Peter Andreas Heiberg

Artikkelen om P.A. Heiberg er en kort og grei gjennomgang av Heibergs liv, men skjemmes av mangelfull informasjon, enkelte faktafeil og etter min mening, noen feilslutninger. Trolig bygger artikkelforfatteren på danske kilder. Danske kilder er dessverre ofte belemret med faktafeil og er sjelden opptatt av hva som skjedde med Heiberg de siste 41 årene av livet hans i Paris, etter at han forlot Danmark for alltid. Mange feil og spekulative påstander fremsatt i bøker på 1800-tallet har blitt videreført ukritisk og har etter hvert oppnådd status som «sanne» utsagn.Peter Andreas Heiberg regnet seg selv som norsk, hva han var genetisk (3 av 4 besteforeldre var norske, foreldrene var fetter og kusine), og bygget trolig denne påstanden på Grunnlovens § 92b. At man i dag ofte regner Heiberg som dansk fordi han var født i Vordingborg av norske foreldre - faren var kalt dit tre år tidligere som rektor ved den lærde skolen der - gjør ham ikke automatisk til dansk. Når det gjelder individuell nasjonalitet i Danmark-Norge etter skismaet, må hver enkelt person vurderes særskilt i tvilstilfeller, man kan ikke benytte fødestedskriteriet ukritisk. Ingen vil vel finne på å si at f. eks. utenriksministeren i 1814, Niels Rosenkrantz, var norsk? Men ut fra fødestedskriteriet var han det. Sett fra et norsk synspunkt burde det ha vært nevnt at Heiberg bidro betydelig i striden mellom Stortinget og Carl Johan i 1821-24. Høsten 1821 publiserte han en serie på 19 artikler om norske politiske forhold i den liberale engelske avisen The Traveller, og i 1822 oversatte han dem til fransk i boken Lettres d’un Norvégien de la vieille Roche, ou Examen des changements qui menacent la Constitution du Royaume de Norvège (Brev fra en nordmann av grunnfjellet, eller undersøkelse av endringene som truer kongeriket Norges konstitusjon). Brevene var skrevet på fransk fordi kongen ikke behersket andre språk, og boken var først og fremst myntet på ham. Den var en advarsel mot å amalgamere Norge med Sverige.I artiklene og Lettres, kritiserer Heiberg Carl Johans grunnlovsforslag fra august 1821, endringer som i praksis hadde gjort kongen eneveldig hvis de hadde blitt vedtatt av Stortinget. Heiberg gjør i boken også oppmerksom på at Carl Johan planla et statskupp i Norge i 1821 hvis Stortinget ikke godtok å opprettholde adelen og akseptere statsgjelden til Danmark (3 millioner riksdaler i sølv, tilsvarende to statsbudsjetter) som kongen hadde forhandlet seg frem til med England uten å konsultere Stortinget. Statskuppet ble imidlertid forpurret av tsar Alexander som ikke ønsket et sterkt Skandinavia, alliert med Preussen og Østerrike, som kunne true det russiske storhertugdømmet Finland (fra 1809) og Alexanders ønske om å føre krig i syd, mot Tyrkia. Heiberg var som sekretær for den franske utenriksminister Talleyrand, og senere som byråsjef i det franske utenriksdepartementet, trolig den eneste nordmann med inngående kjennskap til europeisk storpolitikk. Lettres var skrevet som en advarsel til kongen og ble finansiert av tre anonyme nordmenn. Opplaget ble spredt blant viktige samfunnsaktører i Norge, og Heibergs argumentasjon i Lettres er sammenfallende med synspunktene til daværende leder av konstitusjonskomiteen på Stortinget, Christian Krohg, som våren 1824 skrev innstillingen om kongens grunnlovsforslag og anbefalte at samtlige ble avslått. Heiberg skriver om dette i selvbiografien Erindringer af min politiske, selskabelige og litterære Vandel i Frankrig (Chra., 