Rudolf Steiner er først og fremst kjent som grunnleggeren av antroposofien. Han utviklet Waldorfpedagogikken som er det pedagogiske grunnlaget for Steinerskolene. Steiner var en forkjemper for utviklingen av et biodynamisk jordbruk og en alternativ medisin. Steiner var også Goethe-forsker og i en årrekke Tysklands ledende teosof.

Rudolf Steiner var født i Kraljevec i Kroatia, den gang en del av Østerrike-Ungarn. Faren var telegrafist og stasjonsmester ved jernbanen. Steiner var døpt katolsk, men fikk ingen utpreget religiøs oppdragelse i hjemmet da faren var fritenker.

I perioden 1879 til 1883 studerte Steiner matematikk, geometri og fysikk ved den tekniske høyskolen i Wien. Her avla han enkelte deleksamener, men aldri en avsluttende høyskoleeksamen. Han ble tidlig interessert i filosofi, og som ung student leste han flere av de sentrale verkene i den tyske idealismen. Særlig betydning fikk Johann Gottlieb Fichtes Wissenschaftslehre (Vitenskapslære) fra 1794. Også den tyske klassisismen ble av avgjørende betydning for den unge Steiner. Skolens litteraturprofessor, Karl Julius Schröer, en engasjert formidler av den tyske litteraturen, var den som mer en noen annen vakte Steiners beundring for Johann Wolfgang von Goethe, en beundring som førte til årelange studier av Goethes skrifter. Schröer fikk også betydning for utviklingen av en tysk nasjonalisme hos Steiner.

I 1882 fikk Steiner et engasjement som redaktør av Goethes naturvitenskapelige skrifter i en utgave av Goethes samlede verk, som inngikk som en del av Joseph Kürschners prestisjeprosjekt Deutsche National-Litteratur.

I 1886 utga Steiner Grundlinien einer Erkenntnistheorie der Goetheschen Weltanschaung (norsk tittel: Grunntrekk av en erkjennelsesteori : for Goethes verdensanskuelse etter Schillers metode) der han tolket Goethe i lys av tysk idealisme. Boken var først og fremst tenkt som et erkjennelsesteoretisk arbeide der han argumenterte for det han kalte en «objektiv idealisme». 

I 1890 flyttet Steiner til Weimar der han hadde fått en stilling ved Goethe- og Schillerarkivet. Her fikk han igjen ansvaret for utgivelsen av Goethes naturvitenskapelige skrifter, denne gang i den såkalte Sophie-utgaven, en vitenskapelig, tekstkritisk utgave av Goethes samlede verk. Steiners arbeid som Goethe-forsker ble gjenstand for alvorlig faglig kritikk. Kritikken ble rettet både mot hans Goethe-tolkning og hans filologiske arbeid. Hans editoriske behandling av tekstene er også blitt sterkt kritisert. Han har imidlertid blitt fremhevet som en pioner på området.

I Weimar flyttet Steiner inn hos Anna Eunike, en kapteinsenke med fem barn. Her engasjerte han seg i barnas oppdragelse. Anna Eunike og Rudolf Steiner giftet seg i 1899.

Steiner, som hadde ambisjoner om å gjøre en akademisk karriere, skrev nå også en avhandling til doktorgraden. Siden han ikke hadde avlagt noen avsluttende universitetseksamen, benyttet han en mulighet som fantes ved tyske universitet til å få godkjent en avhandling uten fullført universitetsstudium. I 1891 disputerte han ved universitetet i Rostock på et større essay, Die Grundfrage der Erkenntnistheorie mit besonderer Berücksichtigung auf Fichte’s Wissenschaftslehre (Erkjennelsesteoriens grunnspørsmål spesielt med hensyn til Fichtes vitenskapslære), som kom i en bearbeidet utgave året etter med tittelen Wahrheit und Wissenschaft (Sannhet og vitenskap).

I 1894 kom det Steiner selv betraktet som sitt hovedverk, Die Philosophie der Freiheit. Grundzüge einer modernen Weltanschauung. Seelische Beobachtungsresultate nach naturwissenschaftlicher Methode (norsk tittel: Frihetens filosofi: grunntrekk av en moderne verdensanskuelse : sjelelige iakttagelsesresultater etter naturvitenskapelig metode). Her videreutviklet og radikaliserte han den objektive idealismen fra de tidligere arbeidene.

Boken er et innlegg i tidens filosofiske debatt om vitenskapelig erkjennelse, der særlig nykantianerne satte den filosofiske dagsorden. I en kritikk av Schellings og Hegels metafysikk henviste nykantianerne til Immanuels Kants erkjennelsesteori som hevdet at det ikke var mulig å nå frem til en erkjennelse av tingene slik de er i seg selv.

Som Kant og nykantianerne tok Steiner utgangspunkt i skillet mellom tenkning og erfaring. Men i motsetning til dem, orienterte Steiner seg ut fra den tyske idealismen og argumenterte for at en objektiv, vitenskapelig erkjennelse av tingenes vesen eller essens faktisk var mulig.

I det Steiner kaller sansefri tenkning, kan man komme frem til en erkjennelse av tingenes objektivt eksisterende ideer. Begrepene om disse fungerer, ifølge Steiner, som en forutsetning for erkjennelsen av fenomenene. Den egentlige erkjennelse består i at mennesket i iakttagelse av ytre eller indre fenomener gjennomtrenger eller begriper det erfarte med sine begreper. Erkjennelsen er i så måte en syntese av iakttagelse og begrep for Steiner.

Som så mange andre tenkere i samtiden var Steiner sterkt påvirket av 1800-tallets utviklingstro og den prestisje den naturvitenskapelige positivismen hadde fått. Han søkte dermed å gjøre den naturvitenskapelige metoden til grunnlaget for humanvitenskapene. Steiner hevdet videre at det var mulig å gjøre selve tenkningen til gjenstand for iakttagelse, og at den dermed kunne underlegges en objektiv, vitenskapelig undersøkelse. Dette var en undersøkelse han mente kunne sikres ved en naturvitenskapelig metodikk.

