Hans Christian Branner, dansk forfatter, debuterte 1936 med kollektivromanen Legetøj, en levende skildring av et firma som en maktstat i miniatyr. Deretter fulgte en rekke fine psykologiske studier; romanene Barnet leger ved stranden (1937), Drømmen om en kvinde (1941) og barneportrettet Historien om Børge (1942), samt novellesamlingene Om lidt er vi borte (1939) og To minutters stilhed (1944), hvor hans følsomme innlevelse har skapt et høydepunkt i dansk novellekunst.

Videre symbolsk perspektiv som uttrykk for krigens og etterkrigstidens menneskelige kriser har novellen Angst (1947, opptatt i Bjergene 1953) og romanen Rytteren (1949, dramatisert), hvor avmaktsfølelsen og savnet av en gud ubarmhjertig avdekkes, samtidig som den viser at troen på en menneskelighet, om enn svak og skyldhemmet, kan overvinne den lammende frykt. Sine tanker om dette fremsatte Branner mer abstrakt og direkte i en deklarasjon, Humanismens krise (i serien Mennesket i tiden, 1950). Om det medmenneskelige handler også skuespillet Søskende (1951), hvor en søskenflokk er sprengt fra hverandre og forgjeves søker å finne sammen igjen. Hans siste hovedverker er romanen Ingen kender natten (1955) og skuespillet Thermopylæ (1958), begge med ytre motiver fra okkupasjonstiden, men fundamentalt menneskelige i sin idé. En nøkkel til Branners tankeverden utgjør de personlige essays Vandring langs floden (1956).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.