Johannes V. Jensen

Jensen, Johannes V. av SCODE/※. Gjengitt med tillatelse

Johannes Vilhelm Jensen, dansk forfatter, bror av Thit Jensen. Han studerte medisin, men gikk snart over til litteraturen, hvor han ble en nyskapende formkunstner, en glimrende lyriker og en fantasirik, fengslende prosaforteller. Teknisk sett skapte han en ny sjanger, det perspektiviske prosastykke kalt myten (jfr. hans avhandling Myten som kunstform i Aarbog 1916). Han debuterte 1896 med romanen Danskere, fulgt 1898 av Einar Elkær; de behandler tidens livsfjerne og drømmende selvkretsen. Den første samling av hans Himmerlandshistorier kom 1898 (2. saml. 1904, 3. 1910, en samlet utgave i 2 bd. 1933), og er et av høydepunktene i den jyske hjemstavnsdiktning.

Hans neste hovedverk var Kongens fald (1899–1901), en historisk roman i tre deler fra Christian 2s tid, hvor han forsøkte å forklare dansk sinns utvikling og egenart. Den gotiske renaissance (1901) er et programskrift for moderne hedenskap, for realitetssans og angelsaksisk ånd. Reiseår til Østen og USA skapte et gjennombrudd for hans diktning, slik det avspeiler seg i romanene Madame d'Ora (1904, dramatisert som Sangerinden, 1921) om en moderne Faust-skikkelse, og dens fortsettelse Hjulet (1908). I 1906 kom hans epokegjørende samling Digte, som senere ble fulgt av flere andre samlinger: Aarstiderne (1923), Verdens lys (1926), Den jyske blæst (1931) og Paaskebadet (1937).

Sin mytediktning innledet Jensen med Myter og jagter (1907) og Nye myter (1908), og sistnevnte år begynner også en ny avdeling av hans forfatterskap med Bræen; myter om istiden og det første menneske, hvor han fremsetter et evolusjonistisk syn på menneskeslekten og dens første opptreden i Norden. Denne teori om de nordiske folks plass i historien ble utdypet i de verkene han sammenfattet under fellestittelen Den lange rejse (samlet utg. i 2 bd., 1938), og som i den rekkefølge han selv ville ha dem lest, er Det tabte land (1919), Bræen (1908), Norne-Gæst (1919), Cimbrernes tog (1922), Skibet (1912) og Christofer Columbus (1921). En redegjørelse for ideen med romanrekken, med mange selvbiografiske opplysninger, gav han i Æstetik og udvikling (1923). Mytene ble samlet i en trebinds utgave 1924, senere kom 6 nye samlinger.

Nye reiser 1913–14 (India, Kina, Amerika) ble opptakten til en rekke kronikker og senere samlinger av artikler og tidsbetraktninger, Introduktion til vor tidsalder (1915), Aarbog 1916 og Aarbog 1917, og til de eksotiske novellene Olivia Marianne (1915). I 1916 kom en samlet utgave av hans skjønnlitterære Skrifter i 8 bd.

En ny periode i Jensens produksjon markeres igjen med utsendelsen av et «tidsskrift for litteratur, biologi og samfundsspørgsmaal» som han under navnet Forum redigerte og hovedsakelig skrev selv 1923–24. Hans forsøk her på å være filosof og skape utviklingslærens etikk er delvis opptrykt i essaysamlingen Evolution og moral (1925), som ble fulgt av samlingene Dyrenes forvandling (1927), Aandens stadier (1928) og Vor oprindelse (1941). Andre artikkelsamlinger av dels filosofisk, dels kunsthistorisk innhold er Det blivende (1931), Form og sjæl (1936) og Thorvaldsen (1938). Av skjønnlitterære arbeider må også nevnes romanene Dr. Renaults fristelser (1935) og Gudrun (1936), og skuespillet Darduse (1937). Fra reiser i Norden og Amerika er stoffet hentet i Paa danske veje (1931), Fra Fristaterne (1939) og Nordvejen (s.å.). Han mottok Nobelprisen 1944. Revidert utgave av Digte 1948, av Myter 1946 (i 2 bd.).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.