Et eget kapittel i Die Philosophie der Freiheit er viet Steiners etikk, det han kalte den etiske individualismen, og som han utviklet i opposisjon til Kants pliktetikk. En sentral idé her er at det er det enkelte individ som produserer de etiske normer ved intuisjon og det han kalte «moralsk fantasi». Det etiske ligger altså i at den moralske handlingen ikke er bestemt av ytre normer og regler, men av individets egen indre aktivitet. På den annen side skal denne formen for etisk subjektivitet også forholde seg til gitte, objektive normer. Steiners tanke synes å være at moralsk handling ligger i den egne, individuelle tilegnelse av, og tilslutning til, et objektivt normsystem.

I 1890-årene distanserte Steiner seg fra den idealistiske filosofien og orienterte seg mot flere, ulike filosofiske retninger. Han ble en stor beundrer av Friedrich Nietzsche og utga i 1895 Friedrich Nietzsche. Ein Kämpfer gegen seine Zeit (norsk tittel: Nietzsche : i kamp mot sin tid). Han var også påvirket av biologen Ernst Haeckels utviklingslære og Max Stirners individualistiske anarkisme, slik den var formulert i Der Einzige und sein Eigentum (Den enkelte og hans eiendom).

Da Steiner i 1897 utga en ny bok om Goethe, Goethes Weltanschauung (Goethes verdensanskuelse), markerte han seg som en kritiker av idealismen og som ateist og naturalist.

Steiner hadde fortsatt ambisjoner om å gjøre en akademisk karriere og søkte flere universitetsstillinger. Men hans filosofiske prosjekt ble ingen suksess. Die Philosophie der Freiheit fikk en lunken mottagelse i fagmiljøene. For fagfilosofene var den av mindre interesse, samtidig representerte den en idealisme tiden syntes å ha løpt fra.

Heller ikke den etiske individualismen ble noen suksess. En etikk som ikke forholdt seg til biologi, sosiologi og psykologi hadde dårlige kår i samtiden. Følgen var at Steiner ga opp filosofien.

Etter endt engasjement ved arkivet i Weimar, reiste Steiner til Berlin i 1897. Her engasjerte han seg i byens litterære offentlighet. Han hadde det sentrale tidsskriftet for den litterære naturalismen, Magazin für Litteratur, i kommisjon og fungerte som dets redaktør i en treårsperiode. Her skrev han om litterære temaer og formulerte en kultur- og samfunnskritikk ut fra et ateistisk, naturalistisk og anarkistisk ståsted. Han ble et aktivt medlem av det litterære selskapet Die Kommenden, som for det meste besto av kunstnere og bohemer. Blant Steiners venner fra denne perioden var forfatteren John Henry Mackay, som var erklært ateist, homoseksuell og anarkist.

Fra 1899 livnærte Steiner seg også som lærer i historie og retorikk ved Berliner Arbeiter-Bildungsschule. Hans virksomhet som tidsskriftredaktør ble ikke noen videre suksess, og høsten 1900 trakk han seg som redaktør. Snart etter ble tidsskriftet nedlagt. 

Steiner beskriver selv årene i Berlin som en krisetid. Veien ut av krisen fant han i teosofien, og både bevegelsen og virkelighetsforståelsen denne representerte endret Steiners liv og tenkning radikalt. I 1900 inviterte greve og grevinne Brockdorf ham til å holde et foredrag om Nietzsche for en liten gruppe teosofer, preget av adel og pengesterkt storborgerskap. Her ble han møtt med beundring og interesse og ble raskt en populær foredragsholder. Han hadde nå endelig funnet et miljø han kunne identifisere seg med, og Steiner ble av teosofene betraktet som en innviet i høyere åndelige verdener. Ifølge Steiner selv var de evnene han nå fremsto i besittelse av en videreutvikling av et klarsyn han hevdet å ha hatt i oppveksten.

Teosofien var en bevegelse grunnlagt av Helena Petrovna Blavatsky og Henry Steel Olcott i 1875. I opposisjon til materialisme og vitenskapelig og teologisk dogmatisme ville teosofene vise at det eksisterte okkulte, psykiske og åndelige krefter og vesener i mennesket og naturen. Hensikten var å utforske disse dimensjonene med en moderne naturvitenskapelig metodikk. Karakteristisk for teosofien var derfor forsøket på å erstatte tidens materialistiske vitenskap med en omfattende okkult filosofi.

Østlige religioner som hinduismen og buddhismen var viktige forutsetninger for teosofien, men det fantes også sterke innslag fra nyplatonismen, hermetismen og den jødiske kabbalaen.

Steiner ble medlem av Det teosofiske samfunn i januar 1902, og i oktober samme år bekjente han seg offentlig til teosofien. Den var ifølge Steiner hans tids vitenskap, den befant seg på et høyere nivå enn filosofien, og den var broen mellom religion og vitenskap.

Kort tid etter opptaket i bevegelsen ble Steiner utnevnt til generalsekretær for den tyske teosofiske seksjonen og tatt opp i Annie Besants esoteriske skole, der han lærte seg ulike meditasjonsteknikker.

I 1903 ble han redaktør for det teosofiske tidsskriftet Luzifer (senere Luzifer-Gnosis) som var finansiert av greve og grevinne Brockdorf. Og i 1904 utnevnte Annie Besant ham til leder for den esoteriske skolen i Tyskland, en skole som var tenkt for den teosofiske eliten, og som skulle være en innvielsesvei til høyere åndelig erkjennelse. Steiners esoteriske skole var i de første årene underlagt Annie Besants ledelse, men i 1907 fikk den en selvstendig posisjon innenfor den teosofiske bevegelsen.

Også i privatlivet skjedde det store endringer. I det teosofiske miljøet traff Steiner Marie von Sivers, en kvinne fra en adelig familie. Anna Eunike forlot Steiner, og etter hennes død giftet Steiner og Marie von Sivers seg i 1914.

Sammen ble Rudolf Steiner og Marie von Sivers et dominerende sentrum, ikke bare i den tyske teosofien, men etter hvert også i den antroposofiske bevegelsen.

I 1905 meldte Steiner og von Sievers seg inn i en frimurerlosje ledet av Theodor Reuss, en av tidens mest profilerte ordensledere i Tyskland. Reuss solgte chartere, formelle dokumenter som ga innehaverne rett til å danne egne losjer, og Steiner kjøpte nå et charter som gjorde ham til general-stormester i en egen orden, Mystica aeterna. Han fikk dermed tilgang til et frimurerritual i Memfis- og Mizraim-kulten, et ritual han mente gikk tilbake til den gamle egyptiske mysterieinnvielsen. Steiner fungerte som ordenens stormester frem til første verdenskrig.

