Anders Sunesen, erkebiskop av Lund, studerte teologi og jus i Paris, Bologna og Oxford, og underviste også i utlandet, muligens i Paris. Etter sin hjemkomst (senest 1194) ble han domprost i Roskilde og kong Knuds kansler. 1201 ble han Absalons ettermann som erkebiskop i Lund. Juledag 1202 kronet han Knuds bror, Valdmar 2, som senere fikk tilnavnet Sejr. Disse to, som sannsynligvis var i slekt, gikk sammen om å høyne nivået i presteskapets utdannelse og livsførsel og utvide Danmarks dominans i Baltikum. Likeså ville de fremme kristningen der, særlig i Estland. Anders viste omsorg for katedralskolen i Lund ved å utgi to læreverk, ett om de sju sakramenter (De septem sacramentis) som er gått tapt, og ett om hele kirkens dogmatikk, sterkt preget av den tidlige skolastikk, Hexaëmeron, i bunden form og med 8040 verselinjer (utg. Sten Ebbesen og Lars Boje Mortensen, 2 bd., København 1985–88).

Anders Sunesen deltok aktivt i korstog til Ösel (Saaremaa) i 1206 og til Tallinn i 1219, da borgen ble tatt av danskene og nøt godt av pave Innocens 3s fulle fortrolighet. Ble fra 1204 pavelig legat for Danmark og Sverige, med stadig stigende fullmakter. Han deltok, som eneste skandinaviske representant ved siden av erkebiskop Guttorm av Nidaros, ved 4. Laterankonsil i 1215. Han hadde direkte kontakt med Dominikus, grunnlegger av dominikanerordenen, og gav prekebrødrene tillatelse til å slå seg ned i Lund i 1221. På grunn av sykdom, muligens spedalskhet, nedla han sitt embete i 1223 og trakk seg tilbake til sin gård på en øy i Ivösjön hvor han døde 1228. Hans grav er fremdeles synlig i koret i domkirken i Lund.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.