Av det franske ordet libertin, som stammer fra det latinske libertinus (frigitt slave). I Frankrike ble ordet brukt fra slutten av 1500-tallet om forfattere som stilte seg kritisk til kirkens tro og moral. På 1600-tallet var mange libertinere opptatt av den nye naturvitenskapen, og de bygde også ofte på den materialistiske filosofien i oldtiden, særlig Epikur. Kjente libertinere fra denne tiden var Pierre Gassendi, Théophile de Viau, Cyrano de Bergerac og Charles de Saint-Évremond. Disse danner overgangen fra 1500-tallets tvilere (f.eks. Montaigne) til tenkerne på 1700-tallet som angrep kirken og de religiøse dogmene.

Rundt 1680 får det franske ordet for libertiner, "libertin", gradvis en mer negativ valør, da det også går over til å betegne en nytelseshungrig person som førte et utsvevende og umoralsk liv; jamfør hovedpersonene i 1700-tallets mange libertinske romaner, som for eksempel Laclos' brevroman Les Liaisons dangereuses (1782). 1700-tallets store filosofer, som materialisten La Mettrie, ville derfor helst unngå å kalle seg libertinere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.