Steiner tilegnet seg raskt den teosofiske verdensanskuelsen gjennom bøker av Helena Blavatsky, Annie Besant, Alfred Percy Sinnett og Charles Webster Leadbeater.

Steiners egne bidrag til teosofien, som siden kom til å bli betraktet som grunnbøker i antroposofien, ble skrevet i løpet av de neste få årene. I 1904 kom Theosophie, der han beskrev en okkult antropologi preget av reinkarnasjonslæren, eller ideen om menneskets gjentatte liv på jorden. I dette verket framstilles en tradisjonell tredeling av mennesket i legeme, sjel og ånd, og en teosofisk inndeling i fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme og jeg, der jeget er den udødelige kjernen i mennesket.

I 1904/05 skrev Steiner Wie erlangt man Erkenntnisse der höheren Welten? (Hvordan når man erkjennelse av de høyere verdener?), en fremstilling av hvordan man kan nå en oversanselig erkjennelse, det vil si til en erkjennelse av det Steiner mente var kosmos’, historiens og menneskets indre, åndelige vesen og mening. Gjennom ulike meditasjonsteknikker mente Steiner at man kan utvikle det han så på som åndelige erkjennelsesorganer, en forutsetning for denne innsikten. Veien besto av tre stadier; forberedelse, opplysning og innvielse. Her finner vi også hans versjon av teosofenes chakra-lære, en lære om de innviedes organer eller «hjul».

I 1910 kom Die Geheimwissenschaft im Umriss, der han beskrev en omfattende teosofisk kosmologi, i vesentlige grunntrekk basert på Blavatskys The Secret Doctrine. Selv hevdet Steiner at beskrivelsen var et resultat av eget klarsyn eller egen «åndsforskning». Her dreier det seg om en redegjørelse for hvordan universet som en ren ånd, skrittvis, over millioner av år, materialiserte seg til den grove materie som karakteriserer vår verden, eller jordtilstanden, og hvordan det i fremtiden vil respiritualiseres. Denne utviklingen ville, ifølge Steiner, styres av et hierarki av åndelige vesener.

I perioden 1910 til 1913 skrev Steiner fire mysteriedramaer som i dramatisk form skulle vise skjebnen, eller karma, til en rekke personligheter og deres ulike inkarnasjoner. Steiner mente at dramaene var manifestasjoner av åndelige krefter som talte gjennom ham.

En sentral idé i teosofien som fikk avgjørende betydning for Steiner, var at de åndelige verdenene, som man antok eksisterte over eller bak sansenes verden, kunne utforskes ved en naturvitenskapelig metode. Dette var en forestilling han kombinerte med sitt vitenskapsideal fra den før-teosofiske fasen. Steiner presenterte sin teosofi og senere antroposofi som det han kalte «åndsvitenskap».

Et karakteristisk trekk ved Steiners kosmologi og historiesyn er ellers den sterke vektleggingen av en teleologisk rettet utvikling. Et hovedpoeng her er at det i de materielle prosessene i naturen, og de historiske prosessene, eksisterer åndelige krefter og vesener som påvirker og delvis styrer hendelsene. Prosessene i naturen og historien er rettet mot et mål som skal realiseres i en fjern fremtid.

Steiner inndelte folkeslag og kulturer i et hierarkisk ordnet system. Det fantes høyerestående og laverestående «raser» eller «folkeånder», alt ettersom hvor de var plassert i forhold til den verdenshistoriske utviklingen av ånd og individualitet. I dette hierarkiet inntok «den germanske, hvite rase» en privilegert posisjon som førende i utviklingen. Ellers mente han at jødedommen hadde utspilt sin rolle i verdensutviklingen og at den måtte opphøre i den forstand at jødene måtte assimileres i den germanske rase eller folkeånd.

Denne raselæren modifiseres imidlertid noe ved Steiners syn på reinkarnasjon, og en forestilling om at målet er utviklingen av individualitet. De ulike individualitetene kan inkarnere i forskjellige raser, avhengig av den enkeltes karma. Den fulle utvikling av individualitet og dermed opphøret av raser vil komme først i en fjern fremtid.

Steiners raselære er fremstilt mer eller mindre systematisk i en rekke av hans skrifter. Den første detaljerte beskrivelsen av læren finner vi en skriftserie, Aus der Akasha-Kronik (Fra Akasha-kronikken), han publiserte i Luzifer like etter han ble teosof. Et særlig tydelig uttrykk for denne tenkningen finner vi ellers i et foredrag han holdt i 1923 for arbeiderne i Goetheanum om farvene og menneskerasene (utgitt i en samling av foredragene kalt Vom Leben und Menschen der Erde (Om jordens og menneskets liv)). Også sitt syn på jødedommen opprettholdt han til det siste, slik det kom til uttrykk i foredraget om jødedommen han holdt for Goetheanum-arbeiderne. Dette er utgitt som en del av foredragssamlingen Geschichte der Menschheit und die Weltanschauungen der Kulturvölker (Menneskehetens historie og kulturfolkenes verdensanskuelser).

I 2007 ble to av Steiners bøker, Geisteswissenschaftliche Menschenkunde (Åndsvitenskapelig menneskekunnskap) og Die Mission einzelner Volksseelen im Zusammenhang mit der germanisch-nordischen Mythologie (De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi) gjenstand for en undersøkelse av tyske myndigheter (Bundesprüfstelle für jugendgefährdende Medien). Konklusjonen ble at deler av begge bøkene oppfordret til rasehat.

En annen sentral ide i Steiners «åndsvitenskap» var den teosofiske læren om akasha-kronikken. Ifølge en av teosofenes ledere, Charles W. Leadbeater, og etter ham Steiner, finnes det en kosmisk hukommelse, eller et slags legemlig-åndelig arkiv, der alt det som har skjedd i historien er registrert. Her finnes også informasjon om de store utviklingstrekk i fremtiden.

Ifølge Steiners innledning til skriftserien om akasha-kronikken er det her den innviede åndsforskeren finner det empiriske grunnlaget for sin forskning, i historiens fortid og fremtid. For Steiner var akasha-kronikken en hovedkilde til det han oppfattet som oversanselig erkjennelse.