1830, s. 347f), I Konstitutions=Kommitteens Betænkninger … hvis Hoved=forfatter er den, til betydelig Tab for Norge, nyelig afdøde Statsraad Krohg, saa jeg med den største Fornøielse, at jeg, i de ovenmeldte Franske Breve havde været heldig nok til at trække sammen med den Norske Nation … i min Dom over de ovenmeldte Forslag, der samtlige vare blevne forkastede, paa Grunde, temmelig overeensstemmende med mine …Utvilsomt har Heibergs argumentasjon fra 1822 påvirket både Krohgs og komiteens syn. Stortingets avvisning av endringsforslagene i mai 1824, uten debatt, var et vendepunkt i selvstendighetsstriden mot Sverige og kongen. Det la grunnlaget for den videre utviklingen frem mot en stadig større grad av norsk autonomi, som alle vet kulminerte i 1884 og 1905. Lettres d’un Norvégien er derfor trolig Heibergs mest betydningsfulle arbeid, men han har aldri fått den kreditten han tilkommer for dette. Årsaken er trolig bokens store sjeldenhet og at den er skrevet på fransk. Trolig er det ikke mange norske historikere o.a. som har lest den, og den har dessuten blitt kraftig kritisert, bl.a. av Yngvar Nielsen og Einar Østvedt. Etter min mening er begges kritikk usakelig og fremsatt av vikarierende årsaker.Det er også feil å hevde at Heiberg ble landsforvist for å ha kritisert Christian Colbjørnsen – CC var for øvrig aldri medlem av regjeringen (geheimestatsrådet), men var generalprokurør og deputert i Danske kanselli. Hva setningen: «En siktelse i nevnte tidsskrift (For Sandhed, min anm.) mot regjeringens medlem Chr. Colbjørnsen ledet til et saksanlegg» betyr, er uklart. Er «siktelse» en skrivefeil for «anklage»? Artikkelforfatteren har rett i at Colbjørnsen og Heiberg var antagonister, men det var kronprinsen personlig som ønsket en fellende dom i saken mot regimekritikeren Heiberg. Heiberg kunne imidlertid ikke kritisere kronprinsen, han måtte i stedet la sin vrede gå ut over eksekutøren, men han sa det så ofte og så tydelig at samtiden nok var fullt ut inneforstått med at det var Frederik som sto bak landsforvisningsdommen.Primært gikk da også tiltalen ut på Crimen læsæ Majestatis, majestetsforbrytelse (-fornærmelse), der straffen automatisk var døden på den mest grusomme måte hvis man ble kjent skyldig (jf. dommene mot Struensee og Brandt, begge tiltalt og dømt etter samme paragraf i Danske Lov som Heiberg nå ble anklaget etter). Den 26. februar 1799 skriver Danske kanselli til generalfiskal Povl Friderich Skribsted og ber ham ta ut tiltale mot Heiberg da «det er strafværdigt, i en monarkisk Stat at drive Spot med (en) monarkisk Regiering». I tiltalen av 9. mars s.å., summerer Skibsted opp anklagene mot Heiberg. Det forekommer overtramp i følgende titler: a. Sprog=Grandskningb. Suum cuiqvec. Politisk Dispached. Tu si tacuissese. En Draabe i det store Hav af Skrifter om Skrivefriehedenf. Fortalen til Comoedien Hofsorgen, eller TestamentetIngen av de påklagede utsagnene handler om Colbjørnsen. Det er forøvrig uklart hva retten etter hvert kom frem til at var straffverdig, for premissene har aldri blitt offentliggjort, men det vil her falle for langt å drøfte dette i detalj. Imidlertid er det korrekt at de to artiklene «Sprog=Grandskning» og «Politisk Dispache» i Selskapet for Sandheds kvartalstidsskrift høsten 1798 (der H. var medlem, det var ikke «hans» tidsskrift)var de utløsende faktorer som fikk dråpen til å flyte over for myndighetene. Heller ikke de tre gangene han ble bøtelagt for overtramp av ytringsfrihetsbestemmelsene på 1790-tallet, dreier det