk dygd hos Aristoteles er 'mot' 'måtehold', 'rettferdighet', 'vennlighet', 'ærlighet'.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.