Som generalsekretær og som leder av den esoteriske skolen fikk Steiner en ledende rolle i det teosofiske miljøet i Tyskland. I denne sammenheng ble han nå oppfattet som en av historiens store innviede, en som hadde tilgang til en tilnærmet total kunnskap om universets og historiens indre åndelige liv.

I den esoteriske skolen ledet han en kult basert på en bearbeidelse av ritualet han hadde fått av Reuss. Han mente forøvrig at hans skole var ledet av tibetanske «mahatmaer», «hellige mestere», han hadde lest om i den teosofiske litteraturen, og som han hevdet å stå i åndelig kontakt med. Ellers mente han at han selv var et talerør for kristusånden, hvor denne er forstått som en særlig kosmisk kraft. Denne siden ved Steiners teosofiske praksis er særlig godt dokumentert av Norbert Klatt i hans bok Theosophie und Anthroposophie.

Resultatene av Steiners åndsvitenskapelige forskning» ble fortløpende meddelt tilhørerne i de teosofiske losjene. Han kunne beskrive livet på et forhistorisk, forsvunnet kontinent som Atlantis, et kontinent som i dag er forvist til mytenes verden. Han kunne også gi detaljerte beskrivelser av kjente og ukjente personers tidligere liv, som at Buddhas ånd eller individualitet hadde inkarnert på Mars i 1604, eller at Immanuel Kant, Steiners filosofiske hovedmotstander, ville bli gjenfødt som svart mann. I 1913 var Steiner i Kristiania med en foredragsrekke der han fremstilte seg som Bibelens femte evangelist. Han fremla nå det Det femte evangelium og insisterte gjentatte ganger på at det var hans "okkulte plikt" å fortelle om hva den unge Jesus sa, tenkte og følte. Han kunne blant annet fortelle om en "åndelig samtale" Jesus hadde hatt med Buddha, en samtale der Buddha innrømmet å ha tatt feil.

Den teosofiske bevegelsen var svært tolerant overfor det religiøse mangfold og mente at det i alle religioner fantes en felles, åndelig kjerne. Selv om teosofien hovedsakelig hentet begreper og mange av sine sentrale forestillinger fra buddhismen og hinduismen, fantes det også grupper og selskap som la større vekt på kristendommen og «den vestlige veien».

Etter noen år begynte Steiner, som hadde liten kjennskap til Østens religioner, å gi kristne forestillinger en stadig større plass i sin teosofi og kom til å legge avgjørende vekt på Kristi inkarnasjon i Jesus, golgatamysteriet og Vestens vitenskapelige idealer.

Steiners esoteriske åndelighet har imidlertid lite til felles med det som vanligvis forstås som kristendom, ikke minst med den vekt han legger på reinkarnasjonslæren og selvfrelse. Steiners insistering på det han kalte en rosenkreutzer-åndelighet førte til spenninger i forholdet til Annie Besant som hadde blitt president i det internasjonale teosofiske selskapet i 1907. Spenningene førte til et endelig brudd mellom Steiner og det internasjonale teosofiske selskapet i 1913. Kampen om sannhet og livsanskuelser var også en maktkamp innad i bevegelsen.

Det er mye som tyder på at Steiner opprinnelig ikke hadde til hensikt å bryte med teosofien. I striden som oppstod kjempet han for å befeste sin posisjon, og i 1908 sikret han seg vervet som generalsekretær på livstid. Steiners tilhengere forsøkte også å få avsatt Besant som øverste leder for bevegelsen. Fra teosofisk hold har det gjentatte ganger blitt hevdet det var plass for Steiners teosofi, men at bruddet skyldtes Steiners mangel på toleranse, noe Hanna Siegrist Bjørnsen fremhever i sitt verk Teosofi i Sveits.

Den direkte foranledningen til bruddet mellom Steiner og det teosofiske selskapet var striden om et nytt åndelig overhode, ikke bare i bevegelsen, men for hele verden. I 1909 hadde Charles W. Leadbeater ved teosofenes senter i India oppdaget en fjorten år gammel gutt, Jiddu Krishnamurti, som han mente den nye verdenslæreren ville inkarnere seg i.

Dette førte til at teosofene i India opprettet Ordenen stjernen i øst for å forberede verdenslærerens komme. En vesentlig side ved denne forestillingen var at flere ledende teosofer identifiserte verdenslæreren både med Buddha og Kristus. Det skulle altså ikke være noen motsetning mellom læren om verdenslæreren og den kristne forestillingen om Kristi gjenkomst.

Steiner nektet imidlertid å akseptere Ordenen stjernen i øst og utviklet sin egen kristologi til dels i opposisjon til de forestillingene som lå bak opprettelsen av ordenen. Ifølge Steiner kunne ikke Kristus inkarnere på nytt. Hans syn var at Kristus skulle komme tilbake i det han kalte den eteriske sfære, en legemlig-åndelig dimensjon. Dette skulle skje i 1933, og fra da av skulle menneskeheten utvikle høyere åndelige organer som skulle erkjenne Kristus i den åndelige verden. En aksept av Krishnamurti som åndelig overhode ville også bidra til å undergrave Steiners egen posisjon i bevegelsen. 

Konflikten om Ordenen stjernen i øst førte til at Steiner åpent kritiserte den teosofiske ledelsen og nektet å underkaste seg Annie Besants autoritet. Motstanden fra Steiner og hans tilhengere resulterte i at det i desember 1912 ble lagt planer for et eget selskap innenfor den teosofiske bevegelsen. Den formelle grunnleggelsen av det som ble kalt Anthroposophische Gesellschaft (Antroposofisk Selskap) fant sted i februar 1913. En måned senere ekskluderte Annie Besant den tyske seksjonen.

Til å begynne med så ikke Steiner dette som et brudd med den teosofiske virkelighetsforståelsen som sådan, og insisterte på at grunnlaget for det nye selskapet ikke prinsipielt skilte seg fra det de tidligere hadde forstått som teosofi. Etter hvert fikk han imidlertid et stadig sterkere behov for å markere forskjell og distanse. Han begynte å betrakte teosofien som uvitenskapelig, og fremhevet sin egen antroposofi som den tidsmessige veien til en vitenskapelig erkjennelse av de åndelige verdenene.