seg om Chr. Colbjørnsen. At det er kronprinsen som står bak tiltalen, fremgår bl.a. av et brev til presidenten i Danske kanselli, Chr. Brandt, sommeren 1799 (Axel Linvald, 1923): «Hermed følger det Blad af Heiberg, som er efter mine Tanker overmaade skammelig. Mig syntes, at alt dette burde han ogsaa dømmes for »(24/7 1799), og noen uker senere, der han omtaler den pågående saken mot Heiberg,Det gør Mig ondt, at Canceliet haver saa meget med Skriblerne at giøre; man maa gaae dem modig imøde; til skurvede Hoveder vil haard Lueg (må det kraftig lut til, min anm.), og det maa cancelliet opvarte dem med … ingen Eftergivenhed maae finde Stæd med saadanne. Frygt maa jages i disse Mennesker… Jeg bifaller ganske, at Cancelliet tager fat paa disse Herrer; kun ingen Skaansel, og det er forbie (21/8 1799).I forkant av tiltalen var saken blitt inngående drøftet av kronprinsen og rådgiverne hans, og det er forhold som tyder på at beslutningen om at Heiberg skulle landsforvises ble tatt allerede vinteren 1799, før tiltalen ble reist. Trolig kom de frem til at det var farlig å henrette ham for majestetsfornærmelse av hensyn til folkets reaksjon, men at han allikevel måtte hindres i å kunne ytre seg mer i Danmark-Norge. Altså måtte han landsforvises. Problemet var at landsforvisning ikke var et straffebud etter loven ut fra tiltalen på det tidspunktet «forbrytelsen» ble begått, men aktor fremmet et subsidiært et anklagepunkt om at Heiberg hadde talt ille om regjeringen. For dette var straffen tap av ære og gods. I § 2 i en ny lov som ble introdusert like før saken kom opp til doms, Trykkefrihetsforordningen av 27. september 1799, var straffen for å ha kritisert regjeringen omgjort til landsforvisning, og i innledningen til loven het det at dette var en formildende straff i forhold til tap av ære og gods. Det var samtidig et rettsprinsipp at man kunne dømme med tilbakevirkende kraft hvis det var til fordel for den anklagede. Den danske høyesterettsadvokat Th. Thorsteinsson har i en egen artikkel i Povl Ingerslev-Jensens biografi, P. A. Heiberg. Den danske Beaumarchais (Herning, 1974), redegjort for hvorledes man benyttet seg av prokuratorknep og tvilsomme fremgangsmåter i saken mot Heiberg for å få ham dømt. Ingerslev-Jensen skriver: «Man kan ikke fatte, hvorledes det er mulig efter saadanne Præmisser at dømme saa utilbørlig strængt», men årsaken er selvsagt at dommerne var satt på en uriaspost. Kronprinsens vilje var et dekret.Det er en tvilsom påstand når artikkelforfatteren skriver at Heiberg måtte rømme til Sverige pga. gjeld. Dette ble i sin tid hevdet av Heibergs biograf Henrich Schwaneflügel i boken Peter Andreas Heiberg. En biografisk studie (Kbhvn., 1891) og har vært gjentatt siden, men går man påstanden nærmere etter i sømmene, ser man at den bygger på gale premisser. Langt viktigere er det at Heibergs liberale politiske filosofi er oppsummert i boken Politiske Aphorismer (Christiania, 1826). Den spanske oversettelsen Aphorismos Politicos ble satt på indeks av Vatikanet og forbudt fordi Heiberg i en av aforismene hevder at fyrstene får makten sin fra folket, og ikke Gud. Det er for øvrig et utsagn også mange av dagens statsledere burde legge seg på sinne. Det er synd at artikkelforfatteren ikke nevner denne viktige boken, som i sin helhet er transkribert til moderne språkdrakt og gjengitt i min biografi, den eneste som hittil foreligger på norsk.Kilde:Carl Lexow: P.A. Heiberg. Borger av menneskeligheten. Novus forlag. Oslo 2010. ISBN 978-82-7099-590-5.