Deisme, rasjonalistisk teologisk retning på 1600- og 1700-tallet i Vest-Europa. Deistene hevdet at en monoteistisk gudstro måtte bygge på fornuft, og de fleste avviste guddommelig åpenbaring i form av Bibelen eller Jesus Kristus som guddom. Gud er verdens skaper, men griper ikke aktivt inn i historiens gang. Deistene var i varierende grad kritiske til de etablerte kirkesamfunn, enkelte stod for en konsekvent antiklerikalisme, andre betegnet seg som «kristne deister». De ble utsatt for sterk kritikk og enkelte steder fengslet for blasfemi. Giordano Bruno ble brent som kjetter. Deismen var særlig utbredt i England og representert av bl.a. Lord Herbert av Cherbury og Matthew Tindal. Andre deister var Spinoza, Rosseau og Lessing, i Nord-Amerika Benjamin Franklin og Thomas Jefferson. Ordet gikk ut av bruk på 1800-tallet, men deistiske oppfatninger finnes fortsatt både i og utenfor kristne kirkesamfunn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. august 2009 skrev Eivind Kaisen

Hvis en slår opp på Spionoza i snl.no, står det at han i sin samtid ble oppfattet som "farli ateist", men at han senere (av bl.a. Goethe og Lessing (nevnt i dette oppslaget)) ble "rehabilitert" som "panteist".

Så oppføringen her under deisme er kanskje ikke nøyaktig nok?

Kan en foreslå at han kan erstattes med Thomas Paine, som kanskje ikke hadde like stor innflytelse i filosofiske kretser, men som hadde stor innflytelse på USAs tilblivelse, nesten på linje med Jefferson?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.