Gaston Miron

Gaston Miron var en fransk-kanadisk dikter.

Han spilte en viktig rolle som redaktør og bokutgiver, og blant annet var han med på å starte flere forlag som bare utga fransk-kanadisk litteratur. Miron regnes som en førerskikkelse innenfor fransk-kanadisk lyrikk etter andre verdenskrig.

Som ung hadde han en sterk opplevelse av at fransk-kanadierne ble sett på som annenrangs innbyggere i Canada. Hans dikt ble derfor en viktig inspirasjon for litteraturen under "den stille revolusjon" på 1960-tallet, da mange kjempet for at det franske Canada skulle få full uavhengighet i forhold til regjeringen i Ottawa. Diktene ble opprinnelig trykt i aviser og tidsskrifter. og det var først i 1970 at han samlet de dikt og prosastykker han oppfattet som sine beste i L'homme rapaillé ("Når mennesket er blitt ett").

Mirons lyrikk er typisk opprørsdiktning, men han går trolig ikke så langt som til å støtte dem som ønsket væpnet kamp mot sentralregjeringen i Ottawa. Hans fransk inneholder mange kanadiske former og ord, men han bruker likevel ikke joual, den muntlige dialekten som er utviklet blant innbyggerne i Québec. Også hans kjærlighetslyrikk har et utadvendt og sterkt personlig preg. L'homme rapaillé var den eneste boken Miron selv utga, men han lot den komme ut i stadig nye, bearbeidede utgaver. Til sammen er diktsamlingen trykt i nærmere et hundre tusen eksemplarer. Deler av den er blitt oversatt til en rekke språk, og det finnes blant annet flere oversettelser av den til engelsk. Etter Mirons død ble det utgitt en samling av hans etterlatte dikt (2003) og av hans etterlatte prosastykker (2004). Flere visesangere og rockegrupper har satt musikk til tekstene hans,

Mange regner Miron som en nasjonalskald for det fransktalende Canada. Han fikk en rekke litterære utmerkelser, både i Canada og i Frankrike. Miron er den eneste fransk-kanadiske lyrikeren som er gravlagt på den kanadiske statens bekostning.