Émile Nelligan

Nelligan kom fra et borgerlig miljø, og foreldrene ønsket først at han skulle studere. Senere fikk faren ham ansatt på et kontor, men begge gangene reiste han hjemmefra og levde som bohem i Montréal. Han hadde også et kort opphold i England. Fra 1896, da han fikk sine første dikt trykt i lokale aviser, gikk det bare tre år før han bukket under for en sinnslidelse. Man går ut fra at han ikke skrev noe i løpet av de drøyt 40 år han tilbrakte på institusjon.

Både formelt og tematisk var Nelligan en fornyer, og han åpnet perspektivet mot samtidige franske og engelske forfattere. Noen av diktene hans er blitt kritisert fordi de virker som pastisjer av fransk romantisk lyrikk. Men også disse var nyskapende på sin måte, for nesten all fransk-kanadisk lyrikk på denne tiden var patriotisk eller skildret ønsket om å vende tilbake til naturen. Mange av Nelligans dikt beskriver ensomhet, tidens gang og drømmen om å gjenfinne en tapt kjærlighet som han ofte kaller Gretchen. Frykten for sinnssykdom og død har en stor plass hos ham. Dette er også kjente romantiske temaer, men de gjør et særlig inntrykk hos Nelligan på bakgrunn av hans egen skjebne. Noe av det mest interessante ved hans lyrikk er forbindelsen den har til fransk symbolisme og særlig til diktere som Charles Baudelaire og Paul Verlaine.

Nelligans dikt er i første rekke kjent for sin musikalitet, og mange av dem hyller europeiske komponister. Også renessansemalerne spiller en viktig rolle for ham. Men selv om hans diktning er sterkt knyttet til europeisk kultur, beskriver noen av hans fineste dikt høst- og vinterstemninger i Canada. Litteraturforskeren Louis Dantin utgav den første samlingen av Nelligans dikt i 1904. En kritisk utgave av hans samlede dikt kom i 1952, i 1983 kom alle diktene hans i engelsk oversettelse. Det er laget filmer, operaer og en ballettforestilling om Nelligans liv, og også innenfor kanadisk populærkultur har interessen for ham vært meget stor.

• Canada – franskspråklig litteratur