Av sentral betydning i Steiners utvikling av antroposofi var forsøkene på å forene hans opprinnelige Goethe-forståelse og idealisme med den okkultismen han hadde funnet i teosofien og som han hadde formulert i bøker som Theosophie, Wie erlangt man Erkenntnis der höheren Welten og Geheimwissenschaft im Umriss (Et omriss av vitenskapen om det skjulte). Goethe, nå tolket i lys av ideer Steiner hadde utviklet som teosof, ble gjort til antroposofiens gudfar og Goethes Faust ble forstått som et mysteriedrama.

Tilsvarende presenterte Steiner Die Philosophie der Freiheit (Frihetens filosofi) i en sterkt revidert utgave som det erkjennelsesteoretiske grunnlaget for antroposofien. Die Philosophie der Freiheit ble av Steiner, og dermed av hans tilhengere, opphøyet til den teoretiske forutsetningen for en høyere åndelig erkjennelse på et naturvitenskapelig grunnlag.

I årene etter bruddet med teosofien fortsatte Steiner sin omfattende foredragsvirksomhet, riktignok med sterke begrensninger under første verdenskrig, i det som nå var blitt antroposofiske grupper. Samtidig var han engasjert i byggingen av et internasjonalt senter for antroposofien og i utviklingen av ulike kunstformer og praksisområder innenfor bevegelsen. Okkultismen skulle nå realiseres som et konkret alternativ til tidens materialistiske vitenskap og kultur.

Antroposofenes senter, som til ære for Goethe og Goethes verdensanskuelse ble kalt Goetheanum, ble lagt til den sveitsiske landsbyen Dornach. Her skulle Steiners antroposofi utfolde seg i kult, i studier og i ulike kunstneriske aktiviteter. Oppførelsen av Goethes Faust ble et fast innslag. Viktig var også oppførelsen av Steiners egenskrevne mysteriedramaer.

Bygget var imidlertid ikke bare et bygg for antroposofenes ulike aktiviteter. Steiner var engasjert i den arkitektoniske utformingen, og bygget ble også en direkte manifestasjon av høyere, åndelige krefter for Steiner. Det var med andre ord tenkt som en levende, besjelet bygning som skulle bidra til å gi de besøkende oversanselige erfaringer.

Under første verdenskrig kom Steiners tysk-nasjonale orientering tydelig til uttrykk. For Steiner som mente at folk og kulturer var uttrykk for det han kalte raser eller folkeånder, var den tyske kulturen spydspissen i verdensutviklingen. I et skrift han publiserte i 1915, Gedanken während der Zeit des Krieges. Für Deutsche und diejenigen, die nicht glauben sie hassen zu müssen (Tanker under krigstiden), rettferdiggjør han Tyskands krigspolitikk. Krigen var for ham noe som var påtvunget Tyskland av landets fiender. Først etter Tysklands nederlag tok Steiner delvis et oppgjør med sin forståelse av årsakene til krigen, men han beholdt raselæren og sitt syn på tysk kultur som førende i verdensutviklingen til sin død.

Tilsvarende var han sterkt kritisk til de amerikanske og engelske folkeåndene, den angloamerikanske «kremmerånd». Samtidig hadde han også en «åndsvitenskapelig» forklaring på krigshendelsene. Den kampen som foregikk på slagmarken i den fysiske verden var noe ytre, sekundært, og den egentlige, sanne historien utspilte seg i en åndelig sfære.

Krigen mellom Russland og Frankrike var slik sett et «nødvendig» uttrykk for en kamp i den åndelige verden utkjempet av erkeengelen Michael for å forberede Kristi manifestasjon i den eteriske sfæren. Døden på slagmarken var et nødvendig offer i den store sammenhengen. Om de som ble drept i krigen hadde han følgende å si:

… de som i dag i felten, på slagmarken utgyter sitt blod, bringer dette blod som offer for noe som må skje. Det må skje til menneskehetens frelse. Og når vi ser på de store offer, på lidelsene, så er det likevel noe som kan gjøre oss, om ikke glade, så i hvert fall fylle oss med stor, inderlig tilfredsstillelse: at det er hellig blod som flyter, helliget ved hendelsene. Og de som har utgytt det, blir de viktigste i kommende tider. (Rudolf Steiner, Die geistigen Hintergründe des ersten Weltkrieges, Gesamtausgabe 174b, 24f.)

Etter krigen engasjerte Steiner seg sterkt i en motstand mot den amerikanske presidentens, Woodrow Wilsons plan for en statlig selvstendighet for Europas nasjoner og gikk i stedet inn for å opprettholde habsburgmonarkiet. Steiner var også motstander av Wilsons idé om et nasjonenes forbund, Folkeforbundet.

Krigen ble for Steiner en vekker til et politisk engasjement. Som så ofte ellers tenkte han stort, og han ønsket en omfattende politisk og total nyordning av samfunnet. Sine ideer utviklet han i Die Kernpunkte der sozialen Frage (Kjernepunktene i det sosiale spørsmål) fra 1919, til det som er kalt «tregreningslæren». Her forsto han samfunnet som en organisme inndelt i tre ledd eller områder, det økonomiske, det rettslige og det kulturelle. Hvert av områdene skulle ha størst mulig autonomi.

Tregreningslæren fremstilles i dag av antroposofer som en liberal samfunnsmodell der en idé om selvforvaltning spiller en sentral rolle. Denne tenkningen har imidlertid blitt kritisert for å ha liten forståelse for maktforholdene i samfunnet og for i siste instans å være autoritær og antipluralistisk.

Steiner selv var kritisk til det parlamentariske demokrati, og hans samfunnstenkning var fundert i en åndsaristokratisk esoterikk eller det han mente var en åndsvitenskapelig innsikt.

Steiners tregreningsteori fikk ingen betydning i samtiden. Senere er det først og fremst antroposofer som har interessert seg for denne samfunnsteori.

Etterkrigstidens Tyskland var en turbulent epoke, og ulike reformpedagogiske retninger fikk i løpet av disse årene vind i seilene. En av dem som så nødvendigheten av en ny type pedagogikk var antroposofen Emil Molt, eier av sigarettfabrikken Waldorf-Astoria i Stuttgart. Han oppfordret Steiner til å lage en skole for barna til fabrikkarbeiderne, og selv gikk han inn med betydelige midler slik at prosjektet kunne realiseres. 

Som et resultat ble, i 1919, Waldorfschule Uhlandshöhe åpnet i Stuttgart med 256 elever. Den ble utgangspunktet for Steinerskolene, en virksomhet som i særlig grad har gjort Steiner og antroposofien kjent.

