Pia Tafdrup, dansk forfatter; debuterte med samlingen Når der går hul på en engel (1981). Tittelen på den neste samlingen Intetfang (1982) refererer til en dvaletilstand som forutsetning for de mest nærværende øyeblikk. Videre må nevnes Den inderste zone (1983) og Springflod (1985); sistnevnte gir et meget sterkt uttrykk for begjær og dialog mellom kjønnene. Med Hvid feber (1986) endres fokus til det metafysiske som preger den senere del av forfatterskapet. Sekundernes bro (1988) etablerer en sivilisasjonskritikk med utgangspunkt i sensibiliteten. I de stort anlagte diktsamlingene Krystalskoven (1992), Territorialsang. En Jerusalemskomposition (1994) og Dronningeporten (1998, Nordisk Råds litteraturpris 1999) blir strofene lengre og syntaksen mer kompleks. Disse samlingene preges også av klassiske former. Diktsamlingen Tusinfødt (1999) inneholder 101 aforistiske dikt. Diktsamlingen Hvalerne i Paris (2002) ble etterfulgt av hennes første roman, Hengivelsen (2004). I Trækfuglens kompas (2010) handler alle diktene om å reise.

I Over vandet går jeg. En skitse til en poetik (1991) gir forfatteren i fragmentarisk form uttrykk for sin forståelse av diktning som en virksomhet i et skjæringspunkt mellom det uutsigelige og presist språklig uttrykk. Her blir forestillingen om en metafysisk instans tydelig. Tafdrup har skrevet skuespillene Døden i bjergene (1988) og Jorden er blå (1991). Svenska Akademiens nordiska pris 2006. Siden 1989 medlem av Det danske Akademi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.