Vilhelm Rasmus Andreas Andersen, dansk litteraturhistoriker, ble 1896 dr. philos. på avhandlingen Guldhornene, 1908 ekstraordinær professor i dansk litteraturhistorie, en stilling som 1918 ble omdannet til et professorat i nordisk litteratur, som han hadde til 1930. Andersens vitenskapelige produksjon begynner med en rekke filologiske undersøkelser: Danske studier (1893), og fortsettes med hans monografi over Poul Møller (1894) før doktoravhandlingen.

Hans åndshistoriske hovedverk er Tider og typer med undertitlene Erasmus, 2 bd. (1907), Goethe, 2 bd. (1916) og Horats, 4 bd. (1939–51). Sammenlagt gir disse bind en utredning av brytningene mellom klassisk dannelse og hjemlig vekst i dansk og europeisk åndsliv gjennom århundrene. Sine monografier av danske forfattere fortsatte Andersen 1899–1900 med tre bind om Adam Oehlenschläger, 1910 fulgte Paludan-Müller, 1917 et mindre skrift Henrik Pontoppidan og 1922 den personlige og vakre Vilh. Topsøe. I sin store litteraturhistorie (1915–34) fremstiller han i tre tettpakkede bind den danske litteraturs historie fra Holberg til 1890-årene. Hans metode er fremstilt direkte i boken Dansk litteratur, forskning og undervisning (1912). En rekke mindre skrifter formulerer hans humanistisk-nasjonale og vagt religiøse livssyn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.