Steiners pedagogiske ideer, Waldorfpedagogikken, var til dels preget av tidens reformpedagogikk, samtidig som han knyttet den til antroposofisk okkultisme. Skolen skulle riktignok ikke forkynne en bestemt verdensanskuelse. Men på den annen side var det regnet som en selvfølgelig forutsetning at pedagogikken var en form for antroposofi i praksis.

Steiner mente at lærerne skulle bidra til å virkeliggjøre de åndelige planene med verden. Slik sett mente han at de måtte tilegne seg en oversanselig viten, for eksempel var det viktig at de var i besittelse av en forståelse av barnas karma og tidligere liv på jorden.

I de senere årene av sitt liv engasjerte Steiner seg i utviklingen av en antroposofisk medisin. Han knyttet her an til sentrale ideer i samtidens alternativmedisin. Homeopatien ble særlig viktig, likeså de medisinske ideene som var i omløp i de teosofiske miljøene. Astrologien var sentral, det samme var forestillinger fra alkymien.

Dette idékomplekset kombinerte Steiner med de grunnleggende forestillingene i antroposofien. En forutsetning var en forståelse av sykdommer som karmisk, skjebnemessig, betinget og som resultater av prosesser i astral- og eterlegemet.

Steiner hevdet at hans alternativmedisin var å forstå som et supplement til skolemedisinen. 

For Steiner var antroposofien den egentlige veien til en høyere erkjennelse av de åndelige verdenene. I prinsippet skulle det derfor ikke være nødvendig med en kirke og en kult. Det ville, ifølge ham, bli et tilbakelagt stadium for dem som befant seg i fronten av verdensutviklingen. Erkjennelse skulle erstatte tro, og «åndsvitenskap» skulle ta religionens plass. Blant en del antroposofer var det imidlertid ytret ønske om en kultpraksis.

I 1921 holdt Steiner en foredragsrekke for teologer og teologisk orienterte antroposofer, noe som ble begynnelsen på det han og sentrale antroposofer forsto som en omfattende reform av kristendommen. Grunnlaget for denne nye forståelsen var elementer fra katolsk ritus, ideer fra teosofien og Steiners antroposofi. Elementer fra frimurerritualene har trolig også spilt en rolle.

Sentral var læren om «Kristus i oss». En annen viktig idé var forestillingen om Kristus som et åndelig vesen som hadde forbundet seg med kosmos.

Den nye kirken insisterte på dogmefrihet og viten i stedet for tro. Steiner har imidlertid utformet et eget «credo», en bekjennelse, basert på den antroposofiske åndsvitenskapen, og der er det teologiske grunnlaget for den nye kirken formulert.

I september 1922 ble den nye kirken, Christengemeinschaft, på norsk «Kristensamfunnet», innviet i Dornach. 

Det siste året Steiner levde holdt han en foredragsrekke der han utviklet ideer som skulle danne grunnlag til et åndeliggjort landbruk. Foranledningen var en forespørsel fra greve Keyserlingk. Greven hadde et stort gods i Koberwitz Schlesien og var blitt antroposof i 1918. Det Steiner gjorde i utviklingen av sin landbruksteori, på dette området som i de andre disiplinene han hadde vært aktiv, var å overføre den teosofisk-antroposofiske metafysikken til et konkret praksisområde.

Ifølge Steiners forelesninger var det særlig viktig å styrke forbindelsen med de kosmiske energiene i et antroposofisk landbruk. Det er derfor viktig at bøndene mediterer og utvikler en høyere åndelig innsikt. Astrologien ble tillagt avgjørende betydning i denne landbruksteorien. Et sentralt tema var også motstanden mot materialismen i tidens jordbruk, og særlig slik den kom til uttrykk i bruken av kunstgjødsel. Steiner ga derfor anvisninger til produksjon av en åndeliggjort gjødsel. Ellers er en organisk forståelse av jord og jordbruk avgjørende, dette i motsetning til det Steiner mente var det «kjemisk» baserte jordbruket.

Med utgangspunkt i Steiners ideer er det innenfor antroposofien utviklet et sterkt engasjement for et biologisk-dynamisk (ofte betegnet som biodynamisk) jordbruk. 

Steiners siste år var preget av tilbakeslag, men også av optimistiske forsøk på å få til en ny start. Nyttårsaften 1922 brant den store trebygningen i Goetheanum. Det har vært mange spekulasjoner om hva som var årsaken til brannen. Steiner og antroposofene var overbevist om at den var påsatt, men ingen vet med sikkerhet hva som skjedde. Arbeidet for å gjenreise senteret begynte umiddelbart, og denne gang ble det bygget i betong.

En annen årsak til bekymring var de store konfliktene som etterhvert hadde utviklet seg innad i bevegelsen. Det var heftige maktkamper, gamle sto mot unge, enkelte okkulte sannheter ble spilt ut mot andre okkulte sannheter. Konfliktene førte til at Steiner på et julestevne i desember 1923 reorganiserte det antroposofiske selskapet som nå fikk navnet Allgemeine antroposophische Gesellschaft. Han innsatte nå seg selv som leder, ikke bare i gavnet, men også i navnet. Samtidig opprettet han en høyskole for åndsvitenskap, Freie Hochschule für Geisteswissenschaft, som skulle være en videreutvikling av hans esoteriske skole fra hans tid som teosof. 

Rudolf Steiner døde i 1925 etter lengre tids sykdom.

Rudolf Steiners samlede verk er under utgivelse av Rudolf Steiner Nachlassverwaltung. Utgaven omfatter til nå nærmere 400 bind. På grunn av Steiners spesielle stilling innen teosofien og antroposofien ble hans foredrag tidlig stenografert. Utgaven består derfor i hovedsak av stenograferte foredragsreferater. 

