Holger Drachmann

SCODE. begrenset

Holger Drachmann, dansk forfatter, bror av A. B. Drachmann. I sine siste skoleår begynte han å male, og etter studenteksamen tok det riktig fart med friske, uakademiske marinebilder. Da han ikke møtte anerkjennelse som maler, drog han skuffet til London, hvor omgangen med revolusjonære vakte hans protestholdning; hans første opprørske dikt, Engelske socialister, og flere lignende dikt står i debutsamlingen Digte (1872). To år etter kom prosaboken I storm og stille, og 1875 diktene Dæmpede melodier. Samtidig var hans første ekteskap blitt oppløst, og på en reise til München skrev han den selvbebreidende roman En overkomplet. Etter hjemkomsten fulgte hans første virkelig betydelige diktsamling Sange ved havet (1877). Like fremragende er hans følgende bok, Roser og ranker (1879). Her forlater hans lyrikk det agitatoriske og sosiale, og blir et personlig og intimt akkompagnement til naturinntrykk og kjærlighetsopplevelser.

Samtidig med denne personlige, lyriske linje, som er livslinjen i Drachmanns store forfatterskap, løper en mer objektiverende diktning, som i noveller, fortellende dikt, romaner og skuespill skildrer folkelige figurer fra de danske fiskerleier (Paa sømands tro og love, Vildt og tæmmet), og, især etter hans kursendring i det følgende tiår, eventyrfigurer og nasjonale bedrifter (Prinsessen og det halve kongerige, Østen for sol og vesten for maane, Der var engang o.fl.). Ca. 1880 merkes en svingning i Drachmanns stilling til de litterære og politiske grupper. I reiseboken Derovre fra grænsen (1877) føles første gang en nasjonal patos, og i eventyrspillene protesterer han mot den grå realismes hverdagslighet.

Drachmann vil nå ha farger og fest og samtidig danskhet og trofasthet, og i en ny reisebok, Skyggebilleder (1883), bekjenner han frafallet fra naturalismen og Georg Brandes. Han gifter seg, og taler hjemmets og den stille lykkes sak (Gamle guder og ny, Dybe strenge). Fra omkring 1890 merkes en ny uro og sjelelig glød, som stammer fra hans forelskelse i varietésangerinnen Edith, inspirasjonen til diktsamlingen Sangenes bog, den store roman Forskrevet (1890) og til det meste av hans øvrige diktning i 1890-årene. Forskrevet er en dom over ham selv og over det døende 1800-tallet, som ikke brakte menneskeheten den lykke den ventet, men endte i kynisme og ironi hos den nye generasjon, og lummer, frivol romantikk hos den gamle. I 1890-årene skriver han også en rekke lyrisk-dramatiske melodramaer, men inn i det nye århundre svekkes hans kraft, Edith kunne han tross et nytt ekteskap ikke glemme, og han døde på en nerveklinikk. Drachmanns forfatterskap er meget ujevnt, men i sin lyrikk har han gitt uforgjengelige uttrykk for sin urolige higen, som tilsynelatende gjorde ham holdningsløs, men bunnet i en sann og uovervinnelig trang etter «noe høyere».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.