Nikolai Frederik Severin Grundtvig

Nikolai Frederik Severin Grundtvig var en dansk teolog og dikter, sønn av en ortodoks prest på Sjælland i Danmark. I Danmark regnes han som en av de mest betydningsfulle personer i dansk historie. Han øvde stor innflytelse også i Norge, hvor han i første rekke er kjent som salmedikter og folkehøyskolens far.

I sine siste skoleår og som student kom han under innflytelse av tidens rasjonalisme og tok teologisk embetseksamen i 1803 «uten ånd og uten tro». Impulser i en helt annen retning gav hans møte med romantikken. Han hørte sin fetter Henrik Steffens holde forelesninger hvor han forkynte «ideen om tidenes sammenheng og Kristus som deres midtpunkt». Denne ideen kom til gjennombrudd hos Grundtvig fra 1805 til 1808, da han var huslærer på Langeland. Her ble han betatt av romantisk litteratur. Han fikk et nytt syn på kristendommen og historien, som han ga uttrykk i dikt og i en del arbeider om nordisk mytologi, etter at han var vendt tilbake til København for å drive vitenskapelige studier og ofre seg for litterært arbeid.

Men 1810 fulgte han sin gamle fars oppfordring om å bli hans kapellan, og hans dimisspreken ble et heftig angrep på samtiden. Geistligheten i hovedstaden innga klage over den, og kanselliet gav Grundtvig en irettesettelse. Men snart ble han anfektet av tvil om sin egen kristentro. Han kom inn i en krise, men kom snart til ro og klarhet og kunne begynne sin prestegjerning med stor iver. Med to lange avbrytelser (1813–1821, 1826–1839), som han brukte til litterært arbeid, var han prest til sin død.

Grundtvig var etter sin «hjemgang til kristendommen» først luthersk bibelteolog. Men under sin kamp mot rasjonalismen kom han til å skifte standpunkt. Da professor Henrik Nicolai Clausen i 1825 gjorde seg til talsmann for en opplysningspreget kritisk skriftteologi, sendte Grundtvig ut det voldsomme stridsskrift Kirkens gienmæle, hvor han utviklet «den kirkelige anskuelse». Se grundtvigianismen.

Clausen anla injurieprosess, og Grundtvig ble dømt og oppgav sitt embete 1826. Men nå hadde han nådd frem til grunnvollen for hele sitt virke som folkevekker, predikant, dikter og skolemann. Grundtvig ønsket at folket skulle få en klar og utvetydig målestokk for hva sann kristendom var, og ikke være henvist til bibelfortolkernes forgodtbefinnende.

Det folkelige ble også bestemmende for Grundtvigs dannelsesideal. Han bekjempet latinskolen, og var en ikke mindre avgjort motstander av den pietistiske oppdragelse som skjærer over trådene mellom det menneskelige og det kristelige. Det folk som skal bli seg sitt særpreg bevisst og fortsette sine beste tradisjoner, må gå tilbake til sin egen historie. Grundtvig hadde en særskilt tro på Nordens ånd, fordi nordisk mytologi for ham åpenbarte et slektskap med kristendommens ånd. Skolens mål skulle være å fremme en sann folkelig dannelse på kristendommens grunn. For å tjene dette mål skapte han den danske folkehøyskolen.