  • Bjørnsen, Hanna Siegerist, Teosofi i Sveits. En historisk analyse av den moderne teosofiske bevegelsen fra dens begynnelse frem til i dag. Hovedfagsoppgave i religionsvitenskap. Universitetet i Bergen 1995
  • Hemleben, Johannes, Rudolf Steiner. 2. opplag. Sankt Ansgars forlag: København 1984
  • Klatt, Norbert, Theosophie und Antroposophie. Neue Aspekte zu ihrer Geschichte. Klatt: Göttingen 1993
  • Lachman, Garry: Rudolf Steiner. Liv og tanker. Flux forlag: Oslo 2009
  • Lindenberg, Christoph Rudolf Steiner. Antropos forlag: Oslo 1992
  • Skagen, Kaj, Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont, 1861-1902. Vidarforlaget: Oslo 2015
  • Staudenmaier, Peter; Between Occultism and Fascism: Anthroposophy and the politics of race and nation in Germany and Italy, 1900 – 1945. Diss. Cornell University 2010
  • ------------: 'Rudolf Steiner and the Jewish Question'. Leo Baeck Institute. Yearbook 50, (127-147) 2005
  • Steiner, Rudolf: Min livsvei. Antropos forlag: Oslo 1990
  • Wehr, Gerhard: Rudolf Steiner. Wirklichkeit, Erkenntnis und Kulturimpuls. Aurum Verlag: Freiburg im Breisgau 1984
  • Zander, Helmut: 'Anthroposophische Rassentheorie. Der Geist auf dem Weg durch die Rassengeschichte'. Schnurbein og Ulbricht (red.): Völkische Religion und Krisen der Moderne. Königshausen & Neumann: Würzburg 2001
  • ------ : Rudolf Steiner. Die Biografie. Piper: München 2011
  • -------: Anthroposophie in Deutschland I-II. 2. Reviderte opplag. Vandenhoeck & Ruprecht: Göttingen 2007

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. mai 2015 skrev Kaj Skagen

Jeg har de følgende kommentarer til denne artikkelen når det gjelder Steiners biografi og verk frem til 1902:

1) Det er ikke grunnlag for å si at Steiners far Johann Steiner var «fritenker». (Se Hartmut Traub, Philosophie und Anthropåosophie, Kohlhammer 2011, s. 802 og Kaj Skagen, Morgen ved midnatt, Vidarforlaget 2015, s. 123-127.)

2) Det er ikke helt korrekt at Steiner ikke fullførte en høyskoleutdannelse i fagene «matematikk, geometri og fysikk». Steiner studerte matematikk, fysikk, botanikk, zoologi og kjemi. (Se Christoph Lindenberg, Rudolf Steiner 1861-1025. Eine Chronik, Verlag Freise Geistesleben, s. 49.) I sin studietid avla Steiner en rekke deleksamener, noen av dem avsluttende, f.eks. i analytisk geometri og fysikkhistorie. Det var selve den avsluttende høyskoleutdannelsen som ikke ble fullført.

3) Den generelle uttalelsen at Steiners arbeid som Goethe-forsker ble utsatt for kun kritikk, stemmer ikke. Kritikken gjaldt og gjelder det filologiske arbeidet i Weimar, som Steiner selv vedgikk var beheftet med feil. For Goethetolkningene i forbindelse med Kürschnerutgaven høstet han også ros, både i samtiden og idag. (Se Morgen ved midnatt, s. 269, note.)

4) At Steiner markerte seg som «ateist og naturalist» i Goethes verdensanskuelse er en helt spesiell tolkning av boken. Tvert imot inneholder Goethes verdensanskuelse en bred og aksepterende fremstilling av Goethes naturvitenskap, og et syn på tenkningen som nærmer seg mystikken. (Skagen, s. 649-51.)

5) Opplysningen om at Steiner fikk dårligste karakter til den muntlige prøven ved sin doktordisputas, synes ikke å stemme. Det ble gitt bestått eller ikke bestått. (Skagen, s. 488, note.)

6) Steiner kjøpte ikke Magazin für Literatur. Han forpaktet det fra eieren, og forpaktet det videre til sin forlegger Emil Felber. Dette var en formell juridisk ordning. I praksis fikk Steiner lønn for å drive og redigere ukeavisen som andre eide. (Skagen, s. 732.)

7) Det er direkte feil at Steiners publistikk i 1897-1900 er skrevet ut fra et «ateistisk« ståsted. Også Steiners «naturalisme» var av en slik art at man ikke uten videre kan bruke begrepet i dents vanlig mening.

8) Det er ikke korrekt at Steiners tid i Berlin var en krisetid som fikk sin løsning ved hans overgang til teosofien. Løsningen på krisetiden kom før kontakten med teosofene. (Se Skagen, 106-108.)

9) Det finnes ikke troverdige kilder for å si at Steiner hadde et «utenomekteskapelig forhold» til Marie von Sivers.

13. mai 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Kaj Skagen,jeg vil bare melde at vi har sett kommentaren din. Fagansvarlig Jan Erik Ebbestad-Hansen vil følge opp, men det kan ta litt tid før han har anledning til å svare. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

19. mai 2015 svarte Jan-Erik Ebbestad Hansen

Svar fra Jan-Erik Ebbestad Hansen til Skagens kommentarer

Kaj Skagens kommentarer er basert på inngående kunnskap om den unge Rudolf Steiners biografi og verk. Jeg besvarer dem enkeltvis:

1. I følge Skagen er det ikke grunnlag for å hevde at Steiners far var ”fritenker”. Han henviser i den forbindelse til s. 123-127 i sin bok Morgen ved midnatt. Her finner jeg ikke Johan Steiner nevnt i det hele tatt. Min kilde er Rudolf Steiner som i Min livsvei fremstiller faren på denne måten.
2. Jeg skriver at Steiner ikke fikk noen universitetsutdannelse. Med det menes avsluttende universitetseksamen. Jeg skal presisere.
3. I følge Skagen skriver jeg at Steiner kun fikk kritikk for sin Goethe- forskning. Dette er ikke riktig, jeg skriver at forskningen har vært gjenstand for alvorlig kritikk. Skagen henviser til Heinz Kindermann. Også han kritiserer Steiner for ensidighet, men sier også at arbeidet er blant de viktigste pionerarbeidene i Goetheforskningen. Jeg mener altså at min formulering er dekkende, men kan gjerne legge til at Kindermann er positiv på dette punktet.
4. Angående Goethes verdensanskuelse. Bestemmelsen av Steiner som ateist refererer til hans avvisning av det teistiske gudsbegrepet. Jeg kan ikke se at det på de sidene Skagen henviser til er noe som motsier en slik fremstilling. Orienteringen mot enkelte former for mystikk innebærer ikke nødvendigvis en aksept av teismen.
5. Jeg ser at opplysningen om at Steiner fikk dårligste karakter ved sin doktoreksamen er problematisert. Her har jeg dessverre ikke tilgang til kildene. Skagen skriver at den ”synes ikke å stemme”. Heller ikke Skagen har direkte tilgang til kildene. Den artikkelen han henviser til er et kort referat fra et seminar der det ble fremlagt en tese om karaktergivningen. Siden dette spørsmålet ikke er vesentlig i fremstillingen og siden det er reist tvil, stryker jeg setningen.
6. Skagen påpeker at Steiner ikke kjøpte Magazin für Literatur, men hadde det i kommisjon. Jeg skal endre fremstillingen.
7. Angående Steiners ateisme igjen: Den refererer altså til hans avvisning av den kristne forestillingsverden og av det teistiske gudsbegrepet. ”Naturalisme” refererer til hans naturvitenskapelige orientering i denne perioden.
8. Skagen hevder at Steiners krisetid i Berlin ble løst før møtet med teosofene i Berlin på begynnelsen av 1900-tallet. Hvis jeg har forstått ham rett, mener han at det han kaller Steiners problem ble løst med hans foredragsrekke om mystikken og at den danner en logisk overgang til teosofien. Han synes altså å mene at det ikke foreligger noe brudd mellom den tidlige Steiner og teosofen Steiner. Her har jeg ikke latt meg overbevise av hans fremstilling i Morgen ved midnatt. Siden Skagen ikke analyserer og drøfter mystikeren Steiner i forhold til teosofen Steiner, blir antagelsen av en logisk overgang stående som en påstand. Både sosialt, økonomisk, karrieremessig og intellektuelt innledet møtet med teosofene i Berlin en ny begynnelse for Steiner. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke finnes ideer og forestillinger hos den tidlige Steiner som peker frem mot teosofien og som inngår i hans teosofi. Steiners overtagelse av det teosofiske forestillingsuniverset (Adyar-teosofien) og hans selvfremstilling som klarsynt og innviet representerer etter det jeg kan se på vesentlige punkter et brudd med den mystikken Steiner gir en fremstilling av i sine mystikkforelesninger. Jeg er for øvrig av den oppfatning at Steiner anvender et uklart og problematisk mystikkbegrep, jfr. hans fremstillinger av Agrippa von Nettesheim og Paracelsus som mystikere. Ellers konsentrerer Skagen seg om det konseptuelle nivå. Krisetiden omfattet åpenbart mer enn det.
9. Skagen hevder at det ikke er belegg for å si at Steiner innledet et kjærlighetsforhold til Marie von Sivers mens han var gift med Anna Eunike. Jeg mener at Helmut Zander har sannsynliggjort forholdet i sin Steiner-biografi. Fra antroposofisk hold er det reagert på at jeg tematiserer dette. Siden Steiners kjærlighetsliv ikke er noe vesentlig tema i denne sammenheng og formuleringen åpenbart kan virke krenkende, stryker jeg den gjerne.

19. mai 2015 skrev Kaj Skagen

Når det gjelder punkt 1: Henvisningen min skulle ha vært til s. 113-114. Det er H. Traub som problematiserer Steiners egne utsag n om faren Johann Steiner. De svært interessante punktene 4 og 7 om Steiners ateisme må jeg få komme tilbake til senere.

25. mai 2015 skrev Kaj Skagen

La meg her ta opp igjen punkt 8) i min første kommentar:"Det er ikke korrekt at Steiners tid i Berlin var en krisetid som fikk sin løsning ved hans overgang til teosofien. Løsningen på krisetiden kom før kontakten med teosofene. (Se Skagen, 106-108.)" Her må jeg understreke at denne kommentaren ikke gjelder det spørsmålet som Ebbestad Hansen tar opp i sitt svar i denne sammenheng, nemlig spørsmålet om arten av overgangen mellom Steiners før-teosofiske filosofi og mystikk til teosofien. Min kommentar gjelder Steiners personlige krisetid, og løsningen på denne krisetiden både eksistensielt og filosofisk, som det er snakk om i hovedartikkelen. Det er etter min mening - og som jeg evt. i en annen sammenheng vil kunne begrunne - godtgjort i min "Morgen ved midnatt"at det som både Steiner selv og mange av hans biografer av forskjellig observans kaller hans "krisetid", fikk en løsning før hans kontakt med teosofene i Berlin. Dette gjelder hans privatliv, idet han allerede i 1899 var etablert i ekteskapet med Anna Eunike og hadde liten eller ingen kontakt med bohemmiljøet rundt Otto Erich Hartleben. "Krisetiden, iallfall slik Steiner selv forteller om dette,og som finner støtte i hans interesser og publistikk i perioden, var intellektuelt knyttet til hans innlevelser i Nietzsche, Stirner og anarkismen. Men Steiner fjerner seg fra disse tankeretningene allerede i 1899-1900, før kontakten med teosofene. Det er dokumentert hos meg at hans interesse for mystikken ble mer uttalt etterhvert som århundreskiftet nærmet seg. Det ser man bl.a. av hans interesse for den katolske tenkeren Otto Willmann (se "Morgen ved midnatt," s. 812-816), og av hans tale ved Gutenberg-jubileet i juni 1900 (sst., s. 912), der han åpent omtaler de tyske mystikerne med anerkjennelse. I 1899-1900 er det ingen "krisetegn" lenger ved Steiners personlige liv eller ved hans tenkning. Det kan derfor ikke være korrekt å si at krisetiden først fikk en løsning ved overgangen til teosofene. Det heter i artikkelen: "Steiner beskriver selv årene i Berlin som en krisetid. Veien ut av krisen fant han i teosofien (...)"Dette utsagnet har ikke støtte i hva vi vet om Steiners biografi i disse årene.
Et helt annet spørsmål er som sagt overgangen fra hans filosofi til boken "Mystikken"og videre til teosofien.
Andre spørsmål i hovedartikkelen kommer jeg tilbake til etterhvert.

29. mai 2015 skrev Jan-Erik Ebbestad Hansen

Skagen har fått sine poenger klart frem, men her tror jeg ikke vi blir enige. Ellers mener jeg at detaljnivået i denne diskusjonen er lite egnet for kommentarfeltet i en leksikonartikkel.

5. juni 2015 skrev Kaj Skagen

Vel, da avstår jeg fra videre kommentarer her.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.