Vilhelm Rasmus Andreas Andersen, dansk litteraturhistoriker, ble 1896 dr. philos. på avhandlingen Guldhornene, 1908 ekstraordinær professor i dansk litteraturhistorie, en stilling som 1918 ble omdannet til et professorat i nordisk litteratur, som han hadde til 1930. Andersens vitenskapelige produksjon begynner med en rekke filologiske undersøkelser: Danske studier (1893), og fortsettes med hans monografi over Poul Møller (1894) før doktoravhandlingen.

Hans åndshistoriske hovedverk er Tider og typer med undertitlene Erasmus, 2 bd. (1907), Goethe, 2 bd. (1916) og Horats, 4 bd. (1939–51). Sammenlagt gir disse bind en utredning av brytningene mellom klassisk dannelse og hjemlig vekst i dansk og europeisk åndsliv gjennom århundrene. Sine monografier av danske forfattere fortsatte Andersen 1899–1900 med tre bind om Adam Oehlenschläger, 1910 fulgte Paludan-Müller, 1917 et mindre skrift Henrik Pontoppidan og 1922 den personlige og vakre Vilh. Topsøe. I sin store litteraturhistorie (1915–34) fremstiller han i tre tettpakkede bind den danske litteraturs historie fra Holberg til 1890-årene. Hans metode er fremstilt direkte i boken Dansk litteratur, forskning og undervisning (1912). En rekke mindre skrifter formulerer hans humanistisk-nasjonale og vagt religiøse